SYRIA: Feras Fayyads nye dokumentarfilm viser menneskers mot, motstandskraft og solidaritet i et sykehus under bomberegnet.

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 2020-02-03
The Cave
Regissør: Feras Fayyad
( Danmark, Syria)

Hvordan filmer man menneskers prøvelser og strev i krig? Når nødvendig teknologi er utbredt og metodene til å dokumentere ens egne opplevelser er mer tilgjengelig enn noensinne, fører hver eneste nye krise eller konflikt med seg en strøm av dokumentarfilmer. Der er kanskje bare naturlig at vi ser en forskyvning vekk fra forestillingen om å lage den definitive filmen fra enhver konflikt til et mer personlig innsyn i livet til menneskene som rammes, tatt i betraktning det store volumet av dokumentasjon.

Slike filmer lar ofte den politiske analysen være i bakgrunnen, og lar oss heller fordype oss i individenes opplevelser og deres mest grunnleggende ønske: å leve i et forutsigbart og trygt samfunn.

Menneskeskjebner

Noen av fjorårets sterkeste dokumentarfilmer om krigen i Syria handler om mennesker under beleiring, og hver enkelt film er like overbevisende og hjerteskjærende som den neste i skildringen av menneskets utholdenhet og styrke under vanskelige forhold. Det handler ikke om å plukke ut den beste filmen, for hver eneste menneskeskjebne fanger oppmerksomheten og gjør filmen severdig: Tim Alsiofi laget kortfilmen Douma Underground mens han søkte tilflukt fra bombene sammen med sine nærmeste i kjelleren. Waad al-Kateab filmet fem års motstandskamp i filmen For Sama, giftet seg og fikk barn under konstant fare i Aleppo.

Regissør Feras Fayyad, som laget filmen Last Men in Aleppo om De hvite hjelmene, er aktuell med The Cave, som viser dagliglivets strev og utfordringer der vi følger Amani Ballour, en kvinnelig lege og sykehussjef i østre Ghoua i utkanten av Damaskus mens byen bombarderes og russiske fly truer på himmelen.

Fayyad ble fengslet og torturert av Assad-regimet i 2001, og bor nå i Danmark. Ghouta var utilgjengelig for ham, og han vervet derfor tre kameramenn til å filme inne på sykehuset og fikk opptakene smuglet ut. Dernest ble opptakene redigert til en film som dokumenterer en modig forpliktelse til det Syria som en gang var, laget for framtidige generasjoner som kanskje kan vende tilbake for å gjenoppbygge landet. Hvis film virkelig fungerer som en «empatimaskin» som gir oss en større forståelse av menneskene vi deler planeten med, ved å la oss få innblikk i deres liv, kan vi vanskelig finne et mer sympatisk eksempel enn dr. Amani Ballour. Hun er i slutten av tyveårene og er sjefen for (og nøkkelpersonen i) et tett sammensveiset team som driver et sykehus i et underjordisk nettverk av tunneler kalt «hulen».

I tillegg til traumet med å håndtere de krigsskadede og den konstante trusselen for
nye luftangrep møter Amani holdninger der hennes kompetanse trekkes i tvil
fordi hun er kvinne.

Ballour er utdannet barnelege, og hennes varsomme behandling av barna når hun pleier og beroliger dem, er rørende. I filmen utviser hun en urokkelig medfølelse samtidig som hun takler hva det måtte være som vedrører personalet – alt mens de hardt skadede innbyggerne strømmer til sykehuset. På toppen av det hele skal de ta seg av 40 000 innbyggere i en beleiret by som lider av underernæring i tillegg til andre plager. Det er ingen mangel på pasienter.

Handlekraft

Det ressurssterke personalet håndterer pasientene, blodbadet og mangelen på forsyninger på et vis som gjør betrakteren ydmyk. Kirurgen Salim skrur opp volumet på iPhonen og spiller klassisk musikk for å lette mangelen på bedøvelse i operasjonssalen. Sykepleieren Samaher overrasker Amani på 30-årsdagen med popkorn, så alle kan le med og late som det er pizza.

The Cave Regissør Feras Fayyad Danmark, Syria
The Cave
Regissør Feras Fayyad
Danmark, Syria

I tillegg til traumet med å håndtere de krigsskadede og den konstante trusselen for nye luftangrep møter Amani holdninger der hennes kompetanse trekkes i tvil fordi hun er kvinne. Og hun får knapt nok takk for innsatsen. Ektemannen til en kvinne Amani behandler, klager over at hun er kvinne heller enn over at sykehuset mangler nødvendige medisiner, han klandrer henne og sier at hun ikke er flink nok til å være leder. Dette til tross for at hun er gjenvalgt som leder av kollegaene – som stoler på henne. I en videosamtale bekymrer Amanis far seg over at kvinner brukes som «verktøy» i krig. Voldelig konflikt truer alle, men også andre former for undertrykking vedvarer under bomberegnet.

«Faen ta deg, Bashar»

Sykehusteamets oppriktige medmenneskelighet midt i lidelsene taler for seg, deres kall til å bevare liv er grunnleggende antikrig i sitt uttrykk. Skadede mennesker kommer til behandling etter dagens angrep inntil en skremmende dag i 2018 da noe nytt skjer: kjemiske angrep. Teamets uro da de skjønner at dette ikke er noe normalt angrep, med pasienter som sliter med å puste mens de alle kjenner stanken av klor, er rystende. «Faen ta deg, Bashar», sier Amani – en referanse til det syriske regimet – en enkel ytring som bærer i seg folkets sorg.

Filmen belyser det nærmest umulige dilemmaet som går ut å bli eller å flykte, å holde ut og fortsette å arbeide for å opprettholde liv, kultur og identitet i en by som virker alt annet enn beboelig – der det mest elementære som ly og næring mangler – eller å gjøre en innsats på trygg avstand. «Hvem vil vel få barn her?» utbryter Amani i bitterhet over hvordan byen stadig reduseres og forvitrer.

The Cave vises på enkelte kinoer fra 7. februar

Oversatt av Iril Kolle

Abonnement kr 195 kvartal