Farvel til våpnene?

Iran har høynet innsatsen i forhandlingene med europeerne. Teheran krever fulle garantier for egen sikkerhet, fravær av politisk destabiliserende tiltak og opphevelse av den økonomiske boikotten landet har vært gjenstand for siden revolusjonen i 1979. I tillegg ønsker iranerne tilgang til ti sivile atomkraftverk fra et eller annet vestlig land, først og fremst USA som […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Iran har høynet innsatsen i forhandlingene med europeerne. Teheran krever fulle garantier for egen sikkerhet, fravær av politisk destabiliserende tiltak og opphevelse av den økonomiske boikotten landet har vært gjenstand for siden revolusjonen i 1979. I tillegg ønsker iranerne tilgang til ti sivile atomkraftverk fra et eller annet vestlig land, først og fremst USA som sitter på den viktigste kompetansen.

Til gjengjeld lover iranerne at de skal gi IAEA (Det internasjonale atomenergibyrået) – les Europa og USA – fullt innsyn i alt de driver med på atomsiden slik at byrået ved selvsyn kan verifisere at Iran ikke utvikler atomvåpen i prosessen. Det betyr full adgang for IAEAs inspektører og etterlevelse av alle de forpliktelser som ligger i tilleggsprotokollen til ikke-spredningsavtalen – først og fremst ikke-varslede inspeksjoner.

Til bunn for hele denne saken, og de lange og tildels tunge forhandlingene, ligger Vestens mistanke om at Iran er i ferd med å bli verdens niende eller tiende atomvåpenmakt. Selv benekter Teheran dette, og IAEA har da heller ikke funnet bevis for at landet opererer utenfor ikke-spredningsavtalen. Det som derimot er klart, er at Iran lenge har anriket uran som de hevder skal brukes i sivile atomkraftverk. Det som også er klart, er at iranerne gjennom år prøvde å holde dette skjult for atomenergibyrået.

Nå er det faktisk sånn at Iran, slik ikke-spredningsavtalen gir anledning til, har full rett til å anrike uran til bruk i sivile reaktorer. Det er det heller ingen som benekter. Men europeerne, med USA i ryggen, vil at iranerne skal gi opp denne retten. Årsaken til det, er et slags føre-vâr-prinsipp. Siden anriket uran også kan brukes i atomvåpen, og siden iranerne i utgangspunktet ikke er til å stole på, er det til alles fordel at det innføres særregler for dette parialandet. At det kryr av stater i verden som ikke har undertegnet ikke-spredningsavtalen i det hele tatt – for eksempel Israel – mens Iran faktisk har undertegnet denne avtalen, er åpenbart intet formildende trekk. For USA spesielt stiller Iran i en særklasse. Alle forslag om å endre ikke-spredningsavtalen for å lukke «det sivile hullet» har sin bakgrunn i frykten for Iran, og eventuelt andre stater langs «ondskapens akse.»

Nå kan det godt være at iranerne har et eller annet hemmelig atomvåpenprogram. Det er det ingen gitt å vite på det nåværende tidspunkt. Det verden derimot faktisk vet, er at USA både har atomvåpen, og er i ferd med å utvikle nye. Det verden også vet, er at de samme statene – majoriteten av dem – som nå presser Iran, sitter på de samme våpnene. Dessuten vet man at Israel har slike våpen. Og at India og Pakistan har dem, samt – antakelig, snart i hvert fall – Nord-Korea.

Da ikke-spredningsavtalen ble undertegnet i 1968, skjedde det under den uttrykkelige forutsetning at eksisterende atommakter skulle bygge ned sine egne arsenaler. Ved å vise vilje til å bygge ned selv, skulle resten av verden overbevises om at heller ikke de trengte slike våpen. Disse premissene holdt en god stund, med diverse nedrustningsavtaler undertegnet – ikke minst de mange avtalene mellom USA og Sovjetunionen. Med i dag er dette bildet endret. De siste årene har USA skrotet ABM-avtalen, nektet å ratifisere prøvesprengingsavtalen og lagt tegninger og spesifikasjoner for nye og smartere atomvåpen på tegnebordet. Samtidig har USA gått inn i Midtøsten på en måte som både direkte og indirekte truer Iran.

I en slik setting skulle man tro at iranerne bare ville forske i vei og utvikle egne våpen helt hemningsløst – ikke minst siden alle jo vet at supermakten ikke kan ramme dem i nevneverdig grad. Men det har de ikke gjort. I stedet har de satt seg ned og forhandlet, og gitt rasjonelle innrømmelser hele veien. De tilbyr inspeksjoner og verifikasjon. Men de ønsker noe substantielt i motytelse; ikke bare et vagt løfte om medlemskap i WTO og noen gamle flydeler, slik tilbudet nå ligger på bordet.

Hvis IAEA, Europa og USA skal ha noe håp om at Iran ikke skal gå videre på den atomære veien med full utvikling av våpen, bør Iran fortest mulig få den behandling det fortjener: som et land som fungerer like rasjonelt som de fleste andre, der både forhandlingsevne og forhandlingsvilje eksisterer – i hvert fall inntil videre.

---
DEL

Legg igjen et svar