Uten grenser: Fare for forverring

Vi som stemte i Afghanistan, ble lurt. På tide med en ny strategi: Isolér Taliban fra politikken!

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Har du vært og stemt? Jeg ser at du har farge på hånden din ennå!»

«Ja, jeg var der. Jeg bestemte meg for å ikke sitte hjemme, og ville ha førstehåndsinntrykk av valget. Stemte du?»

«Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg vet at min stemme ikke utgjør noen forskjell. Sakene er allerede avgjort høyere opp i systemet.»

«Den lokale bakeren stemte ikke». «Ikke en eneste kvinne å se i dette valglokalet». «Noen veldig unge gutter i dét valglokalet.»

Dette er utdrag fra typiske samtaler her blant afghanere de siste ukene, i etterkant av valget 20. august. Fire uker senere venter folk ennå på resultatene. De får med seg de påstandene om valgfusk. De som stemte, spør seg om det var verdt det.

Valgdagen startet med en serie eksplosjoner i Kabul. På tross av at jeg bor i utkanten av byen, nådde lyden av noen av dem til mitt nærområde. Regjeringen hadde forsøkt å stanse media i å rapportere, men jeg hørte hva som foregikk gjennom Twitter på internett: Væpnede oppgjør mellom opposisjonelle og politiet. Rakettangrep. Selvmordsbombere.

Jeg begynte å ringe rundt til venner og kolleger i andre områder. Et blandet bilde begynte å avtegne seg. I den nordvestlige provinsen Baghlan-e-Jadid pågikk harde kamper: Politisjefen for distriktet ble skutt og omkom. I byen Nahrin var det bare noen få menn som avla stemme. Ved stemmeavgivningen hadde de bedt valgtjenestemennene om å ikke farge fingrene deres. Taliban hadde nemlig sendt ut brev om natten. De ville kappe av enhver finger som var farget med blekk fra valglokalene. Storbyen Herat i vest hadde en rolig valgprosess, med mange kvinnelige velgere.

Kvinnelige velgere

Jeg ble oppmuntret over å høre at kvinnelige velgere var blitt observert i to av Afghanistans farligste byer – Kandahar og Lashkar Gah, som ligger i sør, i Helmand. Selv om få kvinner stemte, følte jeg at selv bare én eneste kvinnelig velger betydde mye i byer så fulle av frykt.

Det er urealistisk å forvente et fullstendig fritt og rettferdig valg i mitt land. Det er snakk om korrupt lederskap, manglende ansvarlighet, mennesker som øver vold mot fundamentale menneskerettigheter, menn som likevel fortsatt får beholde makten. Valgfusk var ventet. Det var heller ingen overraskelse at mange var for redde, eller desillusjonerte, til å avgi stemme.

Likevel har vi afghanere bevist overfor verden at vi forplikter oss til fred og ikke-voldelige måter å overføre makt på. Vi har motbevist det noen har hevdet, at krig er i afghanernes natur.

Det som drev meg til valglokalet, var at jeg føler vi lever i en kritisk tid, hvor det er viktig å oppmuntre afghanere, og spesielt kvinner, til å utøve sine borgerrettigheter. Jeg beundrer alle de kvinnene som, på tross av trusler, bestemte seg for å stemme. Jeg hadde en klar forståelse av at ved å bli hjemme, ville jeg tillate at de som truer oss, kunne ta seieren.

De seneste diskusjonene om forhandlinger med Taliban, og utsiktene til å dele makt med de som ikke respekterer våre grunnleggende rettigheter, har ført til økt bekymring blant kvinner. Vår usynlighet kan gi den framtidige presidenten grønt lys til å glemme oss. Dette gjelder uansett hvem som vinner, ettersom de alle lover å dele makten med Taliban.

I dagene etter valget fortsatte Taliban å utøve terror. Jeg hører at de har kappet fingrene av to stemmegivere i sør, flere bomber har gått av, og Taliban har til og med satt opp veisperringer i nordområdene. Et søskenbarn av meg, som kom tilbake fra den nordlige provinsen i Kundoz tidligere denne uka, fortalte at bilen deres ble stoppet og passasjerene ble tvunget til å vise fram hendene sine.

