Farvel til Demokrati Grand Prix

Da juryordningen ble fjernet fra Melodi Grand Prix, fikk vi russiske vinnere og fiasko i Vest-Europa. Nå er juryen tilbake, med NRKs støtte. – En falitterklæring, mener Jostein Pedersen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den russiske superstjernen Dima Bilan står på kne og synger rett inn i kamera, mens en olympisk skøyteløpsvinner tar piruetter rundt ham på scenen. Sangen smelter seere over hele Europa, men først og fremst i øst. Russland vant Melodi Grand Prix i Beograd i mai til høylytte protester fra vesteuropeiske delegasjoner og medier. Nå har protestene fått følger: Grand Prix-demokratiet skal bort.

I 1997 ble Melodi Grand Prix demokratisk. Dette året fikk briter, tyskere, østerrikere, svensker og sveitsere for første gang lov til å ringe inn og avgi sin stemme. Et tiår senere er det avgjort: Demokrati funker ikke. Fra 2009 kommer juryen tilbake og skal korrigere seernes stemmer.

I mellomtiden har Østerrike og Monaco trukket seg fra konkurransen i protest mot østeuropeiske stemmeblokker. Franskmennene har slitt så mye på tabellen at de til og med gikk med på å synge på engelsk, mens Storbritannia har lagt skylden for sine labre resultater på støtten til Irak-krigen og protestert kraftig mot såkalt politisk stemmegivning som har gitt Estland, Latvia, Ukraina, Tyrkia, Serbia og Russland seire de siste årene.

– Jeg synes det er veldig synd at den norske og svenske delegasjonen går inn for å endre reglene. Det er jo å være dårlig taper. Dette med å stemme på naboene er ikke noe nytt. De nordiske landene har jo gjort det til en paradegren, med eller uten jury, sier Jostein Pedersen til Ny Tid

Han var NRKs faste kommentator i en årrekke, og er Norges mest profilerte Grand Prix-ekspert. Pedersen tror ikke de politiske dimensjonene forsvinner fra programmet når de profesjonelle juryene kommer tilbake.

Intet nytt under solen

– Jeg tror det politiske kommer til å bli enda mer framtredende. Nå kommer jo forskjellene i Europa mye tydeligere frem. Den ansvarlige for Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) er en svenske, og dette er et ønske fra Sverige, som har blitt nummer 18 to år på rad, sier Pedersen.

«Ingenting er mer demokratisk enn telefonstemming. Men juryen har muligheten til å høre gjennom sangene flere ganger før de bestemmer seg», sa EBUs sjef Svante Stockselius da det nye jurysystemet ble annonsert i september. BBC, en av de største finansielle bidragsyterne, har også presset på.

Allerede under den internasjonale finalen i Beograd i mai var det klart at noe ville bli gjort. Backupjuryer ble prøvd ut under semifinalene. Og under finalen var BBCs Grand Prix-kommentator Terry Wogan svært aggressiv. «De tidligere østblokklandene er ikke godt nok trent i demokrati til å skjønne at de skal stemme på en sang, ikke naboen», sa han på direkten. Den britiske Liberal Democrats-politikeren Richard Younger-Ross mente stemmegivningen var «skadelig for forholdet mellom Europas folk», og ba BBC om å ta affære for å endre reglene.

Pedersen tror ikke gemyttene roer seg når den nye juryordningen kommer på plass.

– Jeg tror det blir veldig mye rot og tøys og ondt blod med juryordningen. Dette er tre skritt tilbake. Det er en falitterklæring å ta bort stemmeretten til seerne, sier han.

Anklager om juks, korrupsjon og partisk stemming var vanlige også forrige gang nasjonale juryer fordelte poengene.

– I 1963 ble det protester da den norske juryen avgjorde at Danmark vant. Det er en av de tidligste anklagene om blokkstemming, sier Pedersen.

Viking-imperiet jobber sammen

Forskere har lenge trukket fram Grand Prix som et eksempel på et demokratisk europeisk prosjekt. Parallellene mellom musikkonkurransen og EU er mange: Grand Prix ble arrangert for første gang i 1956, EU i 1957. Siden har begge vokst betraktelig.

