Fa(r)en i helvete

«Jeg er ikke viktigere. Jeg vil leve i et likestilt samfunn,» skriver Hanne Ramsdal som har laget scenekunst om mannens manglende rettigheter som far. 

Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter. Epost hanneramsdal@gmail.com

2015. Jeg skriver en kronikk i Aftenposten om fedres manglende rettigheter ved samlivsbrudd, basert på egne erfaringer som skilsmissebarn. Vi lever i en tid hvor mange oppfatter at 50/50 er det vanligste valget etter samlivsbrudd. Men menn jeg kjenner, møter og hører om samt tallene fra statistikkene vitner om en annen virkelighet. Solveig Horne foreslår endringer i barneloven som vil styrke fedres rettigheter, og disse nye lovforslagene er til høring. I etterkant av kronikken blir jeg kontaktet av fedre som er takknemlige for at en kvinne/datter kommer på banen. Jeg oppdager en hel underverden av fedre som stanger hodet mot veggen i et system hvor de blir frarådet å gå til sak, hvor samværssabotasje fører til mer konflikt og enda mindre samvær og den eneste rettigheten de har er å betale barnebidrag som utløses ved fast bosted hos en forelder.

2016. Solveig Hornes lovforslag møter motstand, og jeg bestemmer meg for å skrive en scenetekst om tematikken som en del av masteren min i teater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg intervjuer menn med mindre samvær med barna enn de ønsker. De snakker inn i diktafonen min – og jeg er barnet deres, og de er faren min. Jeg er med andre ord alt annet enn nøytral. «Jeg er litt avkobla på sønnen min, jeg er dét. Det er akkurat som om … det var en lang periode da jeg følte meg som en onkel,» sier en far, og jeg er ti år igjen, jeg finner et armbånd under senga til faren min i den nye leiligheten der han bor etter skilsmissen, det er nesten ikke møbler der, det er sånn jeg husker det, sofa, bord, stol, seng, et teppe, tv, og jeg sier det til ham, og at det sikkert er venninna mi sitt armbånd, jeg hjelper ham vekk fra situasjonen så han slipper å forklare, jeg utvikler denne smartheten som overhodet ikke er smart, som jeg tar med meg hjem igjen til mamma når helgen er over, glatter over feil hun synes han har gjort, skjuler at jeg likner på ham, det er den høfligheten som gjør at man blir utydelig, tilpasningsdyktig og hensynsfull, en drøm av et barn, så hensynsfull at man kan bli hensynsløs av det. Og en av fedrene sier også det tabubelagte: «Plutselig liker jeg ikke sønnen min.» En annen sier: «Jeg hører morens stemme i datteren min. Hun sier de samme tingene. Hun kom inn på en annen skole enn vi egentlig hadde snakket om. I det feltet der det skulle stå farens navn, stod det ikke noe. Datteren vår må ha visst om det. Vi gikk til mekling igjen. Resultatet var at jeg mistet to dager annenhver uke med henne. Skulle bare vare til dette hadde blåst over.»

Den eneste rettigheten fedrene har, er å betale barnebidrag.

       Filmet av: Torbjørn Sundal Holen

Jeg kaller sceneteksten «Fa(r)en», inspirert av et broderi kjæresten min får av datteren sin til jul. Men i hennes broderi står det bare «FAEN», med sirlige korssting. Hun har vokst opp på en annen kant av landet enn ham, og jeg tenker at avstanden til en forelder kan lagre seg i kroppen. Og når man blir voksen og forstår at det var forelderen som selv ble avvist, er det kanskje allikevel en del av en som ikke forstår, en skyggeside som fortsetter å søke avvisning.

Men hva med de andre stemmene? Mødrenes. Barnas. De dårlige fedrenes. Hvordan skape noe scenisk interessant når jeg har en så klar agenda? Kan scenekunsten fungere aksjonistisk og samtidig være nyansert eller motsetningsfull? Virkelighetsnær kunst og teater får ofte kritikk for å vise frem en virkelighet i stedet for å teatralisere den.

Jeg bestemmer meg for å være entydig. Ikke noe «på den ene siden, på den andre siden». Gå så langt inn i mannens perspektiv at det kanskje oppstår et spenningsfelt der inne. Og i at jeg som initierer prosjektet, som klipper og limer og forvalter de anonyme stemmene i sceneteksten, er kvinne, datter og mor.

Jeg møter en mann som vil intervjues og som skiller seg ut blant de andre. Han har ikke barn. Han sier: «Den er helt uutholdelig for meg, den tanken om å få et barn og så plutselig skal det barnet bli revet bort og så skal jeg se det en gang i helga eller annenhver uke, det er helt umulig å tenke seg at en mann får hovedomsorgsretten. Jeg har fulgt en rettssak på nært hold, noen jeg kjenner godt, mor var voldelig, tenk dét, en mor som slår mannen i barnas påsyn gjentatte ganger, det er likevel ingenting i rettssystemet som jobber i hans favør. Selv om han åpenbart er en god omsorgsperson. Men hadde det vært motsatt, hadde det vært en så jævlig klar sak. Det er noen fucked up mekanismer her, fucked up er kvinners eierskap til barnet som begynner allerede når kvinna er gravid, og dette er ikke en tale mot selvbestemt abort, men det er bare logikken, at kvinna ikke trenger å drøfte det med mannen. Det starter der allerede, det er et premiss som ligger helt i bunnen.»

2017. Jeg velger meg et kor til å fremføre teksten, som en lesning. Et mannskor. De fleste har ikke barn. De ser unge ut. Tretti menn som skal representere de anonymiserte stemmene fra diktafonen min.

Jeg blir skremt av kvinner som mener at vi fra naturens side er nærmere barnet. Er det noe galt med meg som ikke føler det slik?

      Filmet av: Torbjørn Sundal Holen

Frode Thuen i Aftenposten trekker inn nye svenske undersøkelser som viser at barn med delt bosted har det bedre, også de små barna. Han blir beskyldt for å basere seg på mangelfull forskning. Anklagerne blir i sin tur beskyldt for å ha personlige agendaer. Også barneombudet er for ett hjem for de minste. Det er flere fraksjoner. Jeg havner i diskusjoner. Blir skremt av kvinner som mener at vi fra naturens side er nærmere barnet, som dyrene i romanen til Monica Isakstuen. Er det noe galt med meg som ikke føler meg nærmere barna mine enn fedrene? Det spiller ingen rolle for dem om de er med faren sin eller med meg. Jeg er ikke viktigere. Jeg vil leve i et likestilt samfunn. Og den som sitter med makten i barnefordelingssaker, er fremdeles kvinnen. Spesielt hvis det oppstår konflikt. Og noen misbruker dette, av økonomiske hensyn, av personlige hensyn, under dekke av at det er til det beste for barna. Jeg skrev det i kronikken min fra 2015, og jeg skriver det dessverre igjen.

Dagen før visningen av Fa(r)en i mai, var det lansering av debattboken Samværssabotasje. Norske fedre deler sine historier,på Aschehoug Forlag. Også dét et prosjekt initiert av en kvinne.

Les også: Fedrene har kjempet, mødrene har rett

---
DEL