Falske nyheter = falsk virkelighet

En ny dokumentarfilm ser på Trumps valgkampanje og falske nyheters betydning gjennom russiske medieklipp.

Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

Our New President

Maxim Pozdorovkin

USA/Russland

En av de mest bisarre av en mengde medieproduserte påstander om USAs topp-politiske spillere er at Hillary Clintons kontakt med levningene av en gammel «mumieprinsesse» fra Sibir kostet henne det siste presidentvalget. Maxim Pozdorovkins dokumentarfilm Our New President, som hadde premiere under Sundance-festivalen, åpner med opptak fra russiske nyhetssendinger av den daværende amerikanske førstedamen som landet på flyplassen i Novosibirsk i 1997, akkompagnert av nifse, dramatiske lydeffekter. En Moskva-basert nyhetskanal forklarer at hun var forhekset av en mumifisert kongelig person som vanligvis beskjeftiger seg med naturkatastrofer, men som ifølge sjamaner bestemte seg for å slippe løs Monica Lewinsky-skandalen, kampanjeødeleggende besvimelsesanfall og hostekuler. Det er en passe surrealistisk begynnelse på en film som i sin helhet består av en samling opptak fra russisk fjernsyn og YouTube-snutter rundt valget av Donald Trump og pøser på med dungevis av feilinformasjon. Når filmen slutter, er vår forståelse av «fake news»-krisens omfang styrket – det samme er forståelsen av hvordan hemningsløs klussing med sannheten svekker de tradisjonelle medienes evne til å holde demokratiet oppe.

https://www.youtube.com/watch?v=-VXlvpdC3w8

Medienes makt

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]Blant de tidligere dokumentarfilmene fra den russiske regissøren Pozdorovkin er Pussy Riot: A Punk Prayer, som fulgte rettssakene mot dagens mest berømte anti-Kreml-aktivister og trakk paralleller til sovjettidens skuerettssaker mot dissidenter. Den filmen åpnet med en setning fra den politiske dramatikeren Bertolt Brecht: «Kunsten er ikke et speil som reflekterer samfunnet, men en hammer å forme det med.» Når Pozdorovkin med Our New President vender oppmerksomheten fra motstandsartister til statlige aktører som forstiller seg, henter han et åpningssitat fra science-fiction-forfatteren Philip K. Dick for å sammenfatte den aktuelle makten hos Russlands medier til å desorientere; det er kanskje de som nå har overtaket i å forme borgernes forestillinger: «Falsk virkelighet vil skape falske mennesker. Eller, falske mennesker vil skape falsk virkelighet.» I den intense kampen for å kontrollere det offentlige narrativet er midlene nå langt mer snedige enn naken styrke.

Enda vi kan merke hvilken side Pozdorovkin står på, bruker han ingen overordnet forteller til å guide oss gjennom den kaotiske opphopningen av klipp. Dette er et klokt valg, selv om det forutsetter dypere bakgrunnskunnskaper om den russiske hacker-skandalen i det amerikanske presidentvalget enn seere med en mer begrenset innsikt i nyheter kanskje har. Vår manglende mulighet til å henge oss på noen som helst pålitelig «utside» i form av et anker med formodet objektivitet som kunne hjelpe oss til å bedømme dette galleriet av forvrengende speil, tvinger oss til selv å erfare en mediert verden uten noe informasjonshierarki – til å dukke ned i dette svimlende absurde virvaret.

Putin selv dukker ofte opp i TVog gliser selvtilfrsom var han hjernen bak en spøk som har lurt oss alle.

Og absurditeter er det massevis av. Sammen med historien om mumieforbannelsen får vi her spekulasjoner om stjernekart og konspirasjonsteorier, samt sensasjonelle påstander om business-as-usual i Washington: at Hillary er «tilbakestående» og jevnlig sørger for at opponenter blir sparket; at det amerikanske regjeringsapparatet starter hver dag med en dose kokain; at et angrep med kjemiske våpen i Syria var iscenesatt som en provokasjon. At Trump skylder Putin valgseieren i 2016, er en annen påstand russiske nyhetsmedier har omfavnet. Når innblandingen i valget nå er bekreftet av amerikansk etterretning, og mulighetenes arena er utvidet til å omfatte det utrolige, har blandingen av bisarre sannheter og tøylesløse løgner forsterket vår følelse av manglende mening og utmattelse i møte med nyhetsstrømmen. Saker og rasjonelle argumenter har bleknet i bakgrunnen; nyhetene er nå show.

Nyhetsbyråer som statlige marionetter

A film still from Our New President by Maxim Pozdorovkin, an official selection of the World Cinema Documentary Competition at the 2018 Sundance Film Festival. Courtesy of Sundance Institute. All photos are copyrighted and may be used by press only for the purpose of news or editorial coverage of Sundance Institute programs. Photos must be accompanied by a credit to the photographer and/or ‘Courtesy of Sundance Institute.’ Unauthorized use, alteration, reproduction or sale of logos and/or photos is strictly prohibited.

Our New President gir et innsiktsfullt overblikk over hvordan Putin etter at han kom til makten, har konsolidert Russlands nyhetsorganisasjoner i rollen som statlige marionetter. Dmitrij Kiseljov, en skikkelse som spiller en fremtredende rolle som sjef for det statlig finansierte fjernsynsnettverket RT (tidligere Russia Today), tilbakeviser at hans organisasjon har spredt pro-Kreml desinformasjon, og sier om kanalens nyhetsdekning: «Dersom det er propaganda, er det propaganda basert på sunn fornuft.» Han opplyser likevel nyhetsredaksjonen sin om at æraen for «uavhengig, upolitisk journalistikk er over», stempler objektivitet som en «myte», og annonserer at den «redaksjonelle linjen vil være basert på kjærlighet til Russland». Det er en alarmerende åpenhjertig innrømmelse av forakt for kjerneverdiene for en fri presse, og understreker at denne nasjonens medieledere knapt behøver å late som den slibrige tabloidserveringen deres er i sannhetens tjeneste. En troll-fabrikk i St. Petersburg med sotete vinduer blir vist, de unge ansatte kommer til skiftet sitt for å oversvømme sosiale medier med meldinger fra falske kontoer som støtter russiske aksjoner i Ukraina eller forsvarer Trumps presidentskap. Utspill som tjener russiske politiske interesser, er daglig kost.

Putin selv dukker ofte opp i TV-ruten og gliser selvtilfreds som var han hjernen bak en spøk som har lurt oss alle. Også Trump er med. Han blir kanskje satt pris på som verdifull for den russiske staten, men han fremstilles også som en mester-narr av samme grunn (opptak av den tvangsmessige omplasseringen av gjenstander som ligger foran ham på et hvilket som helst bord, er ett av mange lattervekkende klipp som understreker hans tvilsomme egnethet i embetet). Our New President nærmer seg slutten med opptak av de to presidentene som møtes under G20-toppmøtet i Hamburg. Journalister presser på for å komme seg inn i rommet som paparazzier, blitslys flammer opp og peker på en urovekkende sannhet om vår medskyldighet i dagens medieshow: Alt dette kan være et sirkus, men det er et sirkus vi ikke får nok av.[/ihc-hide-content]

Kommentarer