Familieterapi i fem akter

You Have No Idea How Much I Love You. Regi: Pawel Lozinski

Månedens strømmefilm: Hva ligger egentlig bak ordet «elske»? To kvinner møtes hos en psykoterapeut. I en intim dialog mellom disse tre menneskene kommer fortiden etter hvert opp til overflaten.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

You Have No Idea How Much I Love You.

Pawel Lozinski

For abonnenter: se filmen HER

You Have No Idea How Much I Love You er et godt eksempel på hvor viktig en åpningsscene er. Datteren Hania spør vennlig sin mor Ewa om hun vil begynne. Ewa ser på henne, og det virker som en tvil begynner å melde seg. Terapeuten, professor Bohgdan de Barbaro, ser bare fra den ene til den andre; moren ser bort. Noe er i ferd med å skje.

Terapeuten skal ta kvinnene med seg på en vanskelig reise mot et bedre forhold dem imellom.

You Have No Idea viser familieterapi i fem akter, klart opptegnet: introduksjon og presentasjon av problemet; problemet utarter; effekten dette har på den ene personen; effekten dette har på den andre; og så en åpen slutt. Regissør Lozinski setter filmens komplekse innhold i relieff ved å bruke en ekstremt stilisert og enkel form. Alle scenene er nærbilder av de tre protagonistene, og selv om en skygge av en av de andre er synlig nå og da – noe som tyder på flerkameraproduksjon – er de tre individene skilt fra hverandre. Dette knytter hver og en av dem tett til rollen som henholdsvis mor, datter og terapeut. De ulike seansene markeres ved at filmen går i svart, men sammenstillingen av de tre menneskene forblir den samme gjennom hele filmen. Kameraet observerer – men ikke bare, ettersom redigeringen av ansiktene, avhengig av hva som sies, kan leses som en kommentar.

Presist. Bak denne direkte og enkle overflaten fri for all dekor, ligger altså floken som trenger å løses opp. Med så få avledningsmomenter kan vi rette full oppmerksomhet på hva de to kvinnene har å si, og hvordan terapeuten arbeider: Han lytter, bevarer fokuset, tar ansvar, prøver å sikre at følelser beskrives nøyaktig og presist, trøster, utfordrer og fungerer som lynavleder – hele tiden så oppmerksomt man kan tenke seg.

Seansene dreier seg om morens ensomhet og den fremmedgjørende effekten den – eller atferden den førte til – hadde på datteren hennes. En overveldende, men kvelende kjærlighet står mellom dem. Som et resultat har kommunikasjonen dem imellom stanset opp. Langsomt blir biter av familiehistorien avdekket, og vi forstår etter hvert traumene og begge kvinnenes situasjon. Og ved å insistere på nødvendigheten av å finne de rette ordene til å beskrive følelser og uttrykke dem riktig og presist, lærer terapeuten dem å uttrykke seg og dermed kommunisere riktig.

Langsomt blir biter av familiehistorien avdekket, og vi forstår etter hvert traumene og kvinnenes situasjon.

Fascinerende. Filmen sier også noe om forskjellen mellom terapeutisk film og film om terapi. Den første tjener som terapi for filmskaperen, men er sjelden relevant eller meningsfull for et publikum. Den siste, som You Have No Idea åpenbart er et eksempel på, avslører noe om hvordan folk blir såret, og hvordan man kan forholde seg til det. I dette tilfellet er det følelsen av kjærlighet for hverandre som er kjernen i et komplekst problem.

Lozinski er kjent for sine filmer om mennesker; observerende studier av adferd. I You Have No Idea sørger han, sammen med terapeuten, for langsomt, men omhyggelig å løse opp den ødeleggende virkningen folk kan ha på hverandre uten at de er klar over det, og langt mindre vil det. Filmen utgjør 75 minutter med talking heads – noe som høres fryktelig ut – men jeg er definitivt fascinert hele løpet gjennom.

Mot slutten skjer det en dreining som enkelte kan ha større problemer med å akseptere enn andre. For dem som har tillit til at de sterkeste fortellingene er de som formidler innsikt i hva det vil si å være menneske, kan denne filmen ha svært mye å gi. For dem som søker én sannhet, kan det være litt verre.

---
DEL