Farvel til USA som supermakt?

USA finter rundt i den globale bokseringen. Men det er liksom ingen der til å ta slagene lenger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Utenriksminister Condoleezza Rice har vært i Asia. Så enkelt kan det sies. Hun har vært på tur for å snakke med sine venner og motparter i den asiatiske verden. Intet underlig med det. Stats- og regjeringssjefer drar verden rundt hele tiden for å utdype kontakter, mobilisere mot felles fiender og fremme handel. Det samme gjør utenriksministre.

Bortsett fra, altså, at USA ikke er noen hvem som helst. Det er en supermakt. Og når supermakter drar på tur, er det for å organisere verden etter eget behov. Allierte skal belønnes. Fiender skal straffes. Og alle skal belæres. Målet er å bruke det politiske strykejernet for å fjerne all konkurranse. USA har gjort det klart, i sin strategiplan fra tre år tilbake, at supermakten ikke vil tolerere framveksten av andre stormakter som utfordrer landets politiske og militære hegemoni.

Likevel er det noe som skurrer når Rice drar avgårde til verdens framtidige økonomiske senter. Er ikke Washington, og utenriksministeren selv, vel mye opptatt av … fislete småsaker akkurat nå?

Blikket rettes østover

Ta en kikk på Asia, og man slås av hvordan to prosesser løper parallelt. Det ene er styrkeforholdet internt i regionen. Det andre er regionens relative vekst i global målestokk.

Begge deler er av betydning for Washington. Kina vokser seg sterk på bekostning av Japan, og hele regionen vokser seg sterk på bekostning av Europa og USA.

Det er selvfølgelig ingen sluttført prosess. Det tar tid for alternative sentre å sette sitt preg på historien. Men tendensen er helt klar. Om tyve-tretti år vil Kina ha en økonomi på linje med den amerikanske. Politisk og militær makt vil følge i kjølvannet. India ligger ti-femten år etter.

USA er en supermakt som tenker – i teorien – langsiktig. Strategier legges i forhold til hvordan makt og innflytelse kan opprettholdes i et nytt århundre. Derfor er det underlig at Condoleezza Rice ikke har annet å snakke med sine asiatiske partnere/motstandere om enn terror, demokrati-utvikling og stabilitet i generelle vendinger. I den grad hun snakker om strategiske partnerskap; med Japan og med India, er det ut fra en uuttalt forutsetning om at asiatiske ledere vil falle henne om halsen når supermakten tilbyr sine militærfly, sin strategiske støtte og/eller økonomiske drahjelp.

Men Asia faller ikke USA om halsen. Asia er nemlig i ferd med å konsolidere sin egen del av verden helt uten supermaktens hjelp. I et område som strekker seg fra Iran i vest til Stillehavet i øst vil nye og framvoksende økonomier bindes sammen i et stadig mer velutviklet system for intra-regionalt samarbeid. Iran og Russland vil levere det svarte gullet som får økonomiene til å tikke. Kina og India vil stå for teknologi-utvikling, jordbruk, industri og arbeidskraft. Der fokuset tidligere var rettet vestover, vil det nå bli rettet østover. Moskva, Teheran, Midtøsten … i øst ligger det muligheter med langt færre hemmende begrensninger. Russland, Kina og Iran trenger ikke tenke på individuelle friheter og demokrati. Menneskerettigheter blir ikke del av den samlede pakka når disse statene skal handle med hverandre.

Russland vil være en del av denne nye handelsblokken. Det samme vil altså Iran. Begge er lei amerikansk arroganse og gnål om lov og rett, frie valg, en fri presse og fravær av frykt. Og det verste er, sett fra USAs side, at ingen av dem trenger Washington lenger.

Om ikke mange årene er det ingen som trenger Washington lenger. Gad vite om Condoleezza Rice har tenkt på det.

Tar ikke ordre fra USA

Antakelig ikke. For Rice, som sin sjef, er opptatt av detalj-konfliktene i Asia. De små konfliktene; de som gjør at USA fortsatt kan framstå som supermakt. De feilslåtte statene; som USA kan mobbe straffefritt. Stater som Afghanistan og Nord-Korea, der amerikanerne kan vise til diplomatiske og militære seire. Bortsett fra, altså, at verdens eneste gjenværende supermakt ikke engang klarer å takle disse perifere problemene.

I Kina snakket den amerikanske utenriksministeren om Nord-Korea. De nord-koreanske lederne har bramfritt uttalt at de både er en atommakt og at de ikke ønsker å være med på samtalene i seksmannsgruppen lenger. Amerikanerne har forgjeves forsøkt å få Kina til å legge press på landet. Som hovedleverandør av energi og mat kan Beijing legge Nord-Korea øde den dagen de bestemmer seg for det.

Men Kina har ingen interesse av å ruinere sitt naboland. For dem er Nord-Korea et irritasjonsmoment, fordi det til en viss grad legitimerer USAs sterke militære nærvær på den koreanske halvøya. Men de er enda mer bekymret for fullt sammenbrudd og en gjenforening av sør og nord på amerikanernes premisser. Kina spiller på lag med USA så lenge de syns det er hensiktsmessig, men tar ikke ordre fra Washington i denne saken. Og dermed oppstår det kinkige faktum at USA har råket opp for virkemidler.

De kan slå ned på smuglingen av dop, våpen og falske penger fra Nord-Korea. De kan også bringe saken inn for Sikkerhetsrådet, hvis Kina ikke legger ned veto. Men det er altså fryktelig begrenset hva den siste supermakten i verden kan gjøre. For til syvende og sist vil ikke amerikanerne ha en ny krig om de koreanske territoriene. Og det vil ikke deres allierte i Seoul ha heller.

