Faktadokumentarens utfordringer. En filmkritiker tar selvkritikk

Moteslavene i Bangladesh forteller om den tragiske ulykken da en klesfabrikk kollapset i Bangladesh i 2013. Den konfronterte også filmkritikeren med utfordringene ved å vurdere denne typen film.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Moteslavene i Bangladesh. Regi: Zara Hayes, foto: Patrick Smith I forrige uke viste NRK den britiske dokumentaren Moteslavene i Bangladesh fra 2014, opprinnelig kalt Clothes to Die For. Filmen forteller om den alvorligste industrikatastrofen i vårt århundre: da en klesfabrikk i Bangladesh kollapset den 24. april for to år siden, og hele 1129 arbeidere omkom. Etter noen innledende faktaplakater og bilder fra de kaotiske øyeblikkene etter at bygningen falt sammen, setter en kollasj av YouTube-klipp hendelsen opp mot vårt eget overforbruk av de billige klærne som produseres på slike fabrikker. Her viser vestlige tenåringsjenter frem sine siste kleskupp, før vi blir introdusert for overlevende som jobbet på ulykkesfabrikken Rana Plaza – i hovedsak også jenter, på noenlunde samme alder. De sistnevnte gir sine forstemmende vitnesbyrd om hva de gikk gjennom under og etter katastrofen, men også om arbeidsforholdene på fabrikken før den inntraff. Men de forteller også om hvor avhengige de var av lønningene sine, og om hvordan de selv brukte sine første utbetalinger nettopp på klær. Her er med andre ord både likheter og kontraster.

Dersom temaet er interessant og viktig nok, anses dokumentaren som regel også som god – uten at det reflekteres så mye over dens estetiske og narrative kvaliteter.

De fleste her hjemme eier sannsynligvis noen plagg som er laget i Bangladesh, som er blitt verdens nest største kleseksportør, bare slått av Kina. Filmen viser hvordan denne industrien, som nå er landets viktigste inntektskilde, har forandret manges liv. Ikke minst har den gitt kvinner mulighet til å tjene penger – riktignok under betingelser som gjør at man kanskje ikke kan snakke om at de har fått så voldsomt mye frihet. Korrupsjon. Rana Plaza var oppkalt etter eieren Sohel Rana, som i filmen fremstilles som en skikkelig bad guy. Rana var politiker, forretningsmann og entreprenør, og angivelig flink til å få viljen sin gjennom ulike former for overtalelsesformer, deriblant bestikkelser. For å utvide virksomheten fikk han bygget tre nye etasjer på toppen av fabrikkbygningen, som med sine ujevne proporsjoner alene – de påbygde etasjene syntes å hvile tungt og skjevt over de underliggende – vitnet om at ting ikke ble utført etter forskriftene. Da det ble oppdaget omfattende sprekkdannelser i vegg og tak i en av etasjene, ble det slått alarm, og de ansatte evakuerte bygningen. Dette ble slått opp i media av en av journalistene som blir intervjuet i filmen, men Rana selv – som virket beruset på pressekonferansen – insisterte på at bygningen var trygg, og ba arbeiderne stille på jobb dagen etter. Noen av disse forteller foran kamera om sine kvaler ved å gjøre dette, men at de ikke hadde råd til å la være. Akkurat disse overlevde altså, men måtte likevel bøte med svært mye da bygningen raste sammen denne dagen. Ved filmens ferdigstillelse var Rana arrestert, men foreløpig ikke stilt for retten. Etter hva jeg kan se, har dette fortsatt ikke skjedd. Selv om Rana gis sin betydelige del av ansvaret for tragedien, retter filmen også pekefingeren mot korrupte politikere og myndighetspersoner som ga de nødvendige byggetillatelsene. I tillegg pekes det på de betydelige skjevhetene i klesindustrien, som vi i vår del av verden opprettholder ved å insistere på å betale minimalt for klærne vi går i. Filmskaperne har ikke fått Rana selv eller andre ansvarlige i tale, og derfor er det heller ingen som forsvarer de fatale avgjørelsene. I lys av konsekvensene er det vanskelig å se for seg noe annet enn bortforklaringer, men det hadde like fullt vært interessant å høre hva de hadde å si. Og journalistisk sett gjør dette filmen noe ensidig i sin fremstilling. Like fullt tegner filmen et detaljert og omfattende bilde av hendelsesforløpet, inkludert beskrivelser av innesperrede arbeidere som overlevde ved å drikke eget blod og egen urin mens de ventet på hjelp, frivillige som måtte utføre amputasjoner med øks fordi helsepersonell ikke ville bevege seg inn i ruinene, og overlevende som sagde av egne kroppsdeler for å komme seg løs fra bygningsmassene. Konvensjonell form. Formmessig er Moteslavene i Bangladesh en konvensjonell fjernsynsdokumentar som baserer seg på intervjuer, arkivbilder og voice-over-narrasjon. Bruken av tette portrettutsnitt skaper nærhet, samtidig som det effektivt holder tilbake informasjon om eventuelle skader intervjuobjektene pådro seg. Regissør Zara Hayes har i tillegg en forkjærlighet for å klippe inn bilder der intervjuobjektene ikke sier noe. I utgangspunktet fungerer grepet godt for å skape følelsesladet ettertenksomhet, men det brukes overdrevent mye – slik filmen også har et i overkant emosjonsstyrende musikkspor. Utover dette er det lite å utsette på gjennomføringen – selv om den ikke er videre filmatisk i sitt uttrykk. Filmen er da heller ingen kinodokumentar, og visse historier fortelles vel så godt gjennom arkivopptak og vitneintervjuer – spesielt om observerende tilstedeværelse med kamera ikke lenger er en mulighet.

