Exodus Catch 22

Den kinesiske samtidskunstneren og filmskaperen Ai Weiwei bergtar med liv-og-dødfreske av hjemløse menneskehorder i technicolor.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Human Flow

Ai Weiwei

Tyskland/USA

Et helikopter lyser ned i den mørke sjøen på søken etter folk. En overlesset flykningbåt. Forfrosne mennesker hjelpes i land og pakkes inn i tepper. En gresk gigaferje det ikke slutter å strømme folk ut av. Ja, du har sett det før – vi har alle sett det før. Men ikke i en slik fargeprakt, og ikke i en slik skala som i Human Flow. Filmen viser en uuttømmelig, overveldende og massiv mengde mennesker på drift mot det de tror er sikkerhet og overlevelse. 65 millioner mennesker flykter fra krig, forfølgelse og fattigdom i dag (FN-tall fra 2016).

Weiwei lar oss møte ulike representanter for blant annet UNCHR (FNs høykommisær for flykninger), som forteller om hvordan klimakrisen og eskalerende konflikter stadig øker antallet mennesker på flukt. Weiwei forfører oss med spektakulær filming. Han bygger lag på lag av inntrykk av et enormt menneskelig exodus på en måte som aldri er gjort før. Han maler med bred, foruroligende og forskjønnende pensel. Hvorfor denne vekten på skjønnhet, undret flere av tilskuerne på filmvisningen seg. Skjønnheten bergtar oss. Men gjør den også noe mer?

Menneskelig monolitt. En uendelig rekke av medtatte flyktninger langs en gresk landevei. Kamera lar oss se den frådende elven idet de rygger bakover. Noen få modige hiver seg uti – bare for å blir frarøvet sko og ryggsekk av den sterke strømmen. Neste scene forbløffer: Flyktningene danner en kjede i det fossende vannet som rekker dem til nakken, mens de klamrer seg fast til hverandre. Mennesker står sammen tett i tett, i en trassig vertikal monolitt mot vannmassene. Scenen griper meg på en slik måte at jeg ønsker at den aldri skal ta slutt. Bare noen sekunder senere klipper Weiwei ut.

Er det kinesiske kulturkoder som gjør at Weiwei stadig legger inn grep av distanse i filmen? At emosjonene holdes nede?

Weiwei har filmet i 23 land. Mennesker på flukt settes opp mot hverandre. Flyktningene spør: «Hvorfor er ikke vår nød like viktig som deres?» Filmen stiller mange spørsmål, men den avdekker også konfliktmønstre. De syriske, afghanske og irakiske flykningene settes opp mot de afrikanske, fokusmessig og økonomisk. Overses flyktningene på det afrikanske kontinentet? Representanter for UNCHR forteller om svinnende midler.

Catch 22. Millioner av mennesker er på flukt, men de fleste blir sittende fast i flyktningleirer. Via dronekamera skaper Weiwei en meditativ, drømmeaktig opplevelse. Lappeteppe av flyktningleirer fra hele verden. Hvite telt i rette linjer. Rufsete plasttelt i søppel og søle. Kamera flyr over leirer av ulike kvaliteter og farger; gjørme-
druknede leirer, sandblåste leirer, jungelleirer. Det spinner i hodet. Teltene tar ikke slutt.

Weiwei bytter pass med en ung flyktning ved den makedonske grensen i Hellas. Flyktningen tilbyr teltet sitt på kjøpet. Weiwei bytter med studioet sitt i Berlin. Spøken avbrytes. Grensen er permanent stengt. 13 000 flyktninger er fanget i den provisoriske leiren. Weiwei innrømmer ambivalens; engasjement kontra ikke å kunne hjelpe den enkelte.

Selv tilbrakte Weiwei barndommen i en arbeidsleir i Kina. Faren, en poet, ble tvunget til å vaske toaletter og prøvde stadig å ta livet av seg. Weiwei er også poet. Og det er den poesien han skaper med sine eksepsjonelle filmiske scener som berører sterkest.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here