Rammen er som hentet ut fra de kjente eventyrene, men det er religion og systemundertrykkelse denne sudanske filmen vil til livs. Handlingen finner sted på den overtroiske landsbygda, i nåtid. De som ikke fromt underkaster seg de religiøse lederne, blir ansett som syndige og skitne. Den dystre tematikken til tross, filmen veves sammen av sanselige scener til en stor funklende og livshyllende gobelin.
Skildringen er selvsikker og kontemporær. Fra gutten Muzamil som nyfødt blir båret fram av sin mor foran en profet i ørkenen, griper skjønnheten i tablåene seeren med en nesten hypnotiserende virkning. Ved siden av profeten danser en mann i transe mens han messer fram tall. Brått faller han i bakken, og florlett sandstøv virvles opp. Før det har lagt seg, er livet snudd på hodet for Muzamil. Hendelsen blir nemlig tolket som en profeti som fratar ham alle hans normale mulighetene til å gå på skole, få venner og ha en framtid med håp, drømmer og kjærlighet.
Husarrest
«Dødens sønn» skriker de andre barna før de grisebanker Muzamil, de få gangene han våger seg ut fra morens overbeskyttende husarrest, et fengsel uten særlige muligheter til livsutfoldelse. Moren sørger aktivt over hans framtidige død mens hun pasifiserer ham fra å leve.
Mens jeg ser filmen, vekkes et indre raseri i meg. Den sterke empatien med Muzamil gjør at det plager meg at moren og alle andre ikke bare godtar at dette ene utpekte mennesket ikke skal ha noen rettigheter, men også at de flittig bruker ham som hoggestabbe.
Regissør Amjad Abu Alala
Fabelen strekker seg langt forbi virkeligheten i opphavslandet Sudan. Den peker på den farlige menneskelige aksepten av at andres rettigheter ikke blir ivaretatt. Øverlands ord blir svært aktuelle: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»
De som ikke fromt underkaster seg de religiøse lederne, blir ansett som syndige og skitne.
Et menneske vokser opp innestengt bak høye murer, virkesløs i vente på intet annet enn døden. Det gir assosiasjoner til de mange millioner mennesker som er strandet i tilsvarende ingenmannsland i flyktningleirer eller verre. Det er ingenting eventyrlig over dette, men filmens estetikk er likevel farlig forførende. Det er lett å bare nyte det visuelle, men karakterene engasjerer, får meg til å bry meg. Skildringen er nær. Det handler ikke lenger om de andre, noen som er langt fra vårt liv pakket inn i noe eksotisk fremmed, men er gjenkjennelige i sine menneskelige behov og konflikter.
De som tar opp kampen
Noen tør å bryte stigmaet. En landsbyjente liker Muzamil og vil at det skal bli de to. Hun ber ham handle og ta opp kampen mot overtroen. Kjærlighetsmuligheten er som et spark rett i magen. Den vekker Muzamil. Hans tidligere søvngjengeraktige rutine utfordres.
En landsbybeboer fra eksil dukker opp. Mannen byr på film, hjemmebrent og kunnskap. Alt ved ham står i skarp kontrast til det religiøse underdanige livet Muzamil fromt har tatt til takke med. Savnet av en far som rømte idet sønnens dødsdom ble avsagt, vekkes i møtet med denne nye mulige foreldrefiguren. Det handler om dem som lar seg kue og dem som betaler prisen for å reise seg mot overmakten. Relasjonen til den eldre mannen blir filmens kraftsenter. Samtidig kunne jeg ønske å vite mer om bakgrunnen for hans langvarige eksil: Samfunnsmekanismene som skjøv ham vekk, er de samme som denne fabelen snedig setter under lupen.
Filmen vises under Film fra sør 2019.
