Den evangeliske radikaliseringa i USA føyer seg pent inn i mønsteret for utviklingen av religiøs fundamentalisme andre steder i verden.
Den er, slik muslimsk fundamentalisme er det, et angstfylt svar på modernisering og sekularisering.
Den har, slik muslimsk fundamentalisme har det, et ønske om å erobre statsmakten.
Den har videre, også slik muslimsk fundamentalisme har det, et svært program for trening og utsending av religiøse “jihadister” som skal infiltrere samfunnet og lede landet inn på “den rette vei.”
Og den er, igjen som andre fundamentalismer, ganske så mislykket når alt kommer til alt.
På slutten av 80-tallet, inn på 90-tallet og helt fram til George W. Bush var den protestantiske fundamentalismen, det som også går under navnet det kristne høyre, en diskredittert bevegelse. Liberale og sekulære humanister pustet ut og trodde de kunne blåse faren over.
Men under overflaten bygger fundamentalistene fortsatt sin motkultur i USA.
Fornuft eller mystisisme
De siste ukene har vi blitt fortalt at de amerikanske evangelikerne mer eller mindre er i ferd med å overta hele USA. Så ille er det heldigvis ikke. Inntrykket har videre vært at dette er et forholdsvis nytt fenomen. Men sånn er det heller ikke.
USA har levd med sin særegne og protestantiske form for fundamentalisme helt siden 1500-tallet da de amerikanske koloniene kopierte de voldsomme hekseprosessene i Europa, dog i langt mer beskjeden målestokk. På 1600-tallet retirerte religionen til de indre gemakker av samfunnet mens den slet voldsomt med det samme dilemmaet som religiøse bakset med på det gamle kontinentet: hvordan skulle religionen forholde seg til framveksten av det moderne samfunnet med sin kunnskap om verden, rommet og mennesket?
Noen prøvde å avmystifisere og rasjonalisere sin tro; modernisere den rett og slett. Andre forkastet fornuften og søkte tilflukt i den absolutte åndelige sannheten. I USA som andre steder ble det religiøse samfunnet splittet i to. De bevegelsene som hardhendt moderniserte og sentraliserte sine dogmer klarte seg best, som kvekerne, baptistene og presbytarianerne. På 1700-tallet kom den anglikanske kirken seilende over Atlanterhavet. Den etablerte seg i Maryland, med et våkent blikk på muligheten for etableringen av en slags prestatskirke.
Den første religiøse vekkelsen i USA kom allerede i 1734. Den spredte seg som en løpeild i de befolkede områdene, med utgangspunkt i Massachusetts, Connecticut og Long Island. Folk gråt, ba og jublet i en ekstatisk frigjøring av religiøs energi. Det endte i depresjon, sinnsykdom og masse-selvmord – hvis man skal tro historien. Det var den første massebevegelsen i det hele tatt i det nye landet. Men i motsetning til seinere vekkelser var den ikke politisk, ei heller omfattet den de rike og mektige. Derimot skapte den et nytt skisme innenfor det protestantiske (kalvinistiske) samfunnet. Gammelteologene i Old Lights mente kristendommen skulle være opplyst og rasjonell, og hadde intet annet enn forakt til overs for massehysteri og ekstase. Det var en religion for overklassen, mens massene gikk til teologene i New Lights med sin vekt på følelsesbasert religion og forkjærlighet for det anti-intellektuelle. Disse såkalte nyteologene var separatister, og det skulle få avgjørende betydning for utviklingen av den protestantiske fundamentalismen mot slutten av 1880-tallet.
Et messiansk prosjekt
Kjennetegnet på en sann fundamentalisme, slik vi tolker det i dag, er at den bærer i seg et politisk mål. I praksis innebærer det at religionen ikke nøyer seg med å være religion. Den vil forme samfunnet og skape de reglene som menneskene skal leve etter.
