Færre partier?

Det er ikke vanskelig å forstå at mellompartiene KrF, Venstre og Senterpartiet har latt seg provosere av Frp-leder Carl I. Hagens påpekning om at norsk politikk hadde blitt mer stabil, dersom antallet partier på stortinget ble redusert til fire: Ap og SV på «sosialistisk» side, Høyre og Frp på «borgerlig». Alle som får høre at […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke vanskelig å forstå at mellompartiene KrF, Venstre og Senterpartiet har latt seg provosere av Frp-leder Carl I. Hagens påpekning om at norsk politikk hadde blitt mer stabil, dersom antallet partier på stortinget ble redusert til fire: Ap og SV på «sosialistisk» side, Høyre og Frp på «borgerlig». Alle som får høre at de er overflødige og uønsket har selvsagt rett til å ta til motmæle.

Noen særlig dramatikk ligger det likevel ikke i Hagens utspill. Rent objektivt har han selvsagt rett i at politikken hadde blitt mer oversiktlig, alternativene tydeligere og styringen lettere med klarere blokker. Det er en nøktern observasjon. Samtidig skulle det bare mangle om ikke Hagen fikk gi sitt råd til velgerne: Selvsagt om å stemme Frp, men også om at de bør gå til andre partier enn sentrumspartiene, dersom Frp ikke er deres parti. Debatten som Hagens utspill har vakt, bærer da heller ikke preg av annet enn noen forurettede partiledere i sentrum.

Det har i norsk politisk debatt utviklet seg noe i nærheten av en samstemmighet om at mangelen på klare blokker og langsiktig styring – det vil si gjennom en hel fire års stortingsperiode – er et betydelig problem. Vi er ikke blinde for at langsiktig styring gjennom flertallsregjeringer og klare alternativer har sin verdi. Samtidig bør man ikke nedvurdere verdien nettopp av skiftende flertall og forhandlinger. Ulempen er at nødvendige tiltak er tyngre å gjennomføre, men fordelene er også betydelige: Vi er blant annet av den oppfatning at en regjerings politikk blir styrket, ikke svekket, av at de må forholde seg til opposisjonens innvendinger. Dette er et kjernepunkt for demokratiet.

Når vi deler Carl I. Hagens ønske om at velgerne ikke bør stemme på KrF og Venstre, handler det ikke om et ønske om å få færre partier. Derimot handler det om at KrF og Venstre har satt seg i en situasjon der Frp og Høyre får en – etter vårt syn – uønsket innflytelse på politikken. Og at de to partiene selv på mange måter står for en dreining i usolidarisk og reaksjonær retning.

Carl I. Hagen må på sin side leve med at regjeringspartiene ikke ønsker Frp med på laget. De som innvender at et såpass stort parti som Frp burde få plass i regjeringen, heller enn knøttlille Venstre, har skjønt lite av den parlamentariske styreformen. Det er i Stortinget partiene får sin rettmessige styrkefordeling. Regjeringen er på sin side et arbeidskollektiv med en felles plattform.

---
DEL

Legg igjen et svar