De Roover ba oss se for oss en utenlandsk filmskaper dra til Belgia for å lage film om en gruppe pedofile, for så å fremstille det som om den belgiske kulturen programmerer disse menneskene til å forgripe seg på barn.

Her er vi inne på noen av utfordringene ved å anmelde slike «faktabaserte» tv-dokumentarer. Min mening er at norske filmkritikere ofte er litt slappe i sin kritikk av dokumentarfilmer, fordi disse ikke i tilstrekkelig grad vurderes som filmer. Dersom temaet er interessant og viktig nok, anses dokumentaren som regel også som god – uten at det reflekteres så mye over dens estetiske og narrative kvaliteter. Samtidig skal jeg medgi at det ikke alltid er så mye å si om disse konvensjonelle tv-dokumentarenes formmessige grep utover å ramse dem opp. Kanskje erdet innholdet som fortjener kritikerens oppmerksomhet, om filmskaperne ikke har hatt nevneverdige kunstneriske ambisjoner, men isteden tilpasset seg en internasjonal standardform. Det er heller ikke rettferdig å kritisere filmer fordi de benytter dette uttrykket, som er en av de etablerte retningene innen dokumentarfilm. Det blir litt som å kritisere en actionfilm for ikke å være melodramatisk eller en grøsser for ikke å være morsom. Dermed ender man fort med å beskrive filmens tema. Dette kan også være utfordrende, da man som filmkjenner ikke nødvendigvis er noen ekspert på tematikken som tas opp. Man blir nødt til å forholde seg til det filmen legger frem av opplysninger, selv om man som kritiker naturligvis skal ha et våkent blikk for skjeve eller uriktige fremstillinger (noe man også har i vurderingen av fiksjonsfilm). Indias datter. Noen av disse problemstillingene støtte jeg på etter at jeg i herværende avis skrev om Indias datter av Leslee Udwin, en annen NRK-sendt britisk dokumentar i samme formmessige gate som Moteslavene i Bangladesh. Denne filmen hadde også et opprivende innhold: Den fortalte om gruppevoldtekten av den 23 år gamle studenten Jyoti Singh på en buss i New Delhi i desember 2012. «Som dokumentarfilm er Indias datter nokså vellaget, uten at den formmessig åpner noen nye dører. Vi får i hovedsak historien fortalt av ’snakkende hoder’, supplert med rekonstruksjoner, illustrasjonsbilder og klipp fra media. En litt traust form, som like fullt egner seg godt for å formidle denne historien,» skrev jeg den gang, ikke ulikt det jeg nettopp har formulert om Moteslavene. Kritikken gikk mer inn på temaet enn på de filmatiske grepene, som det ikke var stort mer å si om. Temaet var derimot både engasjerende og opprørende. «Dokumentaren om den brutale voldtekten av Jyoti Singh tegner et skremmende bilde av kvinnesynet i den indiske kulturen,» het det i ingressen – og mye av anmeldelsen beskrev dette «skremmende bildet». Med dette ga jeg også en relativt detaljert gjengivelse av filmens innhold – men det føltes litt som å bruke for mye plass på handlingsresymeet i anmeldelsen av en spillefilm. I større grad enn i Moteslavene har regissøren av Indias datter fått tilgang til involverte på begge sider av konflikten (inkludert en av de voldtektsdømte og et par av deres forsvarsadvokater), og jeg berømmet filmen for å tegnet et bredt bilde av både hendelsen og det kulturelle landskapet den fant sted i. Avslutningsvis trakk jeg også inn et poeng Nettavisens Gunnar Stavrum hadde påpekt, om at man nettopp snakker om den indiske istedenfor den hinduistiske kulturen – en distinksjon som ikke ville vært alle verdensreligioner forunt. Svartmaling. Samme dag som kritikken stod på trykk, kom jeg over en artikkel om Indias datter av den belgiske professoren Jakob De Roover, som etter all sannsynlighet har en god del mer kunnskap om India enn undertegnede. De Roover ba oss se for oss en utenlandsk filmskaper dra til Belgia for å lage film om en gruppe pedofile, for så å fremstille det som om den belgiske kulturen programmerer disse menneskene til å forgripe seg på barn. Belgiere ville utvilsomt ha reagert like sterkt som de mange inderne som nå opplever at deres land svartmales og fordømmes i Indias datter. Professoren la også frem tall og statistikk som tegnet et langt mer nyansert og mindre skremmende bilde av den indiske kulturens kvinnesyn. For eksempel er det langt flere voldtekter per innbygger i land som England og Belgia enn i «voldtektsnasjonen» India. Det er alltid lett å være enig med siste taler, men De Roovers innvendinger traff nokså hardt. Til dels fordi de pirket borti min manglende kunnskap om indisk kultur – men mer fordi jeg innså at det er omtrent like generaliserende å snakke om «den indiske kulturen» som «den hinduistiske kulturen» i denne sammenhengen. Igjen skal jeg ærlig innrømme at jeg er bedre rustet til å vurdere film som fortelling og estetisk uttrykksform enn til å bedømme alt som påstås i en såkalt faktadokumentar. Som filmkritiker er jeg naturligvis klar over filmmediets enorme påvirkningskraft, men ikke dermed fullstendig immun mot denne selv. Likevel burde jeg vel ha gjennomskuet en så åpenbart skjev fremstilling av et enormt og mangfoldig land, som sågar hadde kvinnelig statsoverhode flere tiår før både Norge og Storbritannia? I min anmeldelse kommenterte jeg riktignok at filmskaperen kunne ha spart seg bruken av slow-motion-effekter på noen av intervjuene, som jeg omtalte som «billig manipulasjon». Men nettopp dette skulle ha satt meg på sporet av ytterligere tendensiøs argumentasjon i filmen. Etter hvert som jeg har latt professorens synspunkter synke (og sett deler av filmen på nytt), opplever jeg imidlertid at jeg ikke tok så skammelig feil i min opprinnelige vurdering. Mye sies av intervjuobjekter i filmen som vitner om at altfor mange i det indiske samfunnet har et middelaldersk kvinnesyn, og voldtekten var også dråpen som fikk det til å renne over for svært mange i landet – som nettopp reagerte på holdningene overfor og behandlingen av kvinner. Dessuten  er det mange ulike stemmer som kommer til orde i filmen.  Og selv om det er et viktig journalistisk prinsipp å gi en balansert fremstilling, finnes det mange sterke dokumentarfilmer som kun viser én side av en sak.