Det samme mønsteret gjentar seg i andre konfliktområder. Rett før Rice dro til Beijing vedtok kineserne sin famøse anti-uavhengighetslov rettet mot Taiwan. I korthet går loven ut på at Kina forbeholder seg retten til å bruke militær makt mot den lille øya dersom den velger å bryte med fastlandet. Rice omtalte denne loven som en «lite ønskelig utvikling.» Men noen rungende kritikk av Kina var det knapt. Og som i Nord-Korea-spørsmålet har ikke USA makt til å bøye Kina etter sin vilje. En militær konflikt mellom de to stormaktene er ikke noen opsjon for Washington lenger – om det noensinne var det.

Feilslått supermakt

Sveiper man kloden med blikket, er det påtakelig hvordan den ene «røverstaten» etter den andre – og også «strategiske konkurrenter» – har lagt seg på «jattelinja» overfor USA. Man forhandler og diskuterer, mens Washington truer og lokker. Men USAs unilaterale makt har vist seg for svak til å rokke ved grunnleggende strukturer og utviklingstrekk. I Iran går atomforskningen videre, og kanskje vil det dukke opp noen våpen der etter hvert. USA har jekket seg ned og lagt seg på europeernes linje. Det skal forhandles. Men også det skjer i erkjennelsen av at alternativene, og styrken til å drive dem igjennom, mangler.

Man har selvfølgelig Afghanistan, der amerikanerne har kvittet seg med et religiøst fundamentalistregime og innsatt et styre for demokrati, menneskerettigheter og vestlig-liberale verdier (sic). Men Afghanistan var også en feilslått stat; ingen match for en hvilken som helst middels militærmakt. Irak var uendelig mye større, og USA har fjernet ett regime der, og er i ferd med å installere et annet.

Men Irak var også en stat som hadde råtnet på rot, ikke minst etter mange år med destruktive sanksjoner. Og dommerne er fortsatt ute i spørsmålet om hvordan det vil gå der, sånn til syvende og sist.

Den aller viktigste konflikten i verden; en konflikt der USA har vært inne i alle år, er imidlertid den mellom Israel og Palestina. Det er faktisk ganske oppsiktsvekkende hvordan amerikanerne ikke har presset Israel til nødvendige konsesjoner overfor palestinerne. Den allmenne tolkningen er at USA ikke ønsker å konfrontere en alliert i framskutt posisjon. Det er ikke sikkert de hadde kommet noen vei om de hadde prøvd, heller.

Bush senior forsøkte. Han var den første, amerikanske presidenten som innførte økonomiske sanksjoner mot israelerne i protest mot nye bosettinger. Han måtte gi opp. Også Bush junior har bedt Israel ligge lavt i forhold til nybygging på okkupert jord. I Jerusalem blir denne typen oppfordringer kontant avvist, nå som før. Og George W. Bush har lagt seg på en linje der israelernes etablering av «fakta på bakken» blir til premisser og forutsetninger i «veikartet for fred.»

USA er i dag helt løsrevet fra det mange mener er den mest fundamentale konflikten i hele verden (selv om kineserne ikke vil være enig). Istedet er det statsminister Ariel Sharon som driver «fredsprosessen,» og det nesten helt på egen hånd. Det Sharon nå gjør, er å endre og definere grensene mellom de to folkene. Det er visjonært og brutalt på samme tid. Jødiske nybyggere skal ut av Gaza og små deler av Vestbredden. Bosettere som havner på palestinsk side skal overlates til seg selv. Alle større settlements skal innenfor muren, på den israelske siden. Palestina skal gro sammen med Jordan.

Det er en konflikt som har vart i over femti år. Man kan lage mange overbygninger på det, men USA klarte aldri å manøvrere den inn i smult farvann. Det er en ny erkjennelse, siden USA ikke brydde seg om å håndtere den før på 1990-tallet. Det er også et svakhetstrekk, og historien vil oppfatte det sånn.

I Libanon klarte de å drive syrerne ut. Det var supermakten USA mot den raknende staten Syria. Igjen kan man oppsummere at det er svake stater som i dag gir USA et «image» som stormakt. De store endringsprosessene ligger utenfor amerikanernes politiske og økonomiske rekkevidde.

Dramatiske endringer

Nå er det ikke nytt at USA leker seg med stater som ikke kan utfordre det amerikanske hegemoniet. Det har de alltid gjort, ikke minst i sin egen bakgård.

Men USA befant seg samtidig i en verden der ingen kunne måle seg med dem militært eller politisk. Sovjetunionen ble holdt i sjakk gjennom terrorbalansen. Kina og India hadde nok store befolkninger, men var ellers for kolonier å regne. Japan var en alliert, da som nå.

Men verden har endret seg dramatisk. Europa og Midtøsten forholder seg fortsatt til supermakten, men resten av verden begynner å gå lei. Fokuset flyttes. Washingtons relative innflytelse faller i takt med utviklingen av nye maktsentra.

USA kunne ha kontret denne utviklingen ved å jobbe multilateralt, i samarbeid med allierte. I stedet har de gitt opp internasjonale organisasjoner, som for eksempel FN. Slagene i WTO vinnes ikke lenger automatisk. Landet står utenfor både Kyoto-avtalen og den internasjonale straffedomstolen. Slagene kjempes defensivt. Nye land – minus Japan – skal nektes adgang til sikkerhetsrådet, fordi det vil formalisere endringene i maktforholdene. Alternativt vil amerikanerne utvanne rådets innflytelse, eller trekke seg ut/kjøre filibustertaktikk.

Det er for tidlig ennå. Men USA sitter på en økonomisk bombe med gigantiske handels- og budsjettunderskudd. Økonomi definerer politisk og militær makt. Om noen tiår kan vi kanskje si farvel til USA som verdens eneste supermakt.

---
DEL

Legg igjen et svar