O sole mio!» Jeg fikk lyst til å bryte ut i Luciano Pavarottis sang til solens ære der jeg sto på toppen av Japans hellige fjell, Fuji. Solen kom opp over horisonten og ble født på nytt. Jeg var ikke alene der på toppen. Langt derifra. De mest fargerike blant oss var japanske shintomunker. De holdt oppe det japanske flagget og messet lavt. Vi befant oss 3770 meter over havet, og vi badet i magisk lys.
Å klatre til toppen av Fuji er et privilegium. Fjellet er flott, det er hellig, og Japan er spennende. Jeg gjorde dette for ca. 15 år siden og ble bevisstgjort både soloppgangens magi og japansk mytologi. Japans flagg består av en rød sirkel midt i en hvit rektangulær bakgrunn. Den røde disken representerer solgudinnen Amaterasu, grunnlegger av Japan og stammor til keiserne i det landet. Den første keiseren av Japan, kjent som Jimmu, anses å være solas sønn.
Det moderne mennesket har ikke vondt av litt magi, og litt opplysning. Sola ble tidlig i vår arts historie en kilde våre forfedre tilba. Ikke så rart gitt dens livgivende kraft, styrke og evne til å gjøre naturen rik på planter og andre ressurser.
I antikken ble sola betraktet som en ren guddom. I Egypt fikk den navnet Ra, blant aztekerne Tonatiuh, Surya i hinduismen og Sol Invictius under Romerriket. Det fantes mange andre solguder med ulike navn, og de samsvarte med ulike årstider. Helios i det gamle Hellas red over himmelen i en gyllen vogn. Noen av disse gudene ble gamle og døde i løpet av dagen, men de ble gjenfødt neste morgen. I andre kulturkretser dør guden i desember og blir gjenfødt etter vintersolverv.
Et høyere prinsipp
Forfatteren av langessayet Solens politikk, på knappe 100 sider, Oksana Timofejeva, er professor i filosofi ved Det europeiske universitetet i St. Petersburg. Timofejeva har skrevet bøker om dyrenes filosofi, som utfordrer etablerte skiller mellom dyr og mennesker, og en annen om kjærlighet til hjemland og hjemsted i lys av Russlands politiske utvikling de seneste årene. Hun er også medlem av gruppen Chto delat? (‘Hva må gjøres?’), som kombinerer kunst, aktivisme og filosofi.
Solens politikk er et filosofisk essay om solen. Det bygger på Georges Batailles teorier om soløkonomi og det han kaller ‘solvold’. Solen er den ultimate energikilden, både produktiv og destruktiv. Ifølge Bataille kan dens uendelige sjenerøsitet ses som en modell for menneskelige samfunn. Dette kan være et alternativ til den kapitalistiske økonomien, med sin uendelige ekspansjon og kolonisering av andre folk og livsformer.
Ifølge Bataille kan solens uendelige sjenerøsitet ses som en modell for menneskelige samfunn.
Forfatteren er på jakt etter en ny forståelse for vår plass i verden, og i kosmos. Hun vil ha mer solidaritet med naturen. Solen skal verken ses på som ‘mester’ eller som en ‘slave’, men som en ‘kamerat’.
Å anerkjenne solen som et høyere prinsipp vi alle er underlagt og påvirket av, kan, ifølge Timofejeva, åpne for en annen måte å tenke rundt det politiske på, som er i tråd med de voksende økologiske utfordringene vi står overfor i det 21. århundre: «Hver progressiv protestbevegelse, hver generalstreik og hver ekte revolusjon er full av dette – solens guddommelige, luksuriøse og storartede element, som Platon assosierte med det høyeste gode.»
Bruken av solenergi
Vårt problem er at vi som art er uendelig ekspansiv og ambisiøs, skriver Timofejeva. Nå vil vi kolonisere verdensrommet. Det kapitalistiske systemet har vekst som omdreiningspunkt, og denne veksttvangen krever stadig flere ressurser og mer energi. Å kolonisere andre land, både befolkningen og naturressursene deres, så vel som det å kolonisere andre planeter, er en del av moderne politikk basert på grådighet, tilraning og utnytting, ifølge Timofejeva. Den fossile modellen vår har ført den teknologiske utviklingen inn i en kollisjon mellom økonomi og økologi. Med katastrofale bivirkninger.
Vi må besinne oss. Vi må ikke bli forblindet av våre teknologiske underverker og lide samme skjebne som en Ikaros, som trodde han kunne fly høyere og høyere mot solen uten å bli brent av flammene. Mennesker kan erobre solen og bruke all dens energi, og deretter bevege seg videre mot andre soler, men hvordan unngår vi å ødelegge jorden og oss selv sammen med den på veien, spør Timofejeva. Kanskje vi kan lære oss løsninger som baserer seg på en ren og fornybar energisektor? Bruken av solenergi må bli annerledes enn det industrielle paradigmets herredømme, hevder Timofejeva, og skriver: «Den lover des-entralisert, demokratisk og individuell bruk, båret frem av ideen om nullutslipp. Med dagens økonomiske modell for eierskap, global ulikhet og produksjonsformer – selv i de mest bærekraftige økonomiske prosjektene – er det likevel en fare for at solen vil forbli fanget i den evigheten av utvinning som ikke er til å skille fra ødeleggelse.»
Filosofisk kvalitetslitteratur
Timofejevas bok er smal. Og krevende. Den fordrer en viss oversikt over filosofisk litteratur. 100 sider tar derfor mer tid å fordøye enn vanlig, og jeg har måttet lese store deler av boken to ganger for å klare å komme inn i stoffet. Og jeg synes heller ikke at forfatteren skriver særlig klart. Men takk og pris for at vi har forlag som tør å satse på vanskelige temaer, tekster og konsepter. Filosofen Lars Holm-Hansen driver enmannsforlaget Existenz, et forlag for «filosofisk kvalitetslitteratur innenfor alle sjangre», og har allerede publisert flere interessante titler.
Dette har nok vært krevende materiale å oversette. Forfatter Anders Dunker har mange ganger vist at han behersker temaene miljø og miljøfilosofi godt. Men jeg stusser over deler av oversettelsen hans i denne boken. Er det oversettelsen eller originalen som er dårlig skrevet? Det er flere steder avsnitt som dette: «I en slik forstand er forskjellen mellom ‘skitne’ og ‘rene’ måter å fortære solen på ikke så radikal som den kan se ut til, og videre lover ikke kosmisk ekspansjon oss noe helt nytt, men peker heller i retning av den begrensede volden som en ondartet uendelighet, som gjør at ordet ‘kolonisering’ slutter å være politisk nøytralt – og dessuten i retning av en voldelig solar respons på det vi kaller klimaendringer.»
Etter slike avsnitt er jeg ikke like stemt for Pavarottis «O sole mio», og jeg føler meg like kortpustet som etter å ha vært på toppen av , ji. Men jeg får likevel heve meg over det og prise solens evangelium.
