Farlig ordkrig

LEDER: Denne uka har vist at det ligger mer enn bare ordkrig i lufta. Kan også den gamle Nato-debatten vende tilbake?

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[22. august] Onsdag 20. august 2008, nærmest på dagen 40 år etter Warsawapaktens Tsjekkoslovakia-invasjon, kan i ettertid vise seg å bli en viktig dato for de neste års geopolitiske maktkamp. Onsdag var nemlig USAs utenriksminister Condoleezza Rice nettopp i Warszawa, der hun nå undertegnet en ny rakettskjoldavtale med Polen.

Ett forhold er at dette rakettskjoldet generelt blir oppfattet som en provokasjon mot russerne – og Ny Tid har tidligere hatt intervjuer med amerikanske militære som bekrefter at rakettskjoldet også kan skyte ned russiske raketter, ikke bare iranske. Noe annet er nettopp tidspunktet for undertegningen. Det kan nok være hold i de russiske anklagene om at Polen og USA har satt fart i planen etter de siste to ukers krig mellom Russland og Georgia.

Nato godkjente planen på sitt møte i april i år. Regjeringen og utenriksminister Jonas Gahr Støre var lenge åpent kritiske til planene, men Norge falt til slutt inn i folden som et trofast Nato-medlem. Spørsmålet som nå reiser seg, er om regjeringen burde ha gått lenger. Spørsmålet er også hvorvidt Norge bør være Nato-medlem eller ikke. Dette er viktige spørsmål for det 21. århundre, både ut ifra etiske og geopolitiske. Det er ikke gitt at det er noen enkle svar, verken for det ene eller andre standpunkt.

Nato-brudd

Spørsmålene aktualiseres nå med den tiltagende ordkrigen mellom «øst og vest», som man sa på 1950-tallet. Og i en slik sammenheng er det viktig også som verdensborger å drøfte hvor man skal stå, både prinsipielt og praktisk, i den store geopolitiske maktkampen som verden nå tilsynelatende står overfor. Det er for eksempel verdt å merke seg at Russlands president Dmitrij Medvedev onsdag brøt alle samarbeidsavtaler med Nato, noe som kommer rett etter at Nato-toppmøtet kom med ganske sterk kritikk av den russiske invasjonen av Georgia.

Nå er det vel å merke flere forbehold man kan og bør ta i denne debatten. For det første vil tiden vise hvem som har mest skyld for krigsutbruddet i Sør-Ossetia, der dukker det opp nye opplysninger nærmest daglig. Denne uka har det også kommet fram at medienes rapportering om over 2000 døde i Sør-Ossetia nok ikke var reell. I krigen er som kjent sannhet det første offer. Et annet forbehold er å ta for god fisk de mange politiske bøkene som nå gis ut om en ny kald krigssituasjon. Både Edward Lucas’ Den nye kalde krigen og Robert Kagans The Return of History and the End of Dreams nører opp under en slik fortidig forståelse av verdenssituasjonen.

Kagans feil

Dermed ikke sagt at de kan få rett, siden deres profetier kan bli selvoppfyllende dersom de selger mange nok bøker og mange nok tror på dem. Men når den neokonservative Kagan nå også er rådgiveren til republikanernes John McCain, som nå prøver å vinne makten i Det hvite hus ved å spille på Russlands-frykt, og kan ha vært med på påvirke dagens Bush-regjering til å omfavne Georgias tvilsomme demokrat Mikhail Saakasjvili så kraftig, og dermed kanskje nettopp provosere russere og ossetere ytterligere, så er det gode grunner til å advare mot at Kagans verdensbilde får feste seg.

Kagan er nemlig ikke bare en observatør, men vel så mye en aktør. Og det er verdt å merke seg at det er den samme greskfødte Kagan som i 2003 skrev Of Paradise and Power, hvor han hevdet at amerikanere er fra Mars og vesteuropeere fra Venus. Nå er plutselig dét fiendebildet borte til fordel for et nytt, Russland. Så fort kan man glemme sine feil.

Med de siste dagers storpolitiske verdensutvikling er det avgjørende at debatten i Norge også blir åpnere. Også Norge trenger å revurdere eller bekrefte sine allianser, det være seg med Nato eller det minst like kontroversielle økonomiske oljesamarbeidet med Putins Russland. Det kunne være en debatt som UDs radarpar, Jonas Gahr Støre og Erik Solheim, kunne ta initiativ til. Det er ikke farlig å lufte krevende ideer hvis man tror på sine egne argumenters tyngde.

---
DEL