Eventyrlig forskning på Ny-Guinea

Vi følger Flannery der han setter seg fast i trange grotteganger, blir sluppet alene fra helikopter i isolerte fjellområder, lar seg drive avgårde på luftmadrass på en elv full av krokodiller, og uten skrekk håndtere slanger og andre bitevillige dyr.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Siden en europeer satte sin fot på øya Ny-Guinea for første gang i 1526, har denne verdens nest største øy vært en uuttømmelig kilde for eventyrlige beretninger om ukjente folkegrupper, fantastisk flora og fauna og enorme mineralrikdommer. Med sin uframkommelige geografi med høye fjell og dype daler dekket av regnskog, har Ny-Guinea vært en stor utfordring for mennesker med oppdagelsestrang – det være seg vitenskapsfolk, misjonærer, gruveselskaper eller eventyrere.

Fortsatt reiser lingvister og antropologer til Ny-Guinea for å beskrive udokumentert språk og kultur, misjonærer beveger seg lenger og lenger inn i jungelen for å omvende såkalte «ukontaktede» folkegrupper til adventister, metodister, pinsevenner og baptister, og biologer drar til øya for å oppdage stadig nye dyre- og plantearter.

Til den siste kategorien hører australieren Tim Flannery, forfatteren av boka «Kuskusen har fire fingre».

Fryktløs

Biologer som Flannery er en tilsynelatende fryktløs type forskere. Ingen fysiske hindringer synes å kunne stoppe deres ønske om å finne et eksemplar av en eller annen sjelden art. I boka følger vi Flannery der han setter seg fast i trange grotteganger, blir sluppet alene fra helikopter i isolerte fjellområder, lar seg drive avgårde på luftmadrass på en elv full av krokodiller, og uten skrekk håndtere slanger og andre bitevillige dyr. Flannery er uten tvil en tøff kar.

Men han er mer enn det. Han er direktør for South Australian Museum, og på sine mange ekspedisjoner til Ny-Guinea siden tidlig på åttitallet har han beskrevet flere titalls ukjente arter og underarter av pattedyr. Han har blant annet også skrevet boka «The future eaters» om Australias økologiske historie.

I «Kuskusen har fire fingre» forteller Flannery fra ekspedisjoner til ulike deler av Ny-Guineas høyland, både i den selvstendige staten Papua Ny-Guinea og det indonesisk kontrollerte Vest Papua – av indonesierne og i boka kalt Irian Jaya. Beskrivelsene hans er gode og engasjerende og det er lett å se for seg stedene og menneskene han skriver om. Kanskje er det fordi han skildrer menneskene han møtte og stedene han så ikke bare med et «alene blant fremmede-blikk», men også med utgangspunkt i sine opplevelser sammen med folk – hans papuanske venner blir ikke bare eksotiske museumsobjekter i vanlig oppdagelsesreisende-stil. For all del – Ny-Guinea er et eksotisk sted, men det er noe annet å beskrive det eksotiske enn å eksotifisere det man ser.

Flannery begynner boka med sitt første feltarbeid som fant sted i Owen Stanley fjellene. Denne fjellkjeden kan sees fra Port Moresby, hovedstaden i Papua Ny-Guinea, men at fjellene ligger nær hovedstaden betyr ikke at det er enkelt å komme seg dit. Det finnes få veier på Ny-Guinea, og fly er det vanligste framkomstmiddelet. Flyplasser er i noen områder vanligere enn butikker. På denne aller første turen fløy Flannery til en misjonsstasjon ved foten av Albert Edward-fjellet hvor han traff en eldre sveitsisk katolsk prest som holdt svovelprekener og kalte goilala-folket til messe ved hjelp av et alpehorn. Flannerys beskrivelse av goilalaenes misjonær gjennom årtier er kostelig og gir et treffende bilde av en særegen gruppe mennesker i Ny-Guinea: Misjonærene av den gamle skolen som har levd sitt liv blant mennesker de aldri helt har lært seg å forstå. På sitt feltarbeid på Albert Edward-fjellet får Flannery sin første av mange erfaringer med høydesyke, han dreper sitt første pattedyr, og han får for første og trolig siste gang se et langsnutet maurpiggsvin – i følge Flannery et av verdens mest intelligente og kjærlige dyr.

«Det siste folket»

I de neste to delene av boka forteller Flannery fra flere ekspedisjoner til de innerste fjellområdene i Sandaun-provinsen mot grensen til Vest-Papua. Først reiste han til mianmin-folket hvor han blant annet samarbeidet med antropologen Don Gardner. Mianminene snakker om seg selv som «det siste folket» – de siste som lever uten godene moderniseringen bringer med seg – og Flannery var til å begynne med overveldet over de enkle forholdene mianminene levde under. Ikke minst gjorde den dårlige helsetilstanden inntrykk.

Men det var her han fikk sine første papuanske venner og lærte seg pidginengelsk. Hos mianminene skulle Flannery lete etter en sjelden type trekenguru. Ny-Guineas kenguruer bor i trær og er de største av pattedyrene på øya. Flannery fant ikke de kenguruene han lette etter, men derimot ble hans funn av en sjeldne rotte som på latin kalles «merkelig rotte med skjegg» utgangspunkt for hans første publikasjon om Ny-Guineas pattedyr.

