Fa(r)en i helvete


«Jeg er ikke viktigere. Jeg vil leve i et likestilt samfunn,» skriver Hanne Ramsdal som har laget scenekunst om mannens manglende rettigheter som far. 

Ramsdal er forfatter.
Email: hanneramsdal@gmail.com
Publisert: 2017-05-18

2015. Jeg skriver en kronikk i Aftenposten om fedres manglende rettigheter ved samlivsbrudd, basert på egne erfaringer som skilsmissebarn. Vi lever i en tid hvor mange oppfatter at 50/50 er det vanligste valget etter samlivsbrudd. Men menn jeg kjenner, møter og hører om samt tallene fra statistikkene vitner om en annen virkelighet. Solveig Horne foreslår endringer i barneloven som vil styrke fedres rettigheter, og disse nye lovforslagene er til høring. I etterkant av kronikken blir jeg kontaktet av fedre som er takknemlige for at en kvinne/datter kommer på banen. Jeg oppdager en hel underverden av fedre som stanger hodet mot veggen i et system hvor de blir frarådet å gå til sak, hvor samværssabotasje fører til mer konflikt og enda mindre samvær og den eneste rettigheten de har er å betale barnebidrag som utløses ved fast bosted hos en forelder.

2016. Solveig Hornes lovforslag møter motstand, og jeg bestemmer meg for å skrive en scenetekst om tematikken som en del av masteren min i teater ved Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg intervjuer menn med mindre samvær med barna enn de ønsker. De snakker inn i diktafonen min – og jeg er barnet deres, og de er faren min. Jeg er med andre ord alt annet enn nøytral. «Jeg er litt avkobla på sønnen min, jeg er dét. Det er akkurat som om … det var en lang periode da jeg følte meg som en onkel,» sier en far, og jeg er ti år igjen, jeg finner et armbånd under senga til faren min i den nye leiligheten der han bor etter skilsmissen, det er nesten ikke møbler der, det er sånn jeg husker det, sofa, bord, stol, seng, et teppe, tv, og jeg sier det til ham, og at det sikkert er venninna mi sitt armbånd, jeg hjelper ham vekk fra situasjonen så han slipper å forklare, jeg utvikler denne smartheten som overhodet ikke er smart, som jeg tar med meg hjem igjen til mamma når helgen er over, glatter over feil hun synes han har gjort, skjuler at jeg likner på ham, det er den høfligheten som gjør at man blir utydelig, tilpasningsdyktig og hensynsfull, en drøm av et barn, så hensynsfull at man kan bli hensynsløs av det. Og en av fedrene sier også det tabubelagte: «Plutselig liker jeg ikke sønnen min.» En annen sier: «Jeg hører morens stemme i datteren min. Hun sier de samme tingene. Hun kom inn på en annen skole enn vi egentlig hadde snakket om. …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement kr 195/kvartal

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)