I dag er Grand Prix et symbol på skiftet i maktbalansen i Europa. For landene i Øst er lojale mot hverandre. Og de fire EU-stormaktene Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Spania havner ofte på de nederste plassene etter at tv-seerne har avgitt sin stemme.

Den skotske statistikeren Derek Gatherer har forsket på stemmemønstre i Grand Prix og pekt på at konkurransen domineres av tre blokker som stemmer på hverandre: Balkan-blokken, Warszawa-pakten og det nordiske Viking-imperiet. Gatherer blir likevel skuffet da Ny Tid forteller at juryen skal tilbake til konkurransen.

– Huff, dette kan jeg ha bidratt til. Jeg synes stemmegivningen er mye morsommere enn den musikalske siden. Det er jo en egen sport, sier han.
Blokkstemmer utgjør mellom en tredjedel og halvparten av stemmene i Grand Prix, ifølge Gatherer. Han er ikke sikker på om stemmene er politisk motivert, eller bare utslag av felles musikksmak.

– Det er vanskelig å si, fordi resultatene ikke matcher politiske skillelinjer slik vi kjenner dem. Dette handler ikke nødvendigvis om land som kommer godt overens, men like gjerne om mennesker som bor på kryss og tvers av grenser, sier han.

Blant annet har Armenia gjort det stadig bedre de siste årene, også i Vest-Europa, uten at noen kan finne en fornuftig forklaring.

– Storbritannia og Frankrike for dårlige

NRKs delegasjonsleder Stian Malme er klar over ironien: Før var det Norden som oftest ble anklaget for nabostemming. Nå er det landene i øst.

– NRK har vært opptatt av ikke å gå i fellen og slenge ut kritikk om nabostemming, sier han.

Kanskje har de nye landene i Europa knekket koden: Mens gamle Europa nå sender ironiske kitsch-bidrag og falne storheter til Grand Prix, sender Russland sine aller største stjerner. På Balkan blir Grand Prix-sangene store hits, og spilles over alt på nattklubber og radio. Malme mener at mye av grunnen til at land som Storbritannia og Frankrike ikke lenger lykkes er at de har for dårlige bidrag.

– Norge kom på femteplass av 44 land i fjor, og fikk stemmer fra nesten alle. Det viser at det gjelder å ha en god sang, sier han.

Likevel mener han nye regler er en god idé.

– Jeg tror det kan være positivt å prøve. Vi ser jo at det er ødeleggende at man hvert år skal ha diskusjonen om nabostemminng. Men skoen trykker jo et annet sted enn tidligere, da det var vi som ble anklaget, sier han.

– Rammer ikke det Grand Prix-demokratiet?

– Noe av det forsvinner. Dette er jo en underliggende sak om at man ikke stoler på de vanlige dødelige der hjemme.
Malme tror ikke seerne tenker politikk, selv om Hellas og Kypros alltid utveksler 12 poeng i konkurransen, mens Hviterussland sender 12 poeng til Russland.

– Dette handler om musikksmak. Det er mor og far hjemme i stuen i Krakow og Oslo som stemmer. Det er vanskelig å ta fra Dima Bilan seieren når han er Michael Jackson på Balkan, sier han.

Demokrati som styrker underdogs

– Det er ikke en konkurranse intellektuelle vil se på som demokrati. Men i mange av de nye europeiske statene er Grand Prix veldig viktig for den nasjonale stoltheten, sier nasjonalismeforsker Neven Andjelic.

Han er opprinnelig fra Bosnia, men jobber nå ved University of Kent i Storbritannia. Andjelic husker skuffelsen da folk samlet seg foran tv-skjermene i det sosialistiske Jugoslavia for å se på Grand Prix på 1980-tallet. Den gang var Jugoslavia eneste kommunistiske deltaker, og landet nådde sjelden opp.

– Det var alltid det aristokratiske synet til juryene og ekspertene som styrte. Demokratiet kom med telefonstemmingen, sier Andjelic.
Samtidig kom det flere og flere deltakerland fra Balkan og det tidligere Sovjetunionen utover 1990- og 2000-tallet. Da begynte flere av de tidligere kommunistlandene for alvor å markere seg i musikkonkurransen.

– De rike laget reglene, og de fattige klarte å spille spillet ved å stemme på hverandre, sier Andjelic.

