Fakkeltog for et fritt akademia

Fakkelen har tradisjonelt vært brukt som symbol for kunnskap, opplysning. Når det 26. januar arrangeres et fakkeltog og et folkemøte ved Universitetet i Oslo og forhåpentlig i andre byer, er det fordi kunnskapens vilkår står på spill. Høyres utdanningsminister har i Ot. prp. 79 (2003-2004) lagt fram et nytt forslag til lov om høyere utdanning, […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fakkelen har tradisjonelt vært brukt som symbol for kunnskap, opplysning. Når det 26. januar arrangeres et fakkeltog og et folkemøte ved Universitetet i Oslo og forhåpentlig i andre byer, er det fordi kunnskapens vilkår står på spill. Høyres utdanningsminister har i Ot. prp. 79 (2003-2004) lagt fram et nytt forslag til lov om høyere utdanning, som skal behandles i Stortinget på forvinteren. Et tidligere forslag (fra det såkalte Ryssdal-utvalget) om å gjøre om universitetene til egne rettssubjekter og slik stille dem «fritt», er ikke med i lovforslaget. Departementet tok her den massive motstanden til etterretning. Og mange slappet av etter dette. Men leser en lovforslaget, ser en at det er en rekke problematiske punkter. Derfor har samtlige fagorganisasjoner ved Universitetet, nettverket Vox Academica, Blindern ATTAC og studentorganisasjoner – støttet av blant annet LO i Oslo – gått sammen om fire krav, rettet til stortingskomiteen som nå behandler loven.

Vern om gratisprinsippet

At det ikke skal tas betaling for høyere utdanning, har vært en grunnstein i norsk utdanningsverden. Betaling vil gjøre den sosiale rekrutteringen enda skeivere, og mange vil slite med stor gjeld livet ut. Betaling kan hindre dyktige folk i bruke evnene sine. Betaling vil gjøre institusjonene nøyeregnende overfor studentene. Og endelig åpner studieavgifter for en mer omfattende kommersialisering av utdanningen.

Nå sier lovforslaget at det vanlige skal være at det ikke tas betaling for offentlig utdanning. Men det åpnes for muligheten, i noen tilfeller. Og når loven vil skape ett felles lovverk for offentlige og private institusjoner (som tar betaling), er det en åpning for at finansieringen vil bli lik. Rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, har sagt at han ser at skolepenger kan komme til å presse seg fram om institusjonens økonomi blir dårligere.

Rektor som styreleder

Retten til å velge egne ledere har tradisjon tilbake til universitetenes oppkomst. Å velge leder blant fagkyndige personer har vært en garanti for at først og fremst faglige kriterier skal legges til grunn ved avgjørelser, ikke hensyn som er ytre i forhold til vitenskapen. Valgte ledere står ansvarlige for dem som har gitt dem mandat; de skal tilbake til kollegene, og er derfor forpliktet på vitenskapens normer. Derfor ønsker vi adgang til å velge ledere på alle nivåer – rektor og prorektor, dekaner og bestyrere.

At virkeligheten ikke alltid har oppfylt de høyeste idealene, er så. Men ansatte ledere vil strukturelt være orientert en annen vei; de vil – alt annet likt – være mer lydhøre overfor den overordnete ledelsen de har sitt mandat fra. Noen tenker seg videre i en karriere som administrator; da legger en seg ikke ut med makta. Aksjonen for et fritt akademia går inn for at ved universitetene skal den valgte rektor være leder for styret. Med en styreleder hentet fra de eksterne styrerepresentantene (i Oslo for eksempel direktør i arbeidsgiverorganisasjonen Abeliia, Paul Chaffey) vil rektor bli en slags administrerende direktør for styret, ikke en leder på faglige premisser. Ja, i regjeringens forslag er rektor omtalt som «sekretær for styret» (§ 10-1(2). Universitetene er grunnleggende forankret i fag og forskning. En slik institusjon må ledes av en person med samme forankring. En ledelse med basis i forskning har avgjørende betydning for samfunnet, for studentene og de ansatte.

