Farlig stillstand i Ukraina

Jo lenger konflikten i Ukraina varer, jo større blir sjansen for at det går galt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var egentlig bare to mulige utfall av konflikten i Ukraina. Det ene var at regimet ga seg og åpnet for nyvalg i hele landet. Det andre var at opposisjonen gikk lei og etter hvert begynte å rusle hjemover.

Istedet ble det slik at ingen av partene var villig til å fire. Det har gitt konflikten potensiale til å brekke Ukraina i to. Enhver konflikts ubønnhørlige logikk er at kravene skjerpes for hver dag som går. Det kan være for seint allerede for en lykkelig løsning på kampen om Ukrainas framtid.

I skrivende stund gir det fortsatt lave odds å satse på opposisjonen. Det er ren statistikk. Antall stater hvor regimene ikke har falt når folket har gått på gatene kan telles på én hånd. Vi husker fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa. Og i nyere tid husker vi Slobodan Milosevic’ fall og roserevolusjonen i Georgia.

Men Ukraina er spesielt. Der går konfliktlinjene tvers igjennom landet og deler det i to like store biter. I Ukraina står kampen om hvor det nye jernteppet skal senkes. Det gir konflikten en helt annen og langt farligere dimensjon.

Potensiale for vold

Det er flere elementer som kan gjøre konflikten i Ukraina voldelig, med fare for … om ikke borgerkrig, så i hvert fall sammenstøt mellom regimets stålhjelmer og de fredelige demonstrantene i Kiev og andre byer. Det ene er et eventuelt brudd på konfliktens logiske progresjon. Så langt har opposisjonen vunnet små seire hele tiden. Det har gitt demokrati-forkjemperne – som vi ynder å kalle dem – tro på at de kommer til å vinne.

I løpet av de to ukene konflikten har vart har opposisjonen klart å kjempe seg fram til en juridisk delseier i høyesterett, som i skrivende stund fortsatt gransker påstandene om valgfusk. De har klart å kjempe til seg en politisk seier i parlamentet, som har erklært valget for ugyldig. De har likeledes klart å få med seg en masse byråkrater i departementene, deler av politi- og sikkerhetsstyrkene, samt de tidligere sensurerte og statskontrollerte tv-selskapene. De har vunnet viktige, men ikke avgjørende, symbolske seire nesten hver eneste dag under konflikten.

Det gjør troen på seier sterk. Men det betyr også at ethvert bakslag kan føre til en rasende motreaksjon i de hittil fredelige menneskemassene. Stemningen ute på gatene er allerede skjerpet som en følge av bevisst innslusing av Janukovitsj-tilhengere til hovedstaden. Hvis håpet om seier får et skikkelig skudd for baugen, kan behovet for kraftigere virkemidler øke.

Tirsdag kom det et slikt tilbakeslag, da parlamentet ikke klarte å bli enige om et mistillitsforslag mot den regjeringen Janukovitsj leder i dag (vedtaket kom onsdag). Men foreløpig har konflikten ikke tatt en voldelig retning.

Den andre grunnen til at konflikten kan ende i voldsomme sammenstøt er at rommet for kompromisser blir stadig mindre. Rett etter valget var kravene fra opposisjonen såpass diffuse at et løfte om nyvalg kanskje ville vært nok. Nå sier i hvert fall deler av opposisjonen at dette ikke er tilstrekkelig. For hvorfor skal de gå med på et nyvalg, som regimet også denne gang kan påvirke, når valgseieren er i havn? For opposisjonen har utfordreren, Viktor Jusjenko, allerede vunnet. Og det hjelper heller ikke på kompromissviljen at regimet hele tiden forsøker seg med manipulerende konsesjoner i form av delvalg i enkelte omstridte kretser. De oransjekledde menneskene i Kiev, Lvov og Kharkov tar det for hva det er: et forsøk på å splitte dem. Men demonstrantene kommer ikke til å la seg splitte. Dette er en kamp de enten kommer til å vinne … eller tape.