Er det rimelig å snakke om det dårlige kvinnesynet i den norske kulturen, i lys av alle betroelsene i nettkampanjen #jegharopplevd og de mange kvinnefiendtlige reaksjonene på disse?

Den norske kulturen. Jeg tror ikke at hele den indiske kulturen er gjennomsyret av misogyni, men man bør heller ikke bli så kulurrelativistisk at man ikke vil kritisere aspekter ved andres samfunn og kultur. Ikke minst når medlemmer av dette samfunnet ser de samme problemene. Men hvordan er det å kritisere sin egen kultur i tilsvarende generaliserende vendinger? Er det for eksempel rimelig å snakke om det dårlige kvinnesynet i den norske kulturen, i lys av alle betroelsene i nettkampanjen #jegharopplevd og de mange kvinnefiendtlige reaksjonene på disse? I skrivende stund flommer det over av slike meldinger på nettet, og jeg har et klart inntrykk av at det ikke utelukkende står bra til på kvinnesynsfronten her hjemme heller. Samtidig kjenner jeg kulturen godt nok til at jeg kan komme med eksempler på det motsatte, og vil ikke være med på å generalisere frem en forakt for norske menn. Men jeg ønsker velkommen filmer som setter fokus på disse problemene i den norske kulturen. Dette tok meg et stykke vekk fra Moteslavene i Bangladesh, som jeg egentlig skulle skrive om. Jeg håper likevel at leseren mener jeg er i stand til å bedømme den som et viktig dokument om en svært tragisk hendelse, som – for å avslutte med en generalisering – vår kultur til dels er skyld i.     Moteslavene i Bangladesh er tilgjengelig på NRKs nettsider til og med 14. mai.   Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

---
DEL