Aksjonen er klar over at det finnes høyskoler og enkelte institutter ved UiO der ledere er blitt ansatt. Det kan være praktiske grunner til dette på mindre institusjoner, som at det er få kandidater å velge mellom. Av denne grunn bør det være en adgang til ansettelse. Det er derimot et dårlig argument for valgte ledere, at de skulle stå mer fritt i forhold til de ulike gruppene i universitetssamfunnet, en tanke noen av studentenes heldagspolitikere har stått for. Da ser en hovedmotsetningen mellom student og lærer, mens linja bør trekkes overfor ytre styrende makter. Det er grunn til å merke seg at flere studentorganisasjoner og fagforeninger som ikke primært representerer de vitenskapelige ansatte, også fullt støtter prinsippet om en rektor fra denne gruppa. Vårt syn er at valg bør være hovedformen, ansettelse unntaket, mens lovteksten legger opp til det motsatte.

Forsvar den individuelle forskningsfrihet

Temaet er bare indirekte berørt i loven. En slik rett og frihet til å forske slås ikke fast – men det sies sjølsagt heller ikke eksplisitt at dette skal fjernes.

Når det er grunn til å kreve lovhjemling av den enkelte vitenskapelige ansattes rett til å forske, er det fordi den nå kan bli anfektet. I forbindelse med opprettelsen av den sentrale inngåtte «særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår for undervisnings- og forskerstillinger ved universitetene og høgskolene» ble det slått fast at om lag halvdelen av arbeidstida skulle gå til forskning. Departementet mener at avtalen skal endres, og at fordelingen av bruken av arbeidstid skal avgjøres av den enkelte institusjon. Ideologien er at en skal gjøre seg særskilt fortjent til å få lov til å forske – gjennom å ha skrevet publikasjoner i de korrekte kanaler som gir poeng i regnskapet (formidling til allmennheten teller null), eller ved å vinne i konkurransen om å få midler til forskningsprosjekter. Her legges det opp til et A-lag og B-lag i staben. Sjølve retten til forskning er under press.

Friheten til å forske, til sjøl å velge emner og problemstillinger står også på spill med en styrking av en «management»-ledelse. Overordnet ansatt ledelse har fått myndighet til å organisere og prioritere forskning. Vitenskapelig ansatte har allerede fått både hint og klar beskjed om at det er visse temaer de ikke skal ta opp. De kan gi institusjonen et for kritisk «image». Fra andre land er det kjent hvorledes universitetenes avtaler med private konserner har monopolisert temaer – og privatisert kunnskapen som kommer ut av prosjektene.

Nei til kommersialisering av norsk utdanning

En rekke momenter i loven tilsier at denne parolen må reises. For det første vil altså loven behandle offentlige og private institusjoner under ett. Tidligere måtte dessuten private institusjoner begrunnes med spesielle behov – som livssyn, særlige pedagogiske opplegg eller regelrette hull i det offentlige utdanningssystemet. Nå foreslås det at alle slike begrunnelser sløyfes; det åpnes med andre ord for reint kommersielle institusjoner.

For det andre åpnes det altså for skolepenger på visse vilkår. Betydningen av å hente inn eksterne midler betones, og dersom det her ikke tenkes på Norges forskningsråd, må dette være oppdragsforskning. De interessene som kan betale, vil da få levert forskning. Sfærer av menneskelivet eller sosiale grupper som ikke kan skilte med finansiering, kan bli stående udekket.

For det tredje må lovutkastet ses sammen med avtaler innen internasjonal handel. Norge har i 1995 forpliktet seg innenfor GATS (den generelle tjenesteavtalen innen Verdens handelsorganisasjon, WTO) til å åpne markedet for høyere utdanning for utenlandske institusjoner. Hvor langt forpliktelsen går, er aldri blitt offentliggjort. Etter GATS’ regler kan et felt holdes unna en slik åpning hvis en tjeneste leveres kun av det offentlige. Men desto mer det offentlige konkurrerer med private aktører og desto mer det offentliges egne tjenester kommersialiseres, desto lettere vil et fortjenesteorientert konsern kunne kreve å opprette en filial. Problemet er da blant annet, noe som er pekt på av organisasjonen av amerikanske universitet, at et konsern vil gå for «lette» fag med stor fortjeneste, men overlate regningen for fag med tunge investeringer, som realfag og teknologi, til det offentlige.

Av disse og andre grunner arbeides det nå for å få Stortingets utdanningskomité i tale. Av disse grunner ser også miljøer utenfor universitet og høyskoler, som LO i Oslo og Attac, at også de har sterke interesser i å bevare den trass alt forholdsvise sjølstendigheten som akademia har hatt. Alle interesserte er velkomne til å bære fakler for kunnskapen 26. januar!

---
DEL

Legg igjen et svar