Farlig tabloid

Knut Olav Åmås. Vet du ikke bedre? Martine Aurdal kritiserer siste utgave av Samtiden.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ei lekker nigeriansk hore som noen ganger får orgasme med flotte kunder. En pen og velkledd homse som selger sex for å frigjøre sin egen seksualitet. Dette er språkbruken og utgangspunktet i to av artiklene i Samtiden som ble sluppet i går. Målet har tydeligvis vært å nyansere bildet av prostituerte som narkomane vrak uten mening eller glede. Selvsagt er virkeligheten mer sammensatt. Men tidsskriftet har endt som eksempel på hva som skjer når jakten på kritisk sans ender i kritikkløs tabloid. Dessverre blir det også farlig. Ikke for saken. For intervjuobjektene.

Forbanna

Her kommer Gud – og hun er jævlig forbanna, skrev Linda Skugge for noen år tilbake. Nå er Gud forbanna igjen, denne gang på Samtidens redaktør Knut Olav Åmås. Hvis Gud er en svart kvinne, er Åmås i siste nummer av Norges ViGtigste tidsskrift, selve Judas. Den svarte kvinnen heter i dette tilfellet Gina, og fariseerne er en rørlegger fra Hønefoss og internasjonal prostitusjonsmafia.

Knut Olav Åmås er en av landets beste redaktører, og når Samtiden ramler ned i postkassa mi, likner jeg en unge foran julegavene. Jeg river av plasten for å se hva som er inni. Også denne uka satte jeg meg resolutt ned og begynte å lese. Som oftest er tidsskriftet svært godt. Dermed blir fallhøyden også større. Jeg har flere ganger forsvart redaktørens mer tabloide valg, og synes et tidsskrift også bør ha som mål å være premissleverandør i samfunnsdebatten. Denne gang har likevel Åmås krasjlandet. Med en landing som neppe VG ville gjort etter han.

Kildekritikk

For å ta det greieste først; Willy Pedersen og Camilla Jordheim Larsen intervjuer en svensk ung mann, og kaller han Phillip. De har lagt igjen kildekritikken på kontoret til fordel for ledende spørsmål og spisset vinkling. Sosiologene er inne på problemstillingen et øyeblikk; «Vi forstår etter hvert at han kan historien. Han har fortalt den før. Som samfunnsforskere vet vi dessuten at vi skaper meningen i våre liv gjennom å fortelle historier, på den måten Phillip nå gjør. Dette er én historie om hans liv. Han kunne nok ha fortalt andre. Men det er denne han deler med oss. Det er denne han vil dele med oss.»

Sant nok. Vi vil alle rettferdiggjøre våre egne valg, og gjør det naturlig nok ved å vinkle opplysningene om oss selv. Det rettferdiggjør likevel ikke at Pedersen og Jordheim Larsen så tydelig vet hvilken historie de vil fortelle oss. Jeg har også intervjuet Phillip, og formidlet hans versjon av dette. I sammenhengen bør det også nevnes at han i alle fall den gang var aktiv i ROSEA, den svenske organisasjonen for sexarbeidere. Han er en målbærer av argumentene mot kriminalisering og for de prostituertes rettigheter.

Historien kan bli fortalt på mange måter. Forskerne har valgt én; friheten Phillip opplever ved å selge sex har beriket livet hans. Opplysningene og uttalelsene står for seg selv. Men vinklingen kunne like godt vært på hvordan Phillip selv, i alle fall til meg, la vekt på behovet for penger da han først prostituerte seg. At han hadde en sen seksuell debut og bare har hatt ett forhold, med en mann som utnyttet hans dårlige selvtillit og brukte sex som et maktmiddel. En kunne fokusert på de dårlige erfaringene og kjipe historiene om gangene Phillip ikke har hatt råd til å være kresen på kundene. Men da ville ikke artikkelen nådd sin funksjon i Samtiden.

Personvern

Personfokus på viktige problemstillinger er en grei og tydelig måte å få fram en problematikk på. Så langt er vi enige, Åmås og jeg. Samtidens største personverndebatt til nå har dreid seg om tekoppen til Hanne Ørstavik. Men denne gangen har Åmås latt tabloide hensyn overskygge de menneskelige. Martin Gaarders artikkel «Jeg er Gina» burde, og har kanskje på forhånd, vært sjekket med Per Edgar Kokkvold i Pressens Faglige Utvalg. Uansett viser Åmås her et tabloid gangsyn som neppe VG ville gjort seg skyldig i. De som alltid beveger seg på kanten, vet hvor grensa går. Når VG intervjuer Norges mest kjente prostituerte, er det alltid både den prostituerte og kundene anonymisert. Kikkermentaliteten tilfredsstilles først i Samtiden. Med Gina på fire bilder i forskjellige utsnitt. Under portrettet finner vi navn, bosted, arbeidssted, nasjonalitet og alder.

Jeg driter i hvem Åmås har drukket kaffe med som ikke ser problemet med å identifisere Gina, hvor mange ekstra eksemplarer av Samtiden som selges med bildet hennes eller hvor «levende» artikkelen blir for leserne. Dette er farlig tabloid. For Gina potensielt livsfarlig.

Utrygg

Det er ikke bare Gud som er forbanna. Forbanna er sikkert rørleggeren fra Hønefoss, som har gitt dama 150.000 kroner siden jul og nå får lese om alle løgnene han gikk på. Bekymret er sikkert han som er omtalt som «tobarnsfar og Afrika-ekspert i en kjent, norsk humanitær organisasjon», som pleier å møte Gina i en suite på Plaza. Forbanna er sikkert Politiet, som her får lese hvordan Gina snek seg ut av landet. Nå som Gina har passert grensa, er hun sannsynligvis trygg for disse. Men hun er samtidig mindre trygg enn noen gang.

Gina er verken trygg for den internasjonale prostitusjonsmafiaen som fikk henne både til Spania og hit, eller for svigerinnen som hun stadig skylder penger. De hentet henne til Spania sist, og kan finne henne i Madrids horestrøk også nå. Med Samtiden i én hånd mens de knytter den andre.

---
DEL

Legg igjen et svar