Herzog: «Fakta utgjør ikke sannheten»

HERZOG: Den lovpriste tyske filmregissøren Werner Herzog snakker om sin nyeste film Meeting Gorbachev og advarer mot å uttrykke sannheten i presise termer.
Werner Herzog
Werner Herzog i Paris 2008. AFP, STEPHANE DE SAKUTIN/NTB Scanpix
Sevara Pan
Sevara Pan er skribent, basert i Berlin.
Email: sevarapan@googlemail.com
Publisert: 18.04.2019

Siste DOK Leipzig-festival viet en spesiell hyllest til Werner Herzog (76), filmregissøren som kanskje ikke behøver noen introduksjon.

Han er blitt beskrevet som en av de mest innflytelsesrike tyske filmskapere i vår tid, og har utmerket seg med en rik karriere som regissør. Under DOK Leipzig presenterte han ikke bare sin nye film Meeting Gorbachev, men delte også sin innsikt med publikum i en særskilt samtale under festivalen, betegnet som «Ecstatic Truth». Diskusjonen om Herzogs ferskeste dokumentar Meeting Gorbachev sto naturligvis i sentrum for samtalen med Kristina Jaspers, som var kurator for denne spesielle hyllesten.

«Russland er en mer naturlig og langsiktig alliert for Vesten enn for eksempel Kina eller Pakistan, India eller Brasil.»

Meeting Gorbachev er et portrett av den russiske politikeren og hans agenda og visjon. Men i tillegg til politikken ville Herzog «se inn i hjertet til denne mannen». I dokumentaren får vi se en annen side av Mikhail Gorbatsjov, der han for eksempel minnes sin avdøde kone, som han savner sårt den dag i dag.

Under samtalen med Herzog skjulte ikke sistnevnte det noen har kalt hans «skuffende varme» aktelse for Sovjetunionens tidligere leder. Filmskaperen roste den pensjonerte politikeren for hans «integritet» og «langsiktige visjon», og framhevet at Gorbatsjov så «ting på sin radar som er like gyldige i dag, som nedrustningsavtalen».

Fordømmer demoniseringen av Russland

I motsetning til de antirussiske følelsene som er merkbare i vestlige medier i dag, var det lite russisk fiendskap å spore i Herzogs uttalelser. Regissøren fordømte åpent «demoniseringen» av Russland, som han fastslo var «fullstendig feilslått», og uttrykte håp om at verden ikke ville falle tilbake til «en ny form for kald krig». «Russland er en mer naturlig og langsiktig alliert for Vesten enn for eksempel Kina eller Pakistan, India eller Brasil», sa han.

Ved siden av å være en poesiens mann er Herzog også en morsom mann. Det er et snev av svart humor i Meeting Gorbachev, som når filmen klippes i raske sekvenser mellom episke begravelser av sovjetiske generalsekretærer etter at Leonid Bresjnev døde i 1982. Den svarte humoren ser likevel ikke ut til å redusere alvoret i filmen; de komiske delene drar oppmerksomheten mot livets ironi og de mange fiaskoene til fortidens statsoverhoder.

Advarer mot å uttrykke sannheten i presise termer

I løpet av samtalen var Herzog og Jaspers innom noen av regissørens tidligere arbeider – inkludert Lessons of Darkness (1992) – som utforsker oljefeltene i Kuwait, som ble herjet av irakske soldater som trakk seg tilbake ved den første golfkrigens slutt. «Da Saddams styrker ble tvunget ut, satte de fyr på alt», fortalte Herzog. «Det var ikke en eneste oljebrønn som ikke brant. Hele landet sto i brann. Da jeg så dette på fjernsynet hver kveld, fikk jeg følelsen av at dette var fullstendig galt. Det er ikke en politisk hendelse, det er en kosmisk hendelse. Dette er en forbrytelse, ikke bare en politisk forbrytelse, men en forbrytelse mot skaperverket selv.»

Herzog bemerket at han hadde «en større visjon» av hva filmen skulle ha portrettert; han ønsket å understreke den katastrofale fremmedgjørelsen av landskapet, som følge av de ødeleggende brannene. Han røpet at Lessons of Darkness var en av filmene der han valgte å modifisere virkeligheten på en sannferdig måte.

«Det var helt klart at vi ikke ville lage en film som var fullstendig faktabasert. Den er poesibasert. Den er musikkbasert. Den er basert på visjoner […]. Fra begynnelsen var det klart at filmen ikke handlet om vår planet – så usett, så fortiet at den bare kan utspille seg på en annen planet, en science-fiction-film. Gjennom hele filmen er planeten vår ugjenkjennelig.»

Den tyske filmskaperen synes ikke å vakle i sin beslutning om å finne sannhet bortenfor det virkelige. I et ønske om å finne fram til et filmatisk språk som har en dypere humanistisk gjenklang, nøler han ikke med å bearbeide virkeligheten – ofte ved å ty til sceniske løsninger. Cinéma vérité (sannferdig kino) var «60-tallets svar», og det er «en fiasko», sa han under samtalen. «Fakta utgjør ikke sannheten. Det er en grunnleggende misforståelse mange filmskapere gjør seg skyldige i.»

«Fakta utgjør ikke sannheten. Det er en grunnleggende misforståelse mange filmskapere gjør seg skyldige i.»

Han advarte også mot å prøve å uttrykke sannheten i presise termer, noe som tvinger en til å behandle den med «nebbtang»: «For det er ikke bare matematikere som ikke kan si deg hva sannhet er. Filosofer vet det heller ikke. De eneste som ser ut til å vite det, er katolikkene. De har troens visshet.»

Filmens digitalisering

I tillegg til å diskutere Herzogs egen filmskapning drøftet han og Jaspers også mindre kjente sider ved hans arbeid, som bruken av stemmen hans i andres filmer. Hans gjennomførte monotoni, som aldri later til å komme i konflikt med hans intrikate prosa, vekker en nysgjerrighet hos seeren.

For nesten et tiår siden ga Herzog stemme til en plastpose i Ramin Bahranis kortfilm fra 2009, der han fulgte posens jakt på sin forvunnede opphavsmann. Herzogs stemme, som han påstår er nokså stilisert og tilgjort, har inspirerte et stort antall etterfølgere. Enkelte av disse, som var nærmest hypnotisert av det regissøren gjorde, gikk så langt som til å lage en ironisk video hvor man utviklet en spesiell tale-synthesizer, kalt ‘WernAcular’, som lover å forandre den kjedeligste stemme til en kraftfull ‘Herzog-aktig’ stemme.

Men Herzog er også en mann som kan vende en heller hverdagslig samtale om digitaliseringen av film til mer forfriskende ytringer som kaster lys over aspekter som er viktige for enhver dokumentarfilm-
skaper.

Bortsett fra demokratiseringen av filmskapingen og lettere tilgang til verktøy som gjør det enklere for alle å lage film, har digitaliseringen brakt filmen tilbake til regissøren, ifølge Herzog. Den setter deg i stand til «å ta et håndholdt kamera på skulderen og vandre mellom skuespillerne og veve deg inn i en koreografi mens du kan gjøre det du må. Teknologien er ikke så viktig lenger. Du er frigjort fra teknologien, fra greenscreen og steadycam. […] Det er flott at vi bringer filmen tilbake dit den egentlig hører hjemme, og den hører hjemme hos en filmskaper som tenker, puster og føler og har en visjon.»

Se anmeldelse av Meeting Gorbatchev

Gratis prøve
Kommentarer