Patrick Cockburn: The Rise of the Islamic State

En bok om ISIS som har et militært mer enn et religiøst fokus.

FOTO:  AFP PHOTO / HO / WELAYAT SALAHUDDIN
Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Patrick Cockburn: The Rise of the Islamic State. ISIS and the New Sunni Revolution Verso, 2014

9781784780401-35d961c1f3e3af20ab8ad2edc9a7d143Patrick Cockburn er Midtøsten-korrespondent for The Independent, og har arbeidet for The Financial Times. Han har skrevet tre bøker om Iraks nære historie. «Det er grunn til å tro at vi vil se flere ISIS-angrep på europeisk jord fremover,» skrev Cockburn i Klassekampen 18. november 2015. Og bemerket: «I Vesten legger folk bare merke til disse ugjerningene når de skjer i deres egne gater, men selvmordsbombere fra ISIS drepte 43 mennesker i Beirut 12. og 26. november. Disse angrepene er nesten umulige å stoppe, siden de er rettet mot sivile, og siden selvmordsbombere er villige til å utslette sine angrepsmål.»

Ulike grupper. Den 23. september 2014 utvides USAs bruk av luftbomber til Syria for avverge utviklingen av jihadisme i området. Syria blir lagt i ruiner og splittes. Hva er løsningen for landet? Assad-regimet blir utsatt for en rekke angrep fra ulike hold. Som alltid har angrepene som Assad og hans allierte står bak, vært nådeløse. ISIS kjemper altså ikke bare en kamp mot Vesten, men om retten og makten til området, og kampen står blant annet mellom sunni- og sjiamuslimer.
En rekke forskjellige grupperinger kjemper for sin eksistens i Irak og Syria: Sjiaer, sunnier, kurdere, alawitter og kristne – alle disse gruppene forlanger eksistensberettigelse. Og som Cockburn skriver: ISIS er produktet av en lang æra med krig i Irak og Syria, hvor martyriet som oppnås gjennom selvmordsbombing, frister folk som ellers ikke har noen fremtid. De angriper alle andre eksisterende ikke-sunnimuslimske grupper, som de ser på som uttrykk for vestlig dekadanse og polyteisme.

Kalifatet. ISIS’ store fordel er at gruppen har vært i stand til å operere på begge sider av den syrisk-irakiske grensen, skriver forfatteren. Også inne i Syria har ISIS utviklet jihadistisk krigføring. De mange militære opposisjonelle gruppene til Assad-styret blir dominert av ISIS. Ulike jihad-grupperinger har fortsatt å kjempe innad i Syria. Mens Al Qaida var en idé snarere enn en organisasjon, skriver han, er ISIS’ mål å opprette et muslimsk kalifat i Midtøsten. I løpet av de nevnte 100 dagene som denne boken hovedsakelig dreier seg om, forvandlet den sivile tilstanden i området seg drastisk. Etter USA og Frankrikes angrep i Syria, brøt landet fullstendig sammen, og den sivile befolkningen kunne for eksempel ikke lenger stole på at de hadde elektrisitet. Befolkningen måtte koke vann på propangass, men på et visst tidspunkt tok også gasstilførselen slutt.

Saudi-Arabia. ISIS’ viktigste oppgave er å skremme folk. Men organisasjonen har ikke oppstått av ingenting. Cockburn skriver: «The importance of Saudi-Arabia in the rise and return of Al-Qaeda is often misunderstood. Saudia-Arabia is influential because its oil and vast wealth makes it powerful in the Middle East and beyond. But it is not financial resources alone that makes it such an important player. Another factor is its propagating on Wahabism, the fundamentalist, eighteenth-century version of Islam that imposes sharia-law, relegates women to status of second-class citizens, and regards Shia and Sufi as non-Muslims to be persecuted along with Christians and Jews.»
ISIS har, som Cockburn skriver, blitt mest populær i sunniområder. Flere og flere syriske opprørere har gått over til ISIS, som blir sett på som en pengesterk paramilitær gruppe også for andre syriske opprørere, og som velegnet til å trene opp andre militære opprørsgrupper i området.