Deri ligger det tredje elementet for et voldelig utfall. Ingen konflikt av denne typen kan leve med stillstand. Når to grupper står mot hverandre i en totalt fastlåst situasjon må det før eller siden komme en avklaring. Hvis ikke, må det komme en konfrontasjon.

I Ukraina akkurat nå venter man på høyesterett; altså på en avklaring. Hvis denne ikke kommer, eller hvis en av partene ikke aksepterer den, vil det komme en konfrontasjon. Hvis og når den kommer, vil verden få vite hvor politi- og sikkerhetsstyrkene egentlig står. For da vil det hele avgjøres med makt. Og våpen.

Øst mot vest

Det fins en annen dimensjon i denne konflikten også. Det handler om Ukrainas sammenfallende konfliktlinjer, noe som antakelig er årsaken til at regimet mener de kan vinne.

I Ukraina står øst mot vest. Skillelinjen skjærer på skrå langs en akse som går fra Kharkov i øst til Odessa i sør. Kartet er helt entydig. Der Viktor Janukovitsj vant alle regionene i den østlige delen av landet, sikret Viktor Jusjenko seg alle regionene i vest. Det er dermed ikke et samlet folk som gjør opprør mot det autoritære og korrupte regimet til president Leonid Kutsjma og hans utpekte arvtaker. De som demonstrerer i Kiev gjør det på vegne av halve landet og to tredeler av befolkningen.

De sammenfallende konfliktlinjene gjør seg gjeldende på følgende måte: i øst finner man de ortodokse, russisk-språklige ukrainerne, i vest finner man katolikkene – både de gresk-katolske (unerte) og de romersk-katolske – og de ukrainsk-språklige. I øst finner man det gamle militær-industrielle komplekset, tungindustrien og dermed landets økonomiske base – avhengig av handelen med Russland. I vest finner man ingen slik enhetlig base, men en økonomi som spiller på handelen med EU. I øst finner man dem som gjerne vil slå seg sammen med Russland, eller som i hvert fall vil ha folkeavstemming om autonomi, mens man i vest finner de som gjerne vil inn i EU.

Alt som er knyttet til språk, kultur, religion og økonomi er dermed delt langs den samme skillelinjen som oppslutningen om de to presidentkandidatene. Viktor Janukovitsj er den østlige regionens mann, og del av den oligarkiske Donetsk-eliten som har styrt landet de siste ti årene. Viktor Jusjenko er kandidaten til den vestlige delen av landet, med sine demokrati-krav og ønske om å løsrive seg fra russisk dominans.

Viktor Jusjenko er ortodoks, men har altså sin støtte i det katolske vest – inkludert paven. Janukovitsj får støtte fra de ortodokse i øst, pluss de som arbeider i sitt ansikts sved seks hundre meter under bakken for å grave ut Ukrainas kull.

For Donbass-regionen handler Ukrainas framtid om stabilitet og sikre inntekter. Janukovitsj har som statsminister gitt dem alt dette. Derfor har myndighetene prøvd å sluse flest mulig gruvearbeidere inn til Kiev for å få dem til å starte mot-demonstrasjoner. For gruvefolket handler denne kampen om bortskjemte studentjyplinger som aldri har trengt å slite for livets opphold. Studentene burde vende tilbake til skolebenken, heter det – noe foraktfullt – fra dem som sørger for inntektene til en raskt voksende økonomi.

Det var fra det nasjonale, og nasjonalistiske, Vest-Ukraina at den uavhengige staten skulle bygges i 1991. Det var den vestlige delen av landet som var Ukrainas Piedmont; et uttrykk som stammer fra samlingen av Italia. Men det var øst som stakk av med regimet og de politiske og økonomiske premissene. Og det var denne maktbasen Russland tok utgangspunkt i da de sakte men sikkert begynte å infiltrere den ukrainske økonomien i et nytt imperialistisk framstøt under president Vladimir Putin.

