Fanget i vår egen snare

I dette økologiske kampskriftet erklærer to akademikere et oppgjør med sin egen generasjon på barnebarnas vegne. Resultatet er en ujevn, men oppriktig bok – som lykkes best når den maner til direkte handling og erklærer økologisk unntakstilstand.
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 03.09.2018
Hva skal vi svare våre barn?
Forfatter: Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig
Dreyers Forlag, Norge

Den norske filosofen Vetlesen og den danske sosiologen Willig baserer seg i denne miljøpamfletten på sin fagkunnskap, men vel så mye på egen hverdagserfaring og en lang rekke foredrag for skoleelever. Den kritiske energien som finner utløp i Hva skal vi svare våre barn?, springer ut fra en erkjennelse av ansvar. Forfatterne er ikke gamle nok til å posere som uvitende aktører innhentet av omstendighetene og uforutsette hendelser. Heller ikke er de unge nok til å skylde på generasjonen før seg eller betrakte samfunnet helt som andres verk. De er del av en implisert generasjon som har visst at ting har vært på feil spor og som ikke har gjort nok – og dermed blir svar skyldig, slik tittelen antyder. 

Feller og desorientering

Boken tar utgangspunkt i en intrikat metafor, den snedige «fuglekurven»: en fangstmetode for ender som ble forbudt for hundre år siden – fordi rusen var for effektiv! Poenget er ikke bare at rovdriften på naturen er et sørgelig resultat av menneskets driftige, men kortsynte intelligens. Poenget er heller at vi som fuglene er fanget inn av skjulte mekanismer og ikke oppdager hvor galt det har gått før det er for sent. Desorienteringen er dødelig.

Når Vetlesen og Willig går til rette med samtiden, går de seg kanskje litt vill selv. Overalt ser de ruser og falske fluktruter, og de gir utløp for frustrasjonene ved forbrukersamfunnet gjennom en rekke halvhjertede sarkasmer og en lummer ironi: Vi flykter fra alvoret inn i til svada på sosiale medier og emigrerer fra politikkens problemfellesskap til helsestudioets monomane kroppsdyrkelse foran speilet. Vi lokkes også i fellen av falske ledere: Særlig får konsulentene med sitt effektiviserings-evangelium gjennomgå i bokens første parti, sammen med entreprenør-ideologien, som går inn for at alt og alle stadig skal gjenoppfinnes. 

Det virker paradoksalt at forfatterne så ofte uttrykker motstand mot endring og innovasjon når de samtidig går inn for at samfunnet må forandres radikalt for å møte miljøutfordringene. Når de ikke ser annet enn flukt og falsk optimisme i grønn konsulentvirksomhet, kampanjer på sosiale nettverk og miljøvennlige oppfinnelser, blir det en fare for at det barnet de vil finne svar til, kastes ut med badevannet. 

Besinnelse og omvendelse

Målet er imidlertid mer enn samfunnsrefs, siden forfatterne er anklagede vel så mye som anklagere og innrømmer at de selv sitter i saksen. De lever ikke på utsiden av samfunnet i en uavhengig posisjon som de kan dømme det fra, men befinner seg snarere på innsiden – avhengige av et samfunn som de innser er dødsdømt. 

Ønsket om å «si alt som det er» – det grekerne kalte pharresia – gjennomstrømmer denne fortvilte pamfletten. Dette innebærer at forvirringen og kvalene må med, så vel som sterke moralske intuisjoner og konkret kritikk. Den doble posisjonen som anklager og anklaget fører til vankelmodige passasjer underveis, men er et godt utgangspunkt for et selvoppgjør på vegne av det skandinaviske samfunnet. Kritikken berører oss alle, for den innarbeidede livsstilen vi opplever som så naturlig, bidrar åpenbart til å ødelegge naturen. 

Vetlesen og Willig mener det må gå an å tro på en besinnelse i tolvte time.

Måten den norske selvforherligelsen som miljøvennlig nasjon opprettholdes på sammen med en ukrenkelig petroleums-idyll, blir grundig krafset opp i. En like radikal kritikk rettes mot den syke lakseindustrien, som medfører overfiske av ville fiskebestander for å fôre medisinert og degenerert oppdrettsfisk. Det faktum at 80 prosent av det danske jordbruksarealet er viet miljøfiendtlig kjøttproduksjon, basert på rene konsentrasjonsleirer for gris og storfe, fører forfatterne til den sunne konklusjonen at vi må kutte kjøttforbruket radikalt, helst fullstendig – på linje lakseforbruket og oljeforbruket. Problemet er ikke bare nasjonaløkonomisk: Folk føler slike oppfordringer som en urimelig trussel mot sin egen frihet. Vi er vant til å tenke at forbruket er en «privatsak» slik produsentene også ser ressursene de forbruker, som privat eiendom.

Økologisk unntakstilstand

Slik rovdriften har rammet både den indre og den ytre naturen, må mottiltaket bli en økologisk unntakstilstand som griper inn i hvem vi er. Friheten må gis en ny definisjon og utfoldes på en økologisk ansvarlig måte. Tanke-vanene må endres, og til og med de vante måtene å føle på – selve begjæret – må bearbeides så vi føler glede ved økologiske livsvalg. 

Er slike revolusjonære endringer til å tro på? Både erfaringen og miljøvitenskapen gir oss grunn til resignasjon. Forfatterne nevner den norske psykologen Per Espen Stoknes, som snakker om kognitiv dissonans: Innsikt medfører ikke handling, for vi er altfor flinke til å handle mot bedre vitende. De nevner også hvordan Jørgen Randers – medforfatter til Limits to Growth-rapporten fra romaklubben for femti år siden – har gitt opp troen på at folk vil endre kursen i tide. Vetlesen og Willig mener likevel at nå som skrekkinngytende endringer av naturen ikke lenger er fremtidsscenarier, men foregår foran øynene våre, må det gå an å tro på en besinnelse i tolvte time. 

Handling er en kur mot tvilen

Forfatterne erklærer sin tro på et lidenskapelig engasjement drevet av «kjærlighet og vrede». Heroismen til tross gir de snart uttrykk for en beklemt tvil på leserens vegne: «[E]r ikke alle disse poengene selvrettferdig og høystemt pjatt, ting som alle kan si til seg selv, og som for øvrig er urealistisk?». Den plumpe formuleringen treffer faktisk godt, for faren er at det er slik vi alle tenker – bokstavelig talt «til det siste». Den eneste kuren for denne typen feig ironisering er handling. Forfatterne forteller at de under arbeidet med boken har kuttet kjøttforbruket og minimert flyvninger – og det kostet tross alt verken tårer, svette eller blod. Som Per Espen Stoknes også har påpekt: Først når du evner å handle, kan du innrømme situasjonen. Prinsipielle handlinger er frigjørende og åpner for at vi kan og vil gjøre mye mer.

Slik kan vi medskyldige ta ansvar for krisen. Vikler vi oss ut av den teoretiske resignasjonen og den praktiske livsstilsfellen, kan vi faktisk svare barna: «Endringen er ikke bare mulig, men underveis.» Til tross for mangfoldige referanser til kritiske tenkere fra Hegel og Fourier til Adorno, Baudrillard og Zizek er boken åpenbart ikke ment som en akademisk analyse, men som en revolusjonær appell. Forfatterne gir oss underveis en rekke slående sitater, blant annet denne briljante passasjen fra Marx’ tredje Feuerbach-tese: «oppdrageren selv må oppdras […] selvforandringen kan bare oppfattes og forstås som revolusjonær praksis.»

Gratis prøve
Kommentarer