Fantasiens begrensninger

Fantasybølgen ruller videre på kino. Denne uka er det duket for Legenden om Narnia – Prins Caspian. Men sjangeren står overfor et slitasjeproblem.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

2000-tallet har vært dominert av fantasysjangeren. Ikke minst fordi filmene ofte kommer i form av hele serier: Ringenes Herre, Harry Potter og Legenden om Narnia er de mest prominente eksemplene i så måte. Enkeltbidrag som Eragon og Stardust tilhører faktisk unntakene. Og det gjenstår ennå å se om Det gylne kompasset vil få en oppfølger.

I Legenden om Narnia – Prins Caspian som hadde premiere 2. juli, venter nye prøvelser og utfordringer de fire Pevensie-søsknene. Mer enn 1000 år har passert i eventyrriket siden de var der sist, og gullalderen er for lengst over. Landet er invadert av de conquistadoraktige telmarinene, og løven Aslan – Kristussymbolet – ser ut til å være borte for godt. Derimot møter søsknene en snakkende bever og en særdeles kampdyktig mus. I tillegg til den atypiske telmarinen Caspian, selvfølgelig.

Appellen til fantasy er selvfølgelig at sjangeren byr på et univers hvor «alt kan skje». Her finner vi samtidig sjangerens hovedproblem. For der alt er mulig, kan det også bli dårlig med spenning. Paradoksalt nok kan grenseløse muligheter redusere både relevansen og det kreative potensialet til et drama. Dette skyldes at utfordringene og farene i et magisk univers alltid står i fare for å reduseres til skinnutfordringer og kvasifarer.

Supermann-syndromet

Eksempelvis har Harry Potter-serien stadig slitt med at den ikke byr på nok motstand, verken for hovedpersonen selv eller oss som følger med på eventyret. Den brillekledde trollmannslærlingen deler dette problemet med den mest suverene av samtlige superhelter, så la oss kalle paradokset for «Supermann-syndromet». I en magisk verden, hvor alt til syvende og sist lar seg løse med det rette trylleformularet – eller i Supermanns tilfelle, av heltens uovervinnelige krefter – kan fascinasjonen fort skli over i kjedsommelighet.

Dette er et slitasjeproblem for fantasysjangeren. Selv om man stadig ruster opp i magidivisjonen, får man ikke automatisk et medrivende drama av det. Konsekvensen kan snarere bli det motsatte. Publikum kan bli så overfôret på store tablåer fylt med fantastiske innslag at man slutter å la seg imponere. Og i stedet får øye på svakhetene i selve historien.

Men i tillegg til dramaturgisk latskap, sniker et annet – og langt større – problem seg med på lasset: Dersom publikum ikke er overbevist om at noe virkelig står på spill, vil ikke all dramatikk i hele verden gjøre inntrykk – uansett hvor spektakulært det måtte være servert. Fraværet av genuin motstand ribber historiene for muligheten av ekte tragedie.

Muligheten for tragedie

Dette har dimensjoner utover den eventuelle underholdningsverdien. Opprinnelig var ikke drama og fortellinger ment som harmløs tidtrøyte. De var et medium for formidling av innsikter i hva tilværelsen hadde å tilby og hvilke utfordringer den rommet. I et sekularisert samfunn, hvor kildene til autoritativ kunnskap er svakere og mer omstridt, blir drama enda viktigere. At vårt sekulariserte samfunn på toppen av det hele er et informasjonssamfunn – hvor fortellingene er å finne overalt, døgnet rundt – forsterker dette poenget.

Derfor kan man spørre om vi er tjent med at magi får en prominent plass i kulturen? Er vi tjent med å dyrke en kultur hvor muligheten for tragedie og behovet for anstrengelser underkommuniseres?

Selvfølgelig finnes det annet å se på kino enn fantasy. Bevares. Så noen stor krise er ikke skapt av denne filmbølgen alene. Men det kan være verdt å spørre om populariteten til sjangeren er et symptom på at deler av samtidskulturen er i ferd med å infantiliseres?

Samtidig er det forskjell på fantasy og fantasy. Harry Potter og Ringenes Herre er kanskje sjangersøsken, men den sistnevnte trilogien har dimensjoner i seg som førstnevnte mangler. J.R.R. Tolkien har i stor grad unngått sjangerens problemer ved å sette opp enorme odds mot heltene. Og forfatteren var klok nok til å la hele ansvaret for seier eller tap hvile på de minste og mest kraftløse av de gode. I Ringenes Herre kan Aragorn svinge sverdet så mandig han bare vil, men dersom Frodo svikter er det ensbetydende med undergang. Og ikke engang Gandalv kan trylle seg ut av den knipen.

Tro, håp og innsikt

Narniafilmene befinner seg et sted midt imellom de to andre seriene. Den er laget for en yngre målgruppe enn Ringenes Herre, og bærer preg av det. Men i Prins Caspian støter vi samtidig på flere voksne problemstillinger som har med maktkamp og opportunisme å gjøre. Og vurdert som sjangerprodukt er årets film bedre enn den første filmen. Det er likevel påfallende at C.S. Lewis kom til kort i forhold til vennen Tolkien. Ikke minst når det gjaldt et tema som begge herrene hadde et nært forhold til: Tro og håp.

Ringenes herre gir et konkret bevis på behovet for disse dydene. Dette står i kontrast til Narniaserien, hvor behovet for tro og håp i langt større grad er redusert til appeller. I Prins Caspian er det bare den yngste av Pevensie-søsknene, Lucy, som kan se og høre løven Aslan. Men når alle andre fortviler, kan hun ikke annet enn å henvise til at Aslan nok vil komme og hjelpe til slutt.

Det er noe abstrakt over denne tilnærmingen til tro og håp. I Ringenes Herre går man mer konkret – og samtidig mer subtilt – til verks. Dette illustreres i samspillet mellom Frodo og Sam. De to gjennomfører reisen til Dommedagsjuvet sammen, men med ulik motivasjon. Frodo representerer Innsikten i denne kampen. Han har skjønt hvorfor han må utføre oppdraget, og vet godt hva som står på spill. Sam, derimot, følger med fordi han vil være lojal. Men om Sam ikke har den samme innsikten som Frodo, er det han som blir den egentlige helten etter halvveis løp. For når Frodo mister motet, viljen og evnen til å fortsette, fordi han tynges ned av ansvaret, er det Sam som driver dem videre, utelukkende fordi han har troen. Tolkien forteller oss altså at for å evne å gjennomføre vanskelige oppgaver – som livet er fullt av – trenger vi både tro, håp og innsikt. Lewis fortoner seg noe mer enøyd.

---
DEL