Fisker i rørt vann

Og dermed er man over i stormaktsspillet. Det er i grunnen veldig enkelt. For Russland handler det om en stadig krympende interessesfære etter murens fall. Der sovjetstaten dominert hele Sentral-Europa inkludert halve Tyskland på 80-tallet, sitter de nå hjelpeløse og ser på at EU, Nato og USA glupsk forsyner seg med hele deres bakgård.

I Sentral-Asia sitter den amerikanske militærmakten med viktige baser, riktignok med Moskvas velsignelse … sort of. I Georgia har de sikret seg den nye presidentens lojalitet. I Aserbajdsjan er alle de vestlige selskapene inne på oljesiden. Det bygges rørledninger og sendes soldater til alle de statene som tidligere var Sovjetunionens enemerker.

I vest kryper EU og Nato nærmere for hver dag som går – og ennå er det ikke over. Så hvor skal det ende? For Vladimir Putin ender det i Ukraina. Det nye skillet mellom øst og vest går langs Ukrainas vestgrense, ikke langs dets østgrense. Russland har gitt nok etter murens fall. De siste årene har de tatt kontroll over store deler av ukrainsk økonomi, ikke minst energisektoren. 80 prosent av den gassen landet trenger kommer fra Russland. Rørledningene som forsyner resten av Europa ligger også her.

Det handler ikke utelukkende om økonomi. Det er bare å se på kartet. I Ukraina ligger Krim-halvøya som Nikita Khrustsjov forærte bort i 1954. Dengang var det ingen som tenkte på at Ukraina skulle bli selvstendig en gang i fremtiden. Og på Krim ligger den viktige svartehavsflåten. Det var et ydmykende nederlag for Moskva da bikkjeslagsmålet mellom de to landene endte med at flåten ble delt på 90-tallet.

Svartehavet. Det ligger som en skimrende sølvflate når man skuer utover det fra havna i Jalta. Dette er Russlands eneste tilgang til Middelhavet. Det er også en isfri havn, og – fortsatt altså – base for en viktig russisk flåte.

Det er derfor den russiske presidenten er inne og fisker så uforsonlig i rørt vann. Men fiske i rørt vann gjør også EU og USA. De er beinharde i sin dom over valget. Og jo mer de bråker, jo steilere blir den delen av Ukraina som ikke har noen sans for dem i utgangspunktet.

Det fins en annen dimensjon også. Og det er at Russland under Putin er i ferd med å bygge en autoritær stat. Det gjør innsatsen høyere for det delte ukrainske samfunnet. Å ligge som en sluse mellom øst og vest hadde kanskje fungert i en setting hvor også Russland orienterte seg vestover. Men Russland orienterer seg innover og bakover, og Ukraina risikerer å bli liggende bak det nye jernteppet.

Det er altså dette det handler om: hvor det nye jernteppet skal gå i Europa. Derfor er ikke ukrainernes kamp – opposisjonens kamp – utelukkende et spørsmål om hvem som skal styre landet. Det er et spørsmål om hvilken kandidat som kan trekke Ukraina vestover, ut av en russisk skygge som stadig vokser i omfang.

Løsning eller kaos?

Hvordan vil det gå? Det er vanskelig å tenke seg at regimet vil sette hardt mot hardt, tross alt. Det burde de i så fall ha gjort for to uker siden, før deler av politistyrkene og maktapparatet begynte å desertere.

Dermed bør det være duket for seier til opposisjonen. Fortsatt er det den mest sannsynlige løsningen. Men den må i så fall komme raskt, før det hele eskalerer enda mer.

Hvis dette varer en uke til, eller kanskje lenger, vil konflikten begynne å leve sitt eget liv, utenfor all politisk rasjonalitet og juridiske rammebetingelser. Og da kan de første skuddene fort falle…

---
DEL

Legg igjen et svar