«Fanatismen betegner en framferd som er radikalt kompromissløs, radikalt uforsonlig og uregjerlig.»
Når man tenker på hvordan aktører i den nyetablerte Islamske staten (IS) halshugger mennesker, eller brenner dem i bur og gjengir disse henrettelsene på video, er vel det første ordet som faller en inn, fanatisme. Ekstrem tro – og således fanatisme. Etter hvert har vi lært at mange av disse aktørene ikke nødvendigvis bare er muslimer, som mange skal ha oss til å tro, men gjerne også forvirrede sjeler som i sin menings- eller retningsløshet i det nihilistiske Vesten trenger noe å kjempe for, noe å tro på. Hva det enn skal være, bare det handler om kalifatet, og man er mørk og tøff nok til å være kalifatets lydige kriger. En mann eller kvinne fra Norge, Danmark eller Storbritannia kan verve seg som fremmedkriger og siden se seg selv skyte ned bakbundne på bakken for fote. Eller stå fram med en dryppende kniv og et avskåret hode hengende fra hånden – nærmest som «indianerne» en gang triumferte med skalpen til en gringo. Indianerne ble aldri filmet, men dette husker vi fra fiksjonsfilmene. IS har derimot videofilmet virkeligheten, virkelige drap, lyssatte, dramatiserte, med korte narrativer tillagt lydspor med syngende mannsstemmer. Propagandavideoer med «seierherrer» som skal provosere og verve flere til kampen for et islamsk herredømme. Kalifatet strekker seg nå utover et område på størrelse med Storbritannia.
Ordet fanatisme stammer fra «fanum», som betyr «tempel». Det har samme rot som «profanering», som betyr «skjending». Dette er nettopp hva IS holdt på med nylig, da IS-soldater rev ned og ødela uerstattelige gamle kunstgjenstander og skulpturer.
Men hvor kommer disse krigerne fra, ideologisk sett? Ifølge artikkelen «Jihadismens røtter» i Le Monde diplomatique denne måneden, radikaliserte en del muslimer seg under Nasser-regimets brutale undertrykkelse. Under dette regimet endret islamideologen Sayyid Qutb (1906–66) kurs, noe som fikk enorme konsekvenser for ettertiden. Qutb mente han levde i en frafallen verden, og oppfordret muslimer til å ta avstand fra det gudløse samfunnet og etablere – via en total jihad – en ny stat, styrt av islamske lover. Dagens jihadisme er krysset med wahhabisme og europeiske ideologier som fascisme og kommunisme, med resultater som Al-Qaida og IS.
Siste nummer av tidsskriftet Vagant, som utkommer denne uken, har fanatisme som tema. Vagants tema om fanatisme definerer begrepet i samtale med filosofen Alberto Toscano (utga Fanaticism – On the Uses of an Idea i 2010): «Fanatismen betegner en framferd som er radikalt kompromissløs, radikalt uforsonlig og uregjerlig. Fanatikeren er per definisjon en du ikke kan forhandle med, og dermed er det å omtale mennesker som fanatiske et effektivt første steg når man vil ha et påskudd for å bli kvitt dem.»
Så kan vi lure. For å bli kvitt dem? Nettopp. En rekke vestlige politiske aktører har spesielt siden september 2001 utdefinert sine motstandere og fiender på denne måten, ved å kalle dem fanatikere, radikale eller aller helst «terrorister». Disse andre. Men er de virkelig «de andre», muslimene, er de virkelig helt annerledes enn oss – og en fiende vi må beskytte oss mot?
Med Anders Behring Breivik in mente, vet vi at fanatismen er midt iblant oss. Hos IS stammer dessuten en stor andel av krigerne fra vår kant av verden. Etter et par år ved frontlinjen i Aleppo, fortalte journalisten Francesca Borri meg at svært mange av IS-forkjemperne var fremmedkrigere. Før hun nylig dro til IS for å skrive fra innsiden av deres slagmark, ba hun meg personlig huske på at om hun fikk hodet skåret av, så ville det sannsynligvis være en meksikaner eller vestlig bak masken – framfor en lokal muslim.
Fanatismen har sin opprinnelse i Romerriket og ble der beskrevet som en religiøs vannviddskultus blant tilreisende. Det motsatte er toleransen. Men er vi så tolerante som vi hevder? Vesten, som pynter seg med sin «toleranse», bygger for tiden opp et enormt apparat av en sikkerhetsindustri, myntet på denne såkalte enorme faren som fanatisme og terrorisme skulle utgjøre. Denne gigantiske teaterforestillingen som både internasjonale og norske medier kynisk nører oppunder, er vel så mye preget av god fantasi, ideen om at vi selv er så fantastiske, og fantasmer (hjernespinn) om uhyrer rundt neste sving.
Etter 11/9 fikk vi «krigen mot terror», vår nye mediale konfliktindustri. Kriminelle enkeltpersoner spiller stadig opp til disse fantastiske forestillingene denne fryktindustrien har skapt.. Nå befinner vi oss nettopp der, midt i en fanatisk forestilling om fienden – uhyret der ute.
Godt gjort, vil jeg si, ut fra noen få hendelser og få personer, å få verden til å tro at islamsk terror er den største fare i tiden vi lever i. Statistisk sett, om man ser hva verdens folk dør av i vår tid – konflikter, helse, fattigdom og miljømessige skader – er fantasibildene om å rammes av vilkårlig vold virkelig noen fantasmer uten særlig hold i virkeligheten.
Det er bare så synd at vi med terrordefinisjonene, og fantasirik merkelappsetting på dem som handler og ser annerledes ut enn oss, ender opp med å stikke kjepper i hjulene på dem som virkelig forsøker å bygge fred i verden (se sak på side 5).
Å bygge fred i en tid der makthaverne har definert vår tid som en permanent krigtilstand, er ekstra utfordrende. Det gjør det vanskelig å drive med kritikk.
Kjære leser, bli ikke overrasket om du i framtiden skulle høre at Ny Tid støtter en terroristorganisasjon: Vi trykker jo spaltister som gjerne har radikale meninger og innsikter. Et honorar til et skrivende, kritisk menneske kan fort føre til arrest av undertegnede i en hysterisk tid som denne.
truls lie
