Farlige forpliktelser

Norske soldater som deltar i internasjonale operasjoner har et selvstendig ansvar for å overholde norsk lov og våre internasjonale forpliktelser. Dette skal de ofte gjøre i tett operativt samarbeid med styrker som tidvis har et fleksibelt forhold til internasjonal rett eller rett og slett ignorerer den, skriver Christian H. Ruge, seniorrådgiver ved Fafo

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[afghanistan] Norge har vært en ivrig pådriver for forbudet mot landminer. Ifølge Ny Tid nummer 5/2006 unnlot norske ingeniørsoldater å rydde deler av minefelt rundt en amerikansk flybase i Afghanistan i 2002, etter ordre fra amerikanske offiserer. Forsvaret avviser at det skjedde, og hevder at deres innsats der ikke har noe med det internasjonale mineforbudet å gjøre. Norge er en pådriver for dette forbudet. Stiller Forsvaret seg over norske forpliktelser?

Reportasjen reiser to sentrale spørsmål om hvordan det internasjonale forbudet mot anti-personellminer (ap-miner) skal håndheves. Det ene er hvordan forbudet skal håndteres i situasjoner der norsk personell samarbeider direkte i militære operasjoner med USA eller andre land som ikke har sluttet seg til forbudet. Dette blir særlig aktuelt når norsk personell står under fremmed kommando. Det andre er om det er brudd på forbudet å la enkelte miner ligge igjen framfor å fjerne dem. I tillegg illustrerer historien godt noen av de folkerettslige dilemmaene som Norge møter når våre soldater deltar i internasjonal krigføring.

Andres miner.

All bruk, produksjon, eksport og lagring av ap-miner er forbudt gjennom Minekonvensjonen av 1997. Den ble forhandlet fram i Oslo i 1997 og trådte i kraft 1. mars 1999. Norge ratifiserte i juli 1998. Nå har nesten 150 land tiltrådt dette forbudet. Selv om stater som USA, Kina og Russland ikke har sluttet seg til, er det nå en bred internasjonal enighet om at bruk av ap-miner er uakseptabelt.

Konvensjonen forbyr partene å bruke, produsere, eksportere eller lagre ap-miner, og Norge var rask til å oppfylle forpliktelsene. Men konvensjonen har også en artikkel (1c) som krever at partene «aldri, under ingen omstendighet, må assistere, oppfordre til eller forårsake», andres brudd på konvensjonen, det vil si bidra til at andre bruker eller lager ap-miner. Landene som har sluttet seg til forbudet har ennå ikke kommet fram til en entydig felles avklaring av hvordan den artikkelen skal forstås.

Et stort flertall av Nato- og EU-landene har sluttet seg til denne konvensjonen. Problemet med å håndtere forbudet mot å assistere konvensjonsstridige aktiviteter dukker opp i samband med felles militære operasjoner med land som ikke har sluttet seg til forbudet, som USA. Ettersom den typen operasjoner har vært regelen snarere enn unntaket de siste årene, er det viktig å finne ut hvor grensene går. I forbindelse med Afghanistan-operasjonen forelå det ifølge Forsvarsdepartementet en skriftlig avtale med USA om at norske styrker ikke under noen omstendigheter kunne beordres til å utføre aktiviteter som strider mot norsk lov eller internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til. Men den avtalen sa tydeligvis ikke noe om hvordan det skulle tolkes i praksis, for eksempel i forhold til mineforbudet.

Billig forsvar. I en annen sammenheng har Forvarsdepartementet klargjort at deres forståelse av assisteringsforbudet er at norske styrker ikke på noen måte skal bruke eller bidra til andres bruk av ap-miner i felles operasjoner. Videre at det norske forbudet også gjelder soldater som opererer utenfor Norge. Derfor er det merkelig å lese Forsvarets uttalelse i Ny Tid om at spørsmålene som stilles om Afghanistan-innsatsen «ikke har noe med [Mine-]konvensjonen å gjøre».