Valgdeltagere forsvant

De to som fremdeles hadde farge på hendene etter stemmegivning, ble bedt om å forlate bilen. Vi vet ikke hva som har skjedd med dem etterpå.

Volden fortsetter, det samme gjør etterforskningen av påstått valgfusk. Kanskje vil den pågå i uker ennå. De siste valgresultatene ble nylig offentliggjort av Afghanistans uavhengige valgkommisjon (IEC). De viser at den nåværende presidenten, Hamid Karzai, er vinneren med 54,6 prosent av stemmene. Den neste på listen skal være hans tidligere utenriksminister, Abdullah Abdullah, med bare 27,8 prosents oppslutning.

Internasjonale observatører har ytret både misnøye og tilfredshet med valgresultatene. Til og med FNs representanter havnet nylig i en kinkig situasjon når det gjaldt syn på valget. Uenighet mellom FNs spesialutsending i Afghanistan (SRSG), norske Kai Eide, og en hans underordnede FN-utsending, den amerikanske diplomaten Peter Galbraith, ble en sak for pressen. Dette kan bære bud om en mulig kommende konflikt, og det viser at det er uenighet også i det internasjonale samfunn når det gjelder valget i Afghanistan.

For vanlige folk er hovedbekymringen ikke valget og hvem som vant. Folket ville nok helst se at dette spillet var over så raskt som mulig. En stor utfordring er at små virksomheter berøres direkte av selv av de minste politiske svingninger. En Oxfam-undersøkelsen har vist at mer enn fem millioner mennesker stå i fare for å mangle mat kommende vinter.

Det burde være klart for alle at de 38 prosent av Afghanistans 17 millioner innbyggere som brukte stemmeretten sin, og som var modige nok til å ta del, nå ser at de er blitt lurt. De opposisjonelle vil fortsatt ha stemmene telt opp på nytt, de ønsker seg til og med omvalg, men dette er ikke interessant for de som ikke kommer til å få livet sitt endret av de ledende kandidatene i maktposisjoner.

Isolér Taliban

Verden må forstå at slike valg bare er en indikator på hvor langt man er kommet i den demokratiske prosess, ikke en indikator på naturen til det afghanske folk som sådan. Hos oss har styresettet lite å gjøre med et demokrati. Det er fortsatt slik at kjennetegnene på makt er penger og militær styrke. De som har disse «privilegiene» vil vinne valgene.

Vårt håp er at det internasjonale samfunnet kan investere over lang tid, for å få til en ekte demokratisk prosess og infrastrukturbygging. Investeringene burde fokusere på systemer, ikke på personer. De som har menneskers blod på sine hender, og er i ledende posisjoner, truer fortsatt den nasjonale sikkerhet. De bør være isolert fra det internasjonale samfunnet.

Omverdenen bør også fortsette å legge press på afghanske styresmakter.

De siste åtte årene i Afghanistan har vist oss at ideen om å gjeninnføre krigsherrer i systemet, var en dårlig idé. Dette har umuliggjort en skikkelig demokratisk prosess. Kanskje er nå tiden inne for Afghanistan og dets internasjonale allierte til å eksperimentere med en ny vei: Isolere de ledende maktmisbrukere som de siste tretti år har vært involvert i krig, for å framskaffe en ny generasjon politikere.

Taliban truer

Dersom dette ikke skjer, kommer vi til å se de samme selvtjenende politikerne og de tidligere overtrederne av menneskerettighetene gjenerobre makten. Taliban kan komme til å bli en del av det politiske spillet – og de samme som organiserte terroriseringen av velgerne kan bli politikere.

Hvis ikke virkelig endring kommer gjennom vanlige afghanske borgere, og en ny generasjon politikere får lov til å vokse opp, kan løftet om forandring, som har blitt gitt til folket, bli en forandring fra ille til verre. ■

Oversatt av Therese Stordahl

«Uten grenser»-prosjektet føres videre til minne om Anna Politkovskaja (1958-2006), Ny Tid-spaltist fra 10. februar til 7. oktober 2006.

---

DEL