Seinere reiste Flannery til Telefomin hvor kuskusen med fire fingre, som har gitt tittel til den norske utgaven av boka, holder til. Alle kuskuser har fem klør eller fingre, men telefol-folket forteller en myte om hvordan deres formor kuttet av den ene fingeren til markkuskusen. De mener bestemt at den fortsatt bare har fire fingre. Flannery mener forklaringen på denne forestillingens seiglivethet er at dyret er aggressivt og ofte mister både en og to klør på slagmarken.

I bokas neste del er Flannery på jakt etter den mystiske Bulmer-flaggermusen nær de store kobbergruvene i Ok Tedi, sørvest for Telefomin. Da flaggermusen ble beskrevet for første gang i 1975, var det basert på 12 000 år gamle beinrester. Man antok at den for lengst var utdødd. Men så kom en antropolog til museet i Australia med et skjelett fra en nylig drept eksemplar og dermed satte man i gang å lete etter den. Men flaggermusen var som sunket i jorda og det virket som om den nå faktisk var utdødd. Flannery bestemte seg for å finne den. Åtte år seinere, etter å ha trålet hule etter hule i det mest ulendte terrenget i Ny-Guinea, lyktes han og kom hjem til Australia med et eksemplar av denne arten man trodde tilhørte en svunnen tid.

Døden nær

Toricelli-fjellene langs nordkysten av Papua Ny-Guinea er lite utforsket og var Flannerys neste stopp. Hans første besøk holdt på å ta livet av ham allerede før han hadde satt i gang med feltarbeidet. Flannery fikk den dødelige sykdommen busktyfus, og bare flaks gjorde at noen forsto at dette ikke var malaria og fikk sendt ham til sykehus. Midt i febertåken hadde han lagt merke til en merkelig dyreklo hengende rundt halsen på en kar, og det var denne kloa som fikk han til å reise tilbake til dette området enda en gang. Kloa tilhørte en trekenguru som lokalbefolkningen kalte tenkile og viste seg å være en ubeskrevet art trekenguruer. Med mye viderverdigheter får Flannery sikret seg et eksemplar av arten, men måtte også reise hjem i vissheten om at hans forsøk på å radiomerke tre av disse meget sjeldne dyra hadde medført at to av dem døde. «Ord strekker ikke til når man innser at man har tatt livet av et sjeldent dyr», skriver Flannery.

Flannerys hovedinteresse er utvilsomt faunaen i Ny-Guinea, men han gir også fascinerende beskrivelser av menneskene han har møtt. I populærlitteratur og massemedia blir folk fra Ny-Guinea alt for ofte framstilt som primitive «steinaldermennesker» hvis hovedbeskjeftigelse inntil nylig har vært kannibalisme og hodejakt. Flannerys bok er et befriende alternativ til slike etnosentriske stereotype fortellinger. Riktignok har han med en inngående skildring av kannibalistisk praksis hos mianmin-folket, og han synes til tider å være svært opptatt av penisfutteraler, men ønsket om å forstå synes viktigere for Flannery enn det sensasjonelle. I det store og hele er Flannerys skildringer preget av en dyp respekt for menneskene han traff, for deres kunnskap og levevis og for de utfordringene nyguineerne står ovenfor i møte med pengeøkonomi, gruveselskaper, miljøødeleggelser og andre eksterne påvirkninger de selv har liten eller ingen kontroll over.

I den siste delen av boka reiser Flannery til Vest-Papua. For forskere som ikke arbeider for indonesierne er det vanskelig å få forskningstillatelse i denne delen av Ny-Guinea og det er mange hvite flekker på kartet for biologer og andre forskere. En av Flannerys turer til Vest Papua ble organisert gjennom ledelsen for Freeport-gruva – en av verdens største kobbergruver. Gruva har hatt fatale konsekvenser for lokalbefolkningen som kalles Amungme. Gruva spiser sakte men sikkert opp et enormt fjell som er hellig for amungmene. Profitten havner i dype amerikanske lommer mens lite annet enn avfallet fra gruva blir igjen til papuanerne. Amungmene blir med makt holdt unna Tembagapura, byen som ble bygd opp på deres land for å huse gruvas funksjonærer. Motstanden mot gruva har naturlig nok vært stor, og store sikkerhetsstyrker er ansatt for å forhindre sabotasje og uroligheter. Disse sikkerhetsstyrkene synes like mye å være under kontroll av det indonesiske militære som gruveledelsen, og overgrep mot papuanere fra området er ikke uvanlig. Flannery forteller om de sjokkerende opplevelsene han og hans følge hadde da de forsøkte å hjelpe en guttunge som var blitt skamslått av sikkerhetsvaktene, og opplevelsen framstår som noe av en øyeåpner for Flannery.

På tross av at det var på denne reisen Flannery opplevde høydepunktet i sin karriere som biolog – oppdagelsen av trekenguruen dingiso – er det den tragiske historien til det vestpapuanske folket de siste tiåra som opptar ham i de siste sidene av boka. Ikke minst dette gjør boka til interessant lesning for de som er opptatt av miljøvern og urfolks levekår i denne delen av verden. Når boka i tillegg er både underholdende og informativ til reiseskildring å være, kan den på det varmeste anbefales til en hver som er interessert i å lære noe om Ny-Guinea eller som liker å drømme om fjerne steder.

Flannery har dedikert boka si til Jim-Bob Moffet, administrerende direktør i Freeport, og hans kolleger ellers i Melanesia «i håp om at boka skal gi dem en litt bedre forståelse av de menneskene som får sine liv så drastisk endret som følge av deres avgjørelse». Selv om det er lite trolig, la oss håpe den gjør nettopp det.

---
DEL

Legg igjen et svar