Exodus Catch 22

Den kinesiske samtidskunstneren og filmskaperen Ai Weiwei bergtar med liv-og-dødfreske av hjemløse menneskehorder i technicolor.

Lande er filmregissør og -kritiker.

Human Flow

Ai Weiwei

Tyskland/USA

Et helikopter lyser ned i den mørke sjøen på søken etter folk. En overlesset flykningbåt. Forfrosne mennesker hjelpes i land og pakkes inn i tepper. En gresk gigaferje det ikke slutter å strømme folk ut av. Ja, du har sett det før – vi har alle sett det før. Men ikke i en slik fargeprakt, og ikke i en slik skala som i Human Flow. Filmen viser en uuttømmelig, overveldende og massiv mengde mennesker på drift mot det de tror er sikkerhet og overlevelse. 65 millioner mennesker flykter fra krig, forfølgelse og fattigdom i dag (FN-tall fra 2016).

Weiwei lar oss møte ulike representanter for blant annet UNCHR (FNs høykommisær for flykninger), som forteller om hvordan klimakrisen og eskalerende konflikter stadig øker antallet mennesker på flukt. Weiwei forfører oss med spektakulær filming. Han bygger lag på lag av inntrykk av et enormt menneskelig exodus på en måte som aldri er gjort før. Han maler med bred, foruroligende og forskjønnende pensel. Hvorfor denne vekten på skjønnhet, undret flere av tilskuerne på filmvisningen seg. Skjønnheten bergtar oss. Men gjør den også noe mer?

Menneskelig monolitt. En uendelig rekke av medtatte flyktninger langs en gresk landevei. Kamera lar oss se den frådende elven idet de rygger bakover. Noen få modige hiver seg uti – bare for å blir frarøvet sko og ryggsekk av den sterke strømmen. Neste scene forbløffer: Flyktningene danner en kjede i det fossende vannet som rekker dem til nakken, mens de klamrer seg fast til hverandre. Mennesker står sammen tett i tett, i en trassig vertikal monolitt mot vannmassene. Scenen griper meg på en slik måte at jeg ønsker at den aldri skal ta slutt. Bare noen sekunder senere klipper Weiwei ut.

Er det kinesiske kulturkoder som gjør at Weiwei stadig legger inn grep av distanse i filmen? At emosjonene holdes nede?

Weiwei har filmet i 23 land. Mennesker på flukt settes opp mot hverandre. Flyktningene spør: «Hvorfor er ikke vår nød like viktig som deres?» Filmen stiller mange spørsmål, men den avdekker også konfliktmønstre. De syriske, afghanske og irakiske flykningene settes opp mot de afrikanske, fokusmessig og økonomisk. Overses flyktningene på det afrikanske kontinentet? Representanter for UNCHR forteller om svinnende midler.

Catch 22. Millioner av mennesker er på flukt, men de fleste blir sittende fast i flyktningleirer. Via dronekamera skaper Weiwei en meditativ, drømmeaktig opplevelse. Lappeteppe av flyktningleirer fra hele verden. Hvite telt i rette linjer. Rufsete plasttelt i søppel og søle. Kamera flyr over leirer av ulike kvaliteter og farger; gjørme-
druknede leirer, sandblåste leirer, jungelleirer. Det spinner i hodet. Teltene tar ikke slutt.

Weiwei bytter pass med en ung flyktning ved den makedonske grensen i Hellas. Flyktningen tilbyr teltet sitt på kjøpet. Weiwei bytter med studioet sitt i Berlin. Spøken avbrytes. Grensen er permanent stengt. 13 000 flyktninger er fanget i den provisoriske leiren. Weiwei innrømmer ambivalens; engasjement kontra ikke å kunne hjelpe den enkelte.

Selv tilbrakte Weiwei barndommen i en arbeidsleir i Kina. Faren, en poet, ble tvunget til å vaske toaletter og prøvde stadig å ta livet av seg. Weiwei er også poet. Og det er den poesien han skaper med sine eksepsjonelle filmiske scener som berører sterkest.

I Kenya blåser gulnet sand og jord så kraftig at mennesker skimtes først idet vi kommer helt nær. Weiwei løfter opp et ark med «#I stand with the refugees», men ironisk nok blåser arket bort før han får filmet. Er det sånn med hele engasjementet?

Via dronekamera skaper Weiwei en meditativ, drømmeaktig opplevelse. Et lappeteppe av flyktningleirer fra hele verden.

Umenneskelig limbo. Europa avtalte i mars 2016 at flyktningene skal holdes i Tyrkia mot en klekkelig pengestøtte og visumfrihet for tyrkere til Europa. Tyrkia kan når som helst sende flyktningene ut – de færreste får flyktningstatus i landet. Det finnes ikke integreringsprogrammer eller muligheter til jobb eller skole.

Vi treffer en sjåfør som graver i søppel etter matrester. Han finner noen flasker med drikkeslanter og litt kastet mat. Hjemme løper et av barna manisk i en ring. I Gaza løper en tiger i ring. Dyrevokteren er bekymret. Via innstendig arbeid med fire ulike nasjonale myndigheter får de reddet tigeren ut av Gaza – et dyr fortjener bedre enn livsvilkårene der. Samtidig forteller filmen om generasjoner tvunget til å bli i Gaza. Og ikke bare der – filmen belyser hundretusentalls mennesker verden over som er fanget i et limbo ved grenseoverganger og i interneringsleirer.

Weiwei setter fokus på de farlige konsekvensene av hvordan EU stadig kjøper seg fri fra flyktningstrømmen, som i avtaler med Libya. Etter filmen har CNN rapportert om slavehandel som en ytterste konsekvens av EU–Libya-avtalen (se http://edition.cnn.com/2017/11/14/africa/libya-migrant-auctions/index.html). Andre nyheter melder om en brutal libysk kystvakt som fremprovoserer drukningsdød.

Weiweis spørsmål om hvor det har blitt av menneskeverdet går som en rød tråd gjennom filmens ulike scener. I Irak er oljefeltene satt fyr på. Svart, giftig røyk velter frem mens barn spiller fotball og gravemaskiner fåfengt prøver å stoppe flammene. Familieliv i svartbrente hus. En bortvendt flyktningkvinne forteller om hvor umenneskelig det er å slepe med seg sønnen sin i 60 dager uten å finne noe sted hun kan søke asyl. Hun kaster opp, og kamera stopper. En annen flyktningmor utbryter: «Hvordan skal vi kunne leve et liv her? Det er så uutholdelig at vi teller hvert øyeblikk.»

Julegran. Weiwei har skapt et mektig og vektig innlegg om mennesker tvunget fra sine hjem over hele kloden. Filmen maner frem et etterbilde i meg: en desperat, ansiktsløs menneskefoss som brutalt slår inn over Europas grenser. Filmen formidler en dualitet – frykten for de store hjemløse massene på den ene siden, og disse menneskenes prekære, fatale livssituasjon på den andre.

I sluttscenen gjør Weiwei nok et monumentalt grep: Fra en liten stabel med etterlatte redningsvester trekker kamera seg opp og avslører et enormt berg. Redningsvester dekker nå en opera i New York. Weiwei har plassert 300 installasjoner som en provoserende kommentar til flyktningkrisen og umenneskeligheten han vil til livs. Utstillingen skal stå til februar 2018.

I New York er det allerede furore; en av Weiweis mange grenseinstallasjoner hindrer den tradisjonsrike julegrantenningen.

---
DEL