Men hva er det å «assistere, oppfordre til eller forårsake» andres bruk av forbudte miner? Det er situasjoner og handlinger som spenner over et vidt spekter. Oljefondets investeringer i selskap som produserte ap-miner fikk mye oppmerksomhet for en stund siden. Disse og liknende investeringer er nå avsluttet under henvisning til konvensjonsforpliktelsene.

Situasjoner hvor norske borgere ikke selv deltar direkte i forbudte aktiviteter, men indirekte bidrar til eller selv drar nytte av at andre bryter mineforbudet er vanskeligere. En tenkt situasjon kan for eksempel være at norsk personell bruker installasjoner som beskyttes av konvensjonsstridige miner, som flyplasser, leire eller sykehus. Dette gjelder ikke bare norske militære. Da Minekampanjen fikk Nobels Fredspris i 1997, uttalte kirurg Mads Gilbert at det var galt å forby et defensivt våpen som var tilgjengelig for fattige opprørsgrupper, og at han selv flere ganger hadde blitt beskyttet av minefelt.

Er det i strid med konvensjonen om norske mineryddere lar enkelte minefelt ligge igjen av taktiske hensyn, selv om de ikke har vært med på å plassere dem ut? Konvensjonen i seg selv sier ikke noe om hvordan miner skal ryddes. Alle mineryddere, enten de er militære eller humanitære, skaffer seg først oversikt over det området som skal klareres, så prioriteres oppgavene i forhold til behov og ressurser og dermed blir noen minefelt liggende lengre enn andre. Internasjonale standarder definerer at et område som ryddes humanitært skal være opp mot 100 prosent klarert. Slik rydding tar lengre tid enn militær rydding, som har mer begrensede mål og ikke samme sikkerhetskrav. De norske ingeniørsoldatene var ute i et militært oppdrag, og ikke underlagt humanitære krav.

Andres bruk.

Spørsmålet er om norsk personell har bidratt til å «assistere, oppfordre til eller forårsake» andres bruk av forbudte miner. Svaret ligger i om de gamle minefeltene rundt de amerikanske basene kan defineres som andres bruk, og om de norske ingeniørenes innsats har bidratt til bruken. USA hevder i andre sammenhenger at de ikke har militær nytte av de gamle sovjetiske minefeltene ved Bagram og andre steder, og at de derfor ikke har noen forpliktelse til å sikre dem overfor sivile. Minefeltene er ikke deres. Men om soldatene i reportasjen snakker sant, så brukes minefeltene rundt flyplassen til å beskytte de amerikanske installasjonene. Hvis norske ingeniører har arbeidet med minefeltene med kunnskap om at de inngikk i sikringen av den amerikanske leiren, ligger dette i beste fall innen en uavklart gråsone for hva konvensjonen og norsk lov tillater. Heller enn å avvise spørsmålet, burde Forsvaret bruke denne muligheten til avklare et sentralt aspekt ved minekonvensjonen.

Minekonvensjonen er en del av internasjonal humanitærrett, som skal regulere unødvendig lidelse i krig. Norske soldater som deltar i internasjonale operasjoner har et selvstendig ansvar for å overholde norsk lov og våre internasjonale forpliktelser. Dette skal de ofte gjøre i tett operativt samarbeid med styrker som tidvis har et fleksibelt forhold til internasjonal rett eller rett og slett ignorerer den. Da må norske myndigheter være klare og tydelige på hvilke regler som gjelder og hvor grensene for uakseptable aktiviteter går. Samtidig må Forsvaret respektere soldatenes rett til å delta i debatten og ytre seg kritisk, uten at det skal få konsekvenser for deres videre karriere. Uklarheten rundt hva som egentlig skjedde da norske soldater ble angrepet i Afghanistan nylig understreker dette.

Christian H. Ruge, seniorrådgiver ved Fafo, chr@fafo.no


Les mer i papirutgaven som kan kjøpes over hele landet.

---
DEL

Legg igjen et svar