Publisert: 11.04.2017
Enhver general som er verdt saltet sitt, vet at du ikke vinner en krig ved hjelp av våpen alene. Du er også nødt til å vinne krigen om fortellingen. Slik har det vært siden tidenes morgen. Siden mediene i moderne tid spiller så mye større rolle i opinionsdannelsen, er de blitt så mye viktigere også for de krigførende.
Boomerang-effekt. Etter at Hillary Clinton tapte valget i USA, har det vært stor ståhei omkring begrepet fake news Demokratene beskyldte Russland for å ha spredd falske nyheter om Hillary Clinton, og at dette var grunnen til at hun tapte. Det viste seg at det var denne påstanden som var fake news, og Clinton tapte for eget grep. Hun tapte fordi hun var svært upopulær – og kanskje også fordi hennes egne handlinger og ord slo tilbake på henne selv.
Mainstream media mistet kontrollen over fortellingene og nyhetsstrømmen. Dette skapte panikk i den politiske og økonomiske eliten. Da grep de til memet «fake news».
Ingen absolutt sannhet. Naturligvis finnes det falske nyheter. Falske nyheter har alltid vært i omløp. Og mainstream media har selv vært den største sprederen av dem. Ta episoden i Tonkinbukta, der CIA iscenesatte et vietnamesisk angrep på et amerikansk krigsskip for å kunne starte Vietnamkrigen. Eller kuvøsene i Kuwait, der irakiske styrker skal ha revet spedbarn ut av kuvøsene sine og etterlatt dem for å dø; eller Saddam Husseins «masseødeleggelsesvåpen» og Gaddafis angivelige forsøk på folkemord.
Problemet med slik propaganda lar seg imidlertid ikke løse med forbud og sensur, noe som vil innebære den mye farligere tanken om at det skulle finnes en form for absolutt sannhet og at denne skulle kunne forvaltes av en statlig eller statlig-privat sensurinstans.
Rett før han gikk av, sørget Barack Obama for å få vedtatt en lov som gjør kampen mot såkalte fake news til et nasjonalt sikkerhetsspørsmål for USA. Loven gir presidenten fullmakt til å opprette et globalt handlingssenter som skal ha til oppgave «å lede, synkronisere og koordinere innsatsen til den føderale regjeringen for å oppdage, forstå, avsløre og slå tilbake mot fremmede stater og ikke-staters forsøk på propaganda og desinformasjon rettet mot undergraving av USAs nasjonale sikkerhetsinteresser». USA vil bruke penger og press for «å skaffe til veie bidrag eller inngå kontrakter om finansiell støtte til sivile samfunnsgrupper, innholdsleverandører til media, ikke-statlige organisasjoner, regjeringsfinansierte forsknings- og utviklingssentra, private selskaper eller akademiske institusjoner». Og når det blåses i fløyta i Washington, begynner naturligvis de dresserte kaninene å hoppe.
Paradoks. Dette så vi blant annet på Høyres landsmøte. Mediepolitisk talsmann i partiet Kårstein Eidem Løvaas sier til Dagbladet at Høyre vil opprette et statligfinansiert fond for norskprodusert gravende journalistikk. Begrunnelsen han gir, er at han er skremt av graden av «rykter og falske nyheter» i valgkampen i USA. Bare smak på begrepet: et statlig fond for gravende journalistikk (!). Dette er ikke noe Høyre har funnet på selv.
Falske nyheter har alltid vært i omløp. Og mainstream media har selv vært den største sprederen av dem.
Like lite har de sugd det av eget bryst, de som har fremmet loven som nå ligger til behandling i det italienske parlamentet. For vanlig rapportering av «falske nyheter» kan man få en bot på 5000 euro, mens «hatkampanjer mot enkeltpersoner» eller saker «som tar sikte på å undergrave den demokratiske prosessen» kan føre til 10 000 euro i straff. Nyheter som kan «forårsake frykt i offentligheten» eller «skade allmenne interesser» vil kunne straffes med «ikke mindre enn to års fengsel».
Det samme skjer i Danmark. 12. januar 2017 la det danske justisdepartementet frem et høringsutkast til en ny lov om blokkering av nettsteder.
NATO og EU er også blitt enige om å styrke samarbeidet mot all feilinformasjon som spres på nettet og i mediene.
Bare smak på begrepet: et statlig fond for gravende journalistikk.
Norges bidrag. Så kom turen til Norge. Dagbladet, NRK og VG oppretter institusjonen Faktisk, som angivelig skal bekjempe og avsløre «falske nyheter» og motvirke feilinformasjon, enten den er bevisst eller utilsiktet, ved å faktasjekke det offentlige ordskiftet.
De skal dele ut diplomer til «sann» og «usann» informasjon. Noe sier meg at vi har sett dette før. Faktisk.no skal ifølge ansvarlig redaktør for prosjektet, Dagbladets Kristoffer Egeberg «faktasjekke det politiske ordskiftet. Vi skal faktasjekke også mediene. Vi skal faktasjekke påstander, poster og saker i sosiale medier, spesielt de postene og sakene som trender. Vi skal faktasjekke debatter og kommentarer som får stor oppmerksomhet».
Har de tre medieinstitusjonene lagd Faktisk.no for å sjekke seg selv? Hva holder journalistene deres i tilfelle på med til daglig?
Faktisk ufri. Er det gitt at de store mediene sier sannheten, bare fordi de styres av en redaktør? Er det ikke faktisk sånn at alle disse tre mediene systematisk spredde løgnene som førte til ødeleggelsen av Libya i 2011? Gikk de ikke alle god for USAs løgnaktige påstander om Saddam Husseins angivelige «weapons of mass destruction»?
Egeberg sier at Faktisk skal jobbe uavhengig – men initiativet er alt annet enn nettopp dét: Det kom fra USA, og er blitt fulgt opp av NATO, EU og europeiske stater.
Ingenting av det som kommer fra de tre mediehusene og ledelsen for Faktisk, er funnet opp av dem selv. Egeberg sier til VG:
«Prosjektet skal, i tillegg til Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten, også forholde seg til den internasjonale ’Fact-Checkers Code of Principles’.»
Faktasjekk: Hva er «Fact-Checkers Code of Principles»? Det fulle navnet er «Poynter’s International Fact-Checking Code of Principles». Poynter sier selv at de er finansiert av blant annet verdens rikeste ektepar Bill og Melinda Gates, verdens mektigste meningskontrollør Google, CIA-organisasjonen NED og George Soros’ Open Society Foundation.
Hva skjedde? Nå er det seks år siden Norge gikk til krig mot Libya. I disse årene har jeg uten hell forsøkt å finne frem til hvem som vedtok bombingen, hva som var ordlyden på vedtaket og hva slags dokumentasjon som lå til grunn. Det som er sikkert, er at vedtaket ikke ble truffet på regjeringsmøtet bare noen få timer før beslutningen ble fattet. Jeg har med andre ord en oppgave til Egeberg og hans faktasjekkere.
Medietilsynet offentliggjorde 3. april en undersøkelse om «falske nyheter».Ett av spørsmålene i undersøkelsen er hva du gjør når du kommer over en nyhet som du mistenker at er usann. Størst andel oppgir at de ikke gjør noe (37 prosent), mens om lag én av tre oppgir at de undersøker nyheten nærmere via nettsøk. Facebook blir oppgitt som den hyppigste kilden til mistanke om fake (62 prosent), mens 21 prosent oppgir tradisjonelle medier. 23 prosent av befolkningen svarer at de én eller flere ganger har delt en nyhet som de senere fant ut var falsk, mens 15 prosent har delt en nyhet som de visste eller ante at var usann.