ISIS’ fremvekst. I det første kapittelet i boken tar Cockburn for seg ISIS’ bakgrunn og fremvekst, sett på bakgrunn av utviklingen i Syria og Irak. I januar 2014 tok ISIS over Falluhja, som ligger 40 engelske mil vest for Bagdad, en by som ble stormet av USAs marine ti år tidligere. Innen juni 2014 hadde ISIS overvunnet alle andre jihadistiske grupper, og var blitt den mest effektive paramilitære opprørsgruppen i verden. Hver gang det blir skaffet våpen til andre anti-Assad-grupper, blir ISIS styrket, fordi de alltid finner en måte å frata disse gruppene dette militære utstyret på. Og slik øker ISIS sin militære overlegenhet.
Den 6. juni 2014 begynte ISIS’ angrep på Mosul, den nest største byen i Irak. Tre dager senere falt byen. Cockburn bruker mye plass på å skildre Mosuls fall, som ble et vendepunkt i utviklingen til gruppen, da den ble Midtøstens sterkeste paramilitære organisasjon. Etter angrepet på Mosul ble ISIS også fulgt av andre paramilitære grupper, spesielt sunnigrupper, som for eksempel Baathist Naqshbandi, Ansar al-Islam og Moujahideen.

Gerilja. ISIS ble angrepet av USAs Air Force 8. august 2014, og i tillegg begynte USA å kjempe mot Jabhat al-Nusra og andre Al Qaida-styrker som rettet sine angrep mot folk i området. USA brukte store ord om å knuse ISIS i løpet av kort tid, men de lyktes ikke med dette. Angrepene ble for tilfeldige og lite gjennomførte.
Hva gjør man når man blir angrepet massivt ovenfra? Jo, omgjør seg selv til gerilja, deler seg opp i smågrupper som kjemper på forskjellige steder samtidig. Det var først etter at Mosul falt at frykten for ISIS’ enorme slagkraft virkelig begynte å gjøre seg gjeldende, og at de ble synlige i Vesten. Plutselig var gruppen overalt.

Usystematisk. Cockburn skriver at den opprinnelige politiske makten som deles mellom regjeringens konstitusjonelle politiske organisasjoner, i utgangspunktet var for svak og for lite systematisert. Dette har gitt ISIS en lett seier i området. At terrorgruppen klarte å innta Mosul på så kort tid kom som en overraskelse på de fleste, og ga organisasjonen et rykte som nådeløs og effektiv. Abu Bakr al-Baghdadi (kalif Ibrahim), ISIS’ leder, beskrev hvordan alle organisasjonens fiender like lett ble feid av banen.

Vesten for Vesten. Den militære opposisjonen i Syria og Irak har lenge vært dominert av jihadister, fundamentalistiske islamske styrker som har forskrevet seg til hellig krig. Håpet om å bli martyr for den islamske troen er drivkraften. ISIS er kjent for å drepe ikke-sunnier langs motorveien ved grensen til Damaskus, og mange fjernsynsseere fikk se hvor effektivt og nådeløst drapene blir utført. Men nå spørs det hvor mye vestlige medier og regjeringer bryr seg om at sjiamuslimer blir truet og utryddet av slike grupper. Vesten tenker først og fremst på seg selv.

Ekstrem-islam. Denne boken ble skrevet og utgitt i 2014. Utviklingen har gått fort, og når man leser boken ett år etter at den kom ut, kan man spørre seg om den har gyldighet fremdeles. Har Cockburn vært i stand til å forutsi et slikt angrep som det vi nettopp har vært vitne til i Paris? Svaret på det er ja, det har han så avgjort. Det tragiske er selvsagt at ISIS og liknende grupper ikke hadde kunnet vokse frem i området, om ikke George Bushs feilaktige «krig mot terror»-taktikk hadde blitt satt i gang i utgangspunktet. Antiterrorprogrammet ble utført uten at Pakistan og Saudi-Arabia noensinne ble en del av målet for amerikanske angrep. Det ble derimot Afghanistan og Irak, der Al Qaida aldri befant seg. Saudi-Arabia og Pakistan er allierte med USA, og ble derfor aldri vurdert seriøst som angrepsmål. Samtidig overtar wahabisme for normal islamisme i Syria, og hele området blir radikalisert i konservativ, ekstrem-islamsk retning.

Militært fokus. Cockburn har skrevet en interessant bok om ISIS. Men han kunne godt ha satt seg dypere inn i det religiøse aspektet ved konflikten. Han har stort sett holdt seg til den militære delen av terrorgruppens utvikling. Leter man etter andre forklaringer, får man heller lese for eksempel The ISIS-Apocalypse, også en god bok om temaet som nylig har kommet ut.


Næss er frilansskribent.
Henning.ness@getmail.no

---
DEL