Fanget frihet

Temaet frihet går igjen i forfatterskapet til Margaret Atwood, der hun skildrer tilværelsen til menn og kvinner som lever i fengsel — metaforisk og bokstavelig talt. Tekstene hennes har gjort et stort inntrykk på meg i en tid der friheten min er redusert mot min egen vilje.
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 01.02.2019

Kanadiske Margaret Atwood (f. 1939) er den prisbelønte forfatteren bak den internasjonale bestselgeren The Handmaid’s Tale ([1985], norsk tittel Tjenerinnens beretning [1987, oversatt av Merete Alfsen], red. anm.). Etter Donald Trumps valgseier fikk den i 2017 ny vind i seilene, med blant annet en Golden Globe og Emmy-prisbelønnet tv-serie. Aktualiteten skyldes det relevante innholdet, med tematikk som seksuell trakassering og abortrettigheter. Gjennom et femti år langt forfatterskap har frihet, eller mangelen på frihet, vært et sentralt tema for Atwood.

Tv-serien nådde sin andre sesong i 2018, og den tredje sesongen kommer i år, sammen med den etterlengtede oppfølgeren av The Handmaid’s Tale — The Testaments [romanen utgis i september, red. anm.]. Om The Testaments sier Atwood selv: «Everything you’ve asked me about Gilead and its inner workings is the inspiration for this book. Well, almost everything! The other inspiration is the world we’ve been living in.»

Livet som fengsel

I den dystopiske romanen The Handmaid’s Tale skriver hun om tjenerinnen Offred, som framfor eksiltilværelsen har valgt å leve som konkubine i et dystopisk Amerika, kalt Gilead, med kun én oppgave i livet: å produsere barn: «That has been one of her few freedoms in this repressive state.» Ellers har Offred begrenset med frihet; hun leier ut kroppen sin i ni måneder uten leiekontrakt. Det er jobben og livet hennes.

Atwood skriver i essayet We Are Double-Plus Unfree, publisert i The Guardian 18. september 2015: «The majority of us are double-plus unfree: our ‘freedom to’ is limited to approved and supervised activities, and our ‘freedom from’ doesn’t keep us free from a great many things that can end up killing us, with our bathtubs being just the beginning.» De fleste mennesker i vår tid har begrenset med frihet, eller fritid. Selv om vi har frihet, lever vi under strenge rammer satt av samfunnet.

Offred lever i et metaforisk fengsel, og dette kjenner jeg meg igjen i. For etter å ha blitt frarøvet friheten min til å velge selv, føler jeg meg fanget. I essayet sitt skriver Atwood: «A prison might be defined as any place you’ve been put into against your will and can’t get out of, and where you are entirely at the mercy of the authorities, whoever they may be.» Det siste året har jeg levd i et fengsel, siden jeg er tvunget til å bli i Østerrike med datteren min så lenge rettssaken om barnefordeling pågår. Friheten min er begrenset, og for å kunne være lykkelig har jeg tvunget meg selv til å finne frihet i den begrensede friheten.

Gjennom et femti år langt forfatterskap har frihet, eller mangelen på frihet, vært et sentralt tema for Margaret Atwood.

Atwood spør om vi er på vei til å forvandle hele samfunnet vårt til et fengsel. Samfunnet vil kunne betraktes som sterkt begrensende allerede; vi blir tvunget til å leve her, og vi bestemmer ikke selv når vi kommer oss ut herfra, med mindre vi begår selvmord. Vi er fanget her, men vi har friheten til å velge hvordan oppholdet vårt blir. Hva skal vi velge? «The safe cage or the dangerous wild? Comfort, inertia and boredom, or activity, risk and peril? (…) Sometimes the desire for risk leads to boundary-crossing and criminal activity, and sometimes the craving for safety leads to self-imprisonment.»

Frihet fra fengselet

I romanen Hag-Seed (2016) gjenforteller Atwood William Shakespeares The Tempest i et fengsel, der regissøren Felix setter opp stykket sammen med fangene som skuespillere — som et stykke i stykket, i en roman.

I The Tempest oppføres stykket på en øy, og i Hag-Seed i et fengsel. Felix har mistet sin datter, på samme måte som Shakespeares Prospero har mistet datteren sin. Romanen handler om å slippe ånden til datteren fri fra Felix’ hode. «Then to the elements be free, and fare thou well,» sier Prospero idet han slipper ånden Ariel fri.

Felix ser datteren overalt: «At first he thinks she isn’t there, and his heart plummets. Then he detects her: She’s over by their table, in the gathering shadows. She’s waiting by the chess set, ready to resume their lesson.» Mot slutten av romanen innser Felix at dersom Ariel ønsker å bli løslatt, kanskje datterens ånd ønsker det samme?

I Hag-Seed diskuteres friheten fra tanken som et konstruert fengsel. Vi har alle friheten til å slippe våre egne tanker fri. Klarer vi det, kan vi oppleve frihet fra tankenes fengsel. Da jeg klarte å oppgi tanken på at jeg er fanget i Østerrike, følte jeg meg friere, men helt fri er jeg likevel ikke. Friheten min er fanget av myndighetene.

Dersom dommeren bestemmer at jeg kan reise ut av Østerrike med datteren min — blir jeg fri da? Er du fri? Vil vi noensinne bli helt frie? Hvorfor sier vi «du er fri nå» til døde mennesker og dyr? Blir vi frie kun når vi dør? For hva er frihet? En drøm? En utopi?

Gratis prøve
Kommentarer