Som sosiologiprofessoren Duncan J. Watts uttrykte det i New York Times i fjor: «De store industrialiserte landene inviterer sine fattige, men mer tallrike kusiner østfra til festen og tilbyr seg å betale regningen, bare for å bli låst ute i hagen mens de nye vennene klager på kvaliteten på drikkevarene og vertenes arroganse».

Andjelic forteller at Grand Prix har blitt svært viktig for selvfølelsen blant mange på Balkan. Han peker på at konkurransen har bidratt til forsoning. Da serbiske Marija Serifovic vant i fjor, fikk hun til sammen 100 poeng fra nabolandene på Balkan, som for få år siden kriget mot hverandre.

– Landene i vest sier alltid at landene på Balkan må jobbe sammen. I Grand Prix er det akkurat det de gjør, sier Andjelic.

– Fører til forsoning

Jury eller ikke: Grand Prix har alltid vært politisk, selv om politiske tekster er forbudt: I Portugal var Grand Prix-sangen «E depois do adeus» det hemmelige signalet som satte i gang kuppet mot militærdiktaturet i 1974. I Ukraina spilte Grand Prix-vinneren Ruslana en viktig rolle på barrikadene under Oransje-revolusjonen i 2004, og ble senere valgt inn i parlamentet.

Også på Balkan har det politiske ved konkurransen vært viktig – på uventet vis.

– Politikk reflekteres i Grand Prix. Bosnia bytter på å sende de forskjellige etniske minoritetene til konkurransen. Ett år er det et serbisk bidrag, det neste et kroatisk, og så et bosnisk. Hvis ikke konkurransen var så viktig, ville ingen bry seg om etnisk representasjon, sier Andjelic.

Grand Prix-musikk selges over landegrensene i det tidligere Jugoslavia, siden kroatisk, bosnisk og serbisk er tilnærmet identiske språk.

– Også under krigen var musikk det første som krysset grensene. Grand Prix er med på å få i gang en slags forsoning, sier Andjelic.

Under den internasjonale Grand Prix-finalen i Beograd tidligere i år tok bosniske fans turen fra Sarajevo for å få med seg konkurransen. Flagg fra hele Europa, inkludert nabolandene, vaiet i Radovan Karadzics hjemland.

– For 15 år siden ville det vært utenkelig med albanske og kroatiske flagg i Serbia, sier Andjelic.

Serbias 2007-vinner Marija Serifovic var lesbisk og av romaslekt. Hun slo ut Verka Serduchka, en ukrainsk drag queen som sang en antirussisk sang.

– Vesten klager alltid på hvordan land i Øst-Europa behandler etniske minoriteter og homofile. Men disse landene sender dem til Grand Prix, sier Andjelic.

Markerer at de er europeere

For vinnerlandene i øst har Grand Prix vært en anledning til å vise seg fram som ekte europeere som tilhører det gode fellesskap. Da Ukraina arrangerte finalen i 2005, var slagordet «I hjertet av Europa». Estland brukte seieren i 2002 i EU-valgkampen fordi esterne ble langt mer positive til EU-medlemsskap etter at landet vant Grand Prix. Evald Mikkel, en Øst-Europa-spesialist ved Universitetet i Tartu, kalte det Eurovision-effekten.

Nå kan de nye landenes suksess i musikkonkurransen forsvinne.

– Beslutningen som er i ferd med å bli tatt, er et stort tilbakeskritt. Dette kommer til å dempe interessen for Grand Prix, samtidig som Irland begynner å vinne igjen, og Luxembourg blir en supermakt. Grand Prix var ett av få felt der landene på Balkan følte seg rike. Når den gleden blir tatt fra dem, er Europa-mesterskapet i fotball det eneste som er igjen, sier Andjelic.

Jostein Pedersen mener Grand Prix burde fått være i fred.
– Dette er noe så uskyldig som en musikkonkurranse, sier han.

Ironien er i alle fall tydelig: Da de tidligere diktaturene i øst vant fram på demokratisk vis, kuppet det gamle Europa konkurransen og gjeninnførte elitestyret. Men helt demokratisk har Grand Prix aldri vært. Stormaktene Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Spania, som dekker store deler av Grand Prix-kostnadene hvert år, har nemlig automatisk vært sikret finaleplass.

---
DEL