Familier i nød selger jentebarn

– Vi har fått inn rapporter om at familier i ytterste nød har solgt jentebarn under fem år. Etter fire års tørke og 23 års sammenhengende krigstilstand er misæren total i enkelte områder av Afghanistan, særlig blant kuchi-nomadene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det sier Goran Fejic, seniorrådgiver i menneskerettigheter for FN i Kabul.

– Når det kommer rapporter om overgrep, samarbeider vi med Afghanistans menneskerettskommisjon som ble stiftet i juni i fjor. Imidlertid har den nasjonale kommisjonen liten makt, blant annet fordi den ikke er inkorporert i lovverket, fortsetter FN-rådgiveren.

Hangama Anwara, afghansk jurist og kvinnerettsforkjemper, peker på at flukt og fattigdom har ført til flere overgrep mot jentebarn og unge kvinner. Eksemplene er tallrike: Foreldre uten inntekter, ikke minst krigsenker, aksepterer at jenter på 14-15 år giftes bort til 40-50 år gamle menn som lever i eksil, fordi de sender penger til jentas familie.

Dessuten hender det at afghanske jentebarn giftes bort allerede fra fødselen av. I slike tilfeller bestemmer svigerforeldrene alt: Om jenta får gå på skole, hvor mye hun skal tildekkes, hvor hun kan bevege seg. Selv har hun ingen rettigheter.

– Vi jobber på flere fronter for å rette søkelyset mot overgrepene mot jenter og kvinner. Landeiere, mullaher og mannsrådene – såkalte shuraer – er viktige målgrupper i et lokalsamfunn, i tillegg til kvinnene selv og kvinneshuraene.

– For å vinne tillit, er det viktig å spille på lag med de eldste kvinnene. I landsbyene er folk sterkt knyttet til hverandre, på godt og vondt. Å endre holdninger og inngrodde tradisjoner, tar tid, vet Anwara. Rundt henne nikker skautkledde kvinner. De er med i CCA (Co-operation Center for Afghanistan) som jobber med menneskerettigheter, særlig i forhold til jenter og kvinner.

– På landsbygda er få kvinner klar over overgrepene mot deres rettigheter. Mange aksepterer for eksempel at de ikke får gå på skole uten at de spør om årsaken eller opponerer.

«Slik er det. Vi må være hjemme,» hører jeg ofte, fortsetter Anwara.

Selv om Taliban er borte, er det ikke gitt at jenter får gå på skole i dag. En sak er at hele undervisningsstrukturen ligger i grus etter 23 års krig og at Afghanistan er ett av verdens fattigste land. Kulturelle og sosiale normer, konservative miljøer og voksne analfabeter, noe annet, påpeker Anwara.

I motsetning til gutter som for eksempel kan bruke esel for å komme seg på skolen, selv om det tar tre-fire timer, er det strenge restriksjoner for hvor langt jenter kan bevege seg utenfor hjemmet. Og siden mange familier er ekstremt fattige, velger de for eksempel å sende sønnene på skole mens døtrene ofte blir satt til husarbeid eller til å veve tepper hjemme.

Både Anwara og CCA jobber systematisk for å overbevise kvinnene om deres rettigheter, blant annet om betydningen av skolegang for jenter og at det er et alvorlig overgrep å gifte bort småjenter og tenåringer. Som oftest ender de som ubetalte husslaver i en fremmed familie.

Det handler om å bevisstgjøre kvinnene om diskriminering på grunn av kjønn. Bevisstgjøre kvinnene om deres egne rettigheter, at menn ikke har større rettigheter enn dem verken til skolegang, bevegelse eller arbeid, avslutter den afghanske kvinneaktivisten Hangama Anwara med svart skaut og sølvlakkerte negler. Med andre ord en moderne afghansk kvinne anno 2003.

l

---
DEL

Legg igjen et svar