«It’s another year for me and you / Another year with nothing to do». Slik valgte James Osterberg, alias Iggy Stooge (senere Iggy Pop), å introdusere seg selv og The Stooges på gruppas debutalbum The Stooges (Elektra/Warner 1969). Sitatet innleder også Anders Bortnes rockeroman av året, Et bra band, og allerede fra starten ble The Stooges brukt som det endelige beviset på at den tunge rocken var den dummeste i sjangerklassen. Rock var noe for unggutter som ikke hadde noe å finne på, bortsett fra å skrive monoton og støyende musikk og enkle tekster om kjedsomhet, dop, sex og hard festing. For deretter å gå under på grunn av de samme temaene.
Smakløst og kjedelig
Det prestisjetunge magasinet Rolling Stone kalte The Stooges for «loud, boring, tasteless, unimaginative and childish», men anmelder Ed Ward ga et viktig frampek da han konkluderte: «I kind of like it.» The Stooges gjorde støyende, kjedelig, smakløs og barnslig til positive adjektiver, og viste at selv om rock kanskje var dum, betydde det ikke automatisk at musikken ikke var smart. I dag skiller det tunge musikkmagasinet The Wire mellom «stoopid» (bra) og «stupid» (dårlig), og som årets reutgivelser av The Stooges og oppfølgeren Fun House (Elektra/Warner 1970) viser, var Iggy Pop og kompani også smartere enn de fleste forsto.
The Stooges var enda et av disse bandene som solgte null og niks mens de holdt på, mens ettermælet deres bare vokser for hvert år som går. Sonic Youth, The Ramones, The White Stripes og Kraftwerk, grunge, punk, stonerrock og støymusikk. Selv purunge norske grupper som The Thing, Cato Salsa Experience og Serena-Maneesh. Alt og alle står i dyp gjeld til The Stooges’ tre album.
Dersom du har et overflatisk forhold til Iggy Pop og The Stooges, er det gjerne sjokkeffektene du husker. En radmager og blødende Iggy som vrir seg spastisk på scenen i bar overkropp, alle historiene om det massive dopforbruket, den primitive rytmeseksjonen, de monotone og blytunge gitarriffene og Iggys snerrende vokal på låter som «I Wanna Be Your Dog» og «T.V. Eye». Du trenger bare å pirke litt i materien for å trenge dypere, og der treffer du vare kjærlighetslåter som «Ann», suggererende rockemantraer som «We Will Fall» og kaotisk jazzrock som «L.A. Blues». The Stooges ble avfeid som dumme og smakløse, men spilte i virkeligheten inn noe av den mest visjonære og framtidsrettede rocken som står igjen fra 1970-tallet.
Avantgarde uten teknikk
Da gruppa kom sammen i Detroit på slutten av 1960-tallet, var det bare vokalist Iggy som hadde musikererfaring – som trommis. The Stooges’ særegne musikk oppsto i krysningspunktet mellom Iggys ambisjoner og resten av bandets mangel på erfaring, og debutalbumet var påvirket av avantgarde instrumentalmusikk, blues, world music, garasjerock og hardrock. I utgangspunktet hørtes bandets musikk ut som evigvarende Black Sabbath-jamming med folk som bare kunne spille to noter, men gruppa ble strammet opp av produsent John Cale fra Velvet Underground, samtidig som plateselskapet la ned veto mot bandets planer om å la debutplata domineres av utstrakt improvisering. Selskapet ønsket seg flere låter, og det fikk de. Om kanskje ikke de umiddelbare hitlåtene de ønsket seg.
Fun House var sterkere påvirket av svart musikk som John Coltrane og James Brown, og bandet hadde nå fått med seg saksofonist Steven MacKay som assosiert medlem. Det var flere eventyrlystne skritt fram i forhold til den primitive debuten, men kommersielt var det en enda større fiasko. Bandet gikk i oppløsning på grunn av dop og krangling, og vendte først tilbake med Raw Power (Columbia/SonyBMG 1973) – med nye medlemmer og David Bowie i produsentstolen. Det regnes gjerne som et av de første punkalbumene, men endte med den tredje floppen på rad. Først i 1977 fikk Iggy Pop sitt endelige gjennombrudd med soloplatene Lust For Life og The Idiot, som også ble et punktum for karrierens kunstneriske høydepunkt.
PS! Årets nye utgaver av The Stooges og Fun House er utstyrt med ferske essays og hver sin bonus-CD, fylt med John Cales originalmikser og alternative versjoner. Selvsagt fristende snadder for blodfansen, men uten å rokke ved originalenes posisjon.
