F for «Fake»

DRIB Regi: Kristoffer Borgli. Norge

Kamikaze-komedie møter beregnende internasjonalt businessliv i norsk hybriddokumentar.

Du har kanskje sett en av videoene til den iransknorske Amir Asgharnejad på YouTube. Standup-komikeren var mest kjent fra undergrunnsscener da han i 2014 lastet opp en enormt populær tominutterssnutt der han truer en forvokst utkaster i Oslo med et balltre. Et øyeblikk senere er rollene snudd på hodet, og utkasteren svimeslår Amir med ett eneste slag.

Dette var den første videoen i en serie stunt som i virkeligheten (i denne sammenheng et relativt begrep) var fake fra ende til annen. Amir Asgharnejad er en performanceartist som bygger på tradisjonen med farlige provokasjoner, som hans helt, den antatt avdøde Andy Kaufman, i sin tid gjorde kjent i Saturday Night Live. Etter hvert som videoene ble sett av millioner og pressedekningen spredte seg fra Vice til BBC, dempet den skøyeraktige Asgharnejad jukseaspektet.

Falsk markedsføring. Asgharnejad ble forståelig nok overrasket da han ble kontaktet av et ledende reklamebyrå og spurt om å være reklamefigur for en kjent energidrikk. Han bestemte seg allikevel for å være med på leken, sa ja, og ble fløyet over Atlanteren til Los Angeles. Uvitende om at videoene faktisk var en spøk, laget reklamebyrået sitt eget juksekonsept: en grovkornet kampanje som inneholdt Asgharnejads voldsomme knockout. Hele kampanjen skulle etter planen offisielt trekkes tilbake, for så å lekkes til intetanende medier. Etter en nokså kaotisk uke i California ble den falske markedsføringsplanen ironisk nok skrinlagt, og Amir ble fløyet hjem til Norge uten det forespeilte honoraret.

På tross av at han hadde underskrevet en avtale med byrået om ikke å røpe noe, ble Asgharnejad overtalt til å gjenskape sin uke i California av den norske manusforfatteren og regissøren Kristoffer Borgli. For å unngå rettslige skritt har Borgli gitt energidrikken det nye navnet DRIB. Dette har også blitt tittelen på denne hybriden av dokumentar og fiksjon, som er Borglis første helaftens film. DRIB ønsker å ta oss med inn i et businessunivers preget av kommersiell branding og PR-manipulasjon – og dermed på innsiden av selve energidrikkindustrien, som årlig omsetter for 50 milliarder dollar.

Glanset og sjelløst. Borgli har gitt opptakene en glanset finish som gjenspeiler hans oppfatning av et sjelløst Hollywood som er fylt av overivrige stuntmenn, tungsindige lykkejegere og mislykkede filmregissører. Denne hyperstiliseringen merkes også på lydsiden: Når en karakter kommer inn i et rom, blir hvert skritt utstyrt med et hipt lydbilde preget av elektronisk pling og plong. Asgharnejad selv var ikke med på det som gikk for seg på møterommene i den mislykte kampanjen, og dermed har Borgli måttet være kreativ på dette punktet. Mellom slike scener smetter han inn forkastete dokumentarscener med en Amir som av og til nekter å holde seg til fiksjonsmanuset.

DRIB kunne fort blitt kun moderat underholdende avkobling, hadde det ikke vært for den snurrige og kreative rolletolkningen til Brett Gelman som reklamedirektøren Brady Thompson. Gelman har vært en ofte ufordragelig gjenganger på fjernsyn, i diverse amerikanske tv-serier. I DRIB legger han for dagen en oppspilt og klønete besettelse som løfter filmen ut av den selvsikre likegyldigheten den ofte henfaller til. Hver gang Gelman er i bilderammen, om det så bare er lyden av hans innsmigrende bye-bye i telefonen, blir DRIB levende.

Hver gang Brett Gelman er i bilderammen blir DRIB levende.


Reklamebeistet.
I åpningen av DRIB serverer Gelman en ti minutters monolog i et forsøk på å overbevise sin skeptiske, kreative partner (Alexandra Marzella) om at Asgharnejads kamikaze-absurditeter er perfekte for energidrikkens målgruppe. Det er snakk om unge mennesker som ikke «lenger bekymrer seg for livslengde. De ønsker å leve 100 prosent her og nå!» Gelman avviser muntert flere ideer, inkludert høytsvevende begreper som kollapsonomi og gourmcore, og avslutter sin hypnotiske retorikk ved å sammenlikne energidrikken sin med «en punkversjon av rebel space jump (et tidlig onlinespill, red. anm.). På papir kunne denne uvanlig lange monologen virket tilfreds med å være ordrik og munnrapp, men Gelman tilfører den en så komisk entusiasme at vi nærer et forgjeves håp om at DRIB vil klare å bevare denne energien i de resterende 80 minuttene.

Mot slutten av filmen kan man stille seg spørsmålet om Amirs fem dager i buken på reklamebeistet hadde vunnet på å bli presentert i kortfilmform heller enn den helaftens filmen vi får presentert. Regissør Borglis voiceover antyder at den elskelige Asgharnejad hadde til hensikt å røve DRIB fra filmskaperen under opptakene. Bortsett fra noen få ubrukelige takninger er det imidlertid lite som tyder på at dette stemmer. Mer fokus blir viet et buktende subplott som involverer en engstelig praktikant (Annie Hamilton) som prøver å dele en sovepille for Amir. En lovende narrativ tråd følger en vansiret skuespiller, Adam Pearson, som lager antimobbereklame for en hudkremprodusent – men fortellingen løper til slutt ut i sanden.

Mektige selskaper benytter tvilsomme metoder for å bringe kunstnere til taushet.

Fake i mange lag. DRIB ville tjent på å inkludere dokumentarisk eller dramatisk gjenskaping av de mørke businessmaktene som angivelig truet filmen etter at den var ferdig. Et slikt ekstra lag kunne belyst de tvilsomme metodene mektige selskaper benytter for å bringe kunstnere som Borgli og Asgharnejad til taushet. Med dette i tankene er vi overlatt til å undre oss over om hendelsene i DRIB virkelig fant sted, eller om de kanskje rett og slett er en avansert skrøne klekket ut av skuespiller og regissør. En fake dokumentar om en fake reklamekampanje med en fake energidrikk i sentrum og med en kjent produsent av fake videoer som skuespiller? Høres plausibelt ut.

Filmen går på kino.

---
DEL