En eventyrer i den indre verden

Regissør Corinna Belz på eksklusivt husbesøk hos Peter Handke. Får vi endelig tak på den sky og mangesidige forfatteren? 

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Bin im Wald – kann sein, dass ich mich verspäte

Corinna Belz

Tyskland

Er i skogen – blir muligens forsinket. Slik lyder tittelen på Corinna Belz’ dokumentarfilm om forfatteren Peter Handke. Hun fant den på lappen han hadde festet på jernporten.

Beskjeden er skrevet med blyant, sannsynligvis med en av de utallige fargestiftene Handke alltid har liggende klare. Belz, en prisbelønt tysk filmskaper, er blant de få som overhodet får sette sin fot innenfor jernporten i Chaville utenfor Paris, der Handke bor. Og enda mer eksklusivt er Handkes ja til hennes filmprosjekt. Etter måneder med null kontakt møttes de til et første møte, og spørsmålet Belz måtte svare på, var: «Men hva vil du filme? Det å skrive kan man ikke fremstille, slik man kan fremstille en malers verk.» Dette var åpenbart den hardeste nøtten å knekke. Etter resultatet å dømme dreide det seg i stor grad om die Weglassarbeit – for øvrig et Handke-ord med betydningen «arbeidet med å kassere, ikke befatte seg med».

Fra angry young man til einstøing. Den som forventer seg en Handke-pakke fra a til å, vil føle seg sørgelig snytt. Handke-universet rommer mer enn 60 bøker: romaner, essays, dikt, teaterstykker, filmmanuskripter, avisartikler, oversettelser; et 75-årig liv med geografisk så vel som tematisk spagat. Det spenner en lang bue fra angry young man (forfatterkolleger fikk sitt pass påskrevet med «beskrivelsesimpotent, dum og tåpelig prosa») til en sky einstøing med hovedprosjektet å leve i språket, stadig å foredle uttrykksformen, alltid å søke sitt jeg i det oppfinnsomme. («Det å kunne fortelle ut fra fantasien er ikke normalt. Det er sjeldent. Uten visjon går det ikke.»)

Wie soll man leben? 

Corinna Belz har skrumpet dette universet inn til nærbilder av en stillfarende, skjønt lett ulmende, mann i sin hule, med sine fargestifter, sitt broderi og sin sofa under et (ukommentert) storformatbilde av asiater på elvereise. Vi ser en sped figur med bakoverbørstet dikterhår streve med å tre tråden i en nål, skrelle sopp – både lyd og bilde er i ekstrem close-up. Soppturene i skogen er viktig for Peter Handke: «Jeg er en Pilztrottel» – en sopptulling. Dette har han selvfølgelig også skrevet om. «Denne lille verdenen. Den er min redning.» Redning fra hva? Svarene anes lik skimrende støv i solstrimen fra et vindu, ordknapt: «Har du noen gang opplevd en vellykket dag?» (Tema behandlet i essayet Versuch über den geglückten Tag – «Forsøk på en vellykket dag».) En dyp og eksistensiell kamp gir ham fire stille ord: Wie soll man leben? Hvordan skal man leve?

Lite å gripe tak i. Dette er altså milevidt fra å være en talking heads-dokumentar. De eneste personene utover hovedpersonen som får litt taletid i filmen, er ekskone nummer 2 Sophie Semin og datteren Amina. Datteren møter vi også som barn, gjennom farens polaroidbilder. Franske Sophie snakker om Handke-prosjektet Mein Jahr in der Niemandsbucht (Mitt år i Ingenmannsbukten) og (eks)ektemannens behov for å være alene mens han skriver. Skrive gjør Handke nokså kontinuerlig. Samtale rundt et bord viser oss far og datter. Det blir snakket om en ørefik – vi fornemmer noen ubehagelige vibrasjoner. For øvrig er vi vitner til tilbakevendende kryssklipping, der den unge beatniken Handke, selvsikker og allerede en litterær størrelse, blir intervjuet og fra åpen scene fornærmer publikum, i anledning teaterstykket Publikumsbeschimpfung («Publikumutskjelling»).

Egentlig lite å gripe tak i. Pikanterier som hotelloppholdet med den franske filmdronningen Jeanne Moreau glimrer med sitt fravær. Selv filmer, Belz’ eget medium, der Handke har skrevet manus, blant annet til Wim Wenders-filmer, gir regissøren avkall på (bortsett fra noen sekundlange klipp med Hanna Schygulla). Hvorfor? Kanskje fordi hun fremfor alt ser Peter Handke som en eventyrer i den indre verden, noe han for øvrig bærer som sitt adelsmerke. For all del, han skygget ikke unna for brennbare politiske temaer. Dette gjorde ham ekstra kontroversiell da han skrev om sine inntrykk fra krigen på Balkan og ble angrepet for sitt påståtte forsvar av serberne og i særdeleshet for sitt nærvær – og sin tale – i Slobodan Milosevics begravelse.

Corinna Belz var fra tidlig av en ivrig Handke-leser, og hun fremstår sotto voce i filmen, utenfor kameraets øye. I et intervju (http://www.bin-im-wald.de/interview.php) i forbindelse med filmlanseringen uttaler hun: «Jeg ville åpne for øyeblikk der seeren får mulighet til å kjenne på den leselysten som var utgangspunkt for filmen. Det føles for meg som å komme hjem og samtidig oppdage en verden jeg ennå ikke tilhørte.» Dermed begår hun det vågestykke å la ord spille hovedrollen i et visuelt medium, gjennom forfatterens høytlesning og sitater over skjermen. For norskspråklige lesere kan det være et handicap at det etter tiden med Serbia-bråket ble oversatt minimalt med Handke-litteratur. Men noe finnes, og boken Wunschloses Unglück («Kravløs ulykke», 1972), der forfatteren skriver om sin mors selvmord, har fått mange lesere. Det er en relativt kort tekst, i en for Handke uvanlig realistisk stil, med mange rene selvbiografiske trekk. Med Handke-beundreren Karl Ove Knausgårds ord: «Handke beskriver sin mor uten å gripe inn i hennes integritet, det som var eget for henne, mens han selv bevisst søker det følelsesladde, sentimentale.»

Å skape noe betydningsfullt krever ensomhet, ofte på andres bekostning, selvransakelse, skånselløs selvdisiplin …

Rommet der språket blir til. Corinna Belz’ filmprosjekt er å portrettere litteratur – med en forfatter som medium. Hun vil åpne rommet (enten det er stua eller skogen) der språket hans blir til. Som så ofte med store kunstnere leter vi forgjeves etter svar på Hemmeligheten, inspirasjonens kilde, den som i dette tilfellet gjør Peter Handke til en av den tyske språkkretsens ypperste diktere. Men som vi like godt også her kan innrømme – hadde vi kunnet avsløre denne hemmeligheten, hadde vi enten sittet med en masseansamling av genier, hvilket er en definisjonsmessig selvmotsigelse, eller vi hadde måttet innse at en vaskeekte hemmelighet forblir tro mot seg selv. Men så mye gjør filmen krystallklart: Å skape noe betydningsfullt krever ensomhet, ofte på andres bekostning, selvransakelse, skånselløs selvdisiplin; det er ofte konfliktfylt og inkluderer selvprioritering, av andre ikke sjelden oppfattet som egoisme. Eller som Ibsen i sin tid så treffende bemerket: «At leve er – krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At dikte – det er at holde dommedag over sig selv.»

---
DEL