Evig ungdom

«I used to be young with a strong constitution,» synger Jonathan Auer i The Posies. «My life is going fast,» synger Norman Blake i Teenage Fanclub, før han beroliger seg selv og lytterne: «It’s all in my mind.» De blir stadig eldre, men tvillingsjelene i amerikanske The Posies og skotske Teenage Fanclub tviholder på drømmen […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«I used to be young with a strong constitution,» synger Jonathan Auer i The Posies. «My life is going fast,» synger Norman Blake i Teenage Fanclub, før han beroliger seg selv og lytterne: «It’s all in my mind.»

De blir stadig eldre, men tvillingsjelene i amerikanske The Posies og skotske Teenage Fanclub tviholder på drømmen om evig ungdom gjennom sin eviggrønne pop. De har holdt drømmen i live siden slutten av 80-tallet, og selv om det aldri blir like hett som ungdommens første forelskelse viser deres nye album et evig kjærlighetsforhold til den gode poplåta. På hver sin side av Atlanterhavet tok disse to bandene opp arven etter The Beach Boys’ «tenåringssymfonier til Gud»; sterkt inspirert av The Beatles’ klassiske pop, Big Stars powerpop og Crosby, Stills & Nash’ vestkystharmonier.

Sanger fra Glasgow

Teenage Fanclub ble danna i Glasgow i 1989, og skilte seg i starten ikke så mye ut fra hordene av lett støyende indiepop-band. Men på tredjealbumet Bandwagonesque (Creation/Sony 1991) klaffa det meste. Her satt låtene, lydbildet og harmoniene som en kule, og bandet fant sin muse i Alex Chilton fra det amerikanske 70-tallskultbandet Big Star. Bandwagonesque ble lokomotivet i en aldri så liten powerpop-revival, men Teenage Fanclub fikk aldri være med å høste fruktene. På tross av glimrende album som Grand Prix (Creation/Sony 1995) og Songs From Northern Britain (Creation/Sony 1997) forble de kulthelter, og bunnen ble nådd da Sony ikke slapp Howdy! (Sony 2000) på det amerikanske markedet. I år vender de forvokste tenåringene tilbake etter en lengre pause med Man-Made (PeMa/Bonnier Amigo) – på sitt eget plateselskap og med den opprinnelige trommisen Francis McDonald tilbake i folden. De tre låtskriverne, Norman Blake, Gerard Love og Raymond McGinley, har sin melodiske teft i god behold, og produksjonen ved John McEntire (Tortoise) gir låtene både luft og oppdrift. Men nybegynnere bør gå for den fabelaktige samleren Four Thousand Seven Hundred and Sixty-Six Seconds: A Short Cut to Teenage Fanclub (Sony 2003). Popmusikk blir ikke særlig bedre enn dette.

Sanger fra Seattle

Over til Seattle: The Posies debuterte med Failure (Pop Llama 1988), før låtskriverne Jonathan Auer og Ken Stringfellow takket for seg med den ironisk titulerte Success (Pop Llama 1998). I mellomtiden ga de ut tre album på giganten Geffen, men uten utprega kommersiell suksess. The Posies var også nesegruse beundrere av Big Star, og har til og med spilt med Alex Chilton i en gjenforent versjon av gruppa flerfoldige ganger.

Der Teenage Fanclub er inspirert av amerikansk folkrock à la The Byrds, er The Posies i sterkere grad påvirka av klassisk britisk pop som The Beatles og The Hollies. Andrealbumet Dear 23 (Geffen 1990) var en ambisiøs popsymfoni, mens gruppa traff spikeren på hodet med mesterverket Frosting on the Beater (Geffen 1993). Det var en langt mer hardtslående affære, samtidig som Auer og Stringfellow fortsatte å dyrke sine flotte harmonier og sukkersøte melodier.

Problemet lå i timingen, for det var ikke enkelt å være et popband fra Seattle midt i grunge-eksplosjonen som satte byen på hodet. Det klaffa aldri helt for The Posies, og etter at bandet ble oppløst i 1998 satsa Auer og Stringfellow videre på soloplater og andre prosjekter (Stringfellow ble blant annet med i livebandet til R.E.M.). Men The Posies ville ikke dø, og etter samleplate, CD-boks og en akustisk gjenforeningsturné og konsertplate gjør gruppa nå skikkelig comeback med albumet Every Kind of Light (Rykodisc/VME 2005). Det tar opp tråden etter Frosting on the Beater og Amazing Disgrace (Geffen 1996) så ubesværlig at jeg tas med tilbake til 90-tallet. Gamle fans kan glede seg, men dersom The Posies er et nytt bekjentskap, plukker du opp Frosting on the Beater eller samleren Dream All Day: The Best of the Posies (Geffen 2000).

Både Teenage Fanclub og The Posies har nok innfunnet seg med at popstjernedrømmen er død, men om 10-15 år vil det trolig være horder av band der ute – som ble inspirert til å plukke opp gitaren av disse to gruppene. På samme vis som de ble inspirert av Big Star, et band som aldri fikk oppfylt popstjernedrømmen det heller.

PS! The Posies spiller på Rockefeller 11. august.

---
DEL

Legg igjen et svar