I USA var den protestantiske fundamentalismen i lange perioder en ren vekkelsesbevegelse som ebbet og flommet – helt til langt inn på 1900-tallet. Men det fins et interessant unntak. For under statsdannelsen i 1776 smeltet religiøse og sekulære interesser sammen i det vellykkede forsøket på å bryte med tradisjonen og det britiske imperiet. For flertallet av amerikanerne, kalvinister som de var, var statsbyggingen et messiansk prosjekt – en innføring av Guds rike på denne jord. Den amerikanske republikkens grunnleggere var derimot en aristokratisk elite som så staten som et rasjonalt og sekulært prosjekt. I den forfatningen som ble utarbeidet ved konventet i Philadelphia i 1787 ble ikke Gud nevnt med et ord. Og i Bill of Rights, som kom to år etter, ble religionen formelt skilt fra staten.
Det var første gang protestantismen ble kastet ut av staten. Men det skulle ikke bli den siste. Framveksten av to nasjoner var allerede i gang. Både den religiøse og den sekulære delen av USA har vist seg å være utrolig seige og levedyktige. Og kampen om staten har ligget som en konstant faktor gjennom hele det amerikanske kontinentets historie.
Forsøket på å fravriste den liberale og sekulære, og særs forhatte, østkysteliten eierskapet over staten er altså ett trekk ved den religiøse fundamentalismen. Et annet trekk er den hatets ideologi som har ridd store deler av den protestantiske bevegelsen gjennom alle år – selv om også det har ebbet og flommet.
I 1774 ble bilder av britiske regjeringsmedlemmer båret sammen med bilder av Satan i religiøse og politiske opptog. Samme år ble kong Georg 3 utropt til Antikrist da han ga katolikkene i Canada religionsfrihet. Paven ble utsatt for samme vrede. Opp gjennom årene har paven vært Antikrist og Satan, og Satan og Antikrist om hverandre. Seinere har hatet rettet seg mot Kongressen, regjeringen og presidenten, innvandrere og eksperter, Verdensbanken og pengefondet, de svarte, kvinner, homoseksuelle, aborttilhengere, liberalere i alle varianter, sjahen av Iran …
Det var dette hatets patologi som ga grunnlaget for den ravende gale Timothy McVeigh da han sprengte den føderale bygningen i Oklahoma City i 1995. Men da har vi forskuttert historien.
Et tredje viktig element i den religiøse fundamentalismen er … den religiøse. Det lyder opplagt, men er lett å glemme. For sekulære mennesker i vår tid er det bortimot umulig å ta alvorlig at det fins mennesker som vil etablere et totalitært verdenskalifat. Like vanskelig er det å forholde seg til ideer om at USA må reddes inn i religionen slik at amerikanerne kan frelses på den ytterste dag.
Amerikansk protestantisk teologi har vært sterkt preget av premillenarismen. I korthet handler det om at protestantene ser fram til den kommende, altomfattende og totalt ødeleggende krigen mellom Gud og Satan som skal styrte dagens onde samfunn ned i fordervelsen. Før det lovede tusenårsriket skal Jesus vende tilbake til jorden for å redde noen få utvalgte.
I bunnen for dette verdenssynet ligger en dyp pessimisme og en undergangsvisjon. Det fins intet godt i den moderne verden. Menneskene i denne verden blir ikke moralsk bedre, slik opplysningstidens filosofi forutsetter. Tvert imot blir de stadig mer depravert og henfalne til hemningsløse materialistiske og seksuelle orgier. Til slutt blir det så ille at Gud må gripe inn. Menneskene vil bli rammet av ufattelige ulykker, men fra denne skjærsilden skal de troende framstå som seierrike og sammen med Jesus leve videre i det evige riket.
Det er en hevnfilosofi som forkvakler religionen og dens opprinnelige humanistiske dimensjon. Den er også nihilistisk og destruktiv. Det var denne destruktiviteten protestantismen i USA måtte kaste av seg før den kunne bli politisk. For hvis samfunnet ikke kan reddes, og alle bare venter på tusenårsriket, blir det rimelig fåfengt å prøve å frelse verden eller lede landet inn på den rette vei.
Det er i forlengelsen av denne undergangsvisjonen at man finner det kristne høyres støtte til det sionistiske prosjektet. Det endelige tusenårsriket kan nemlig ikke oppstå før alle jødene er tilbake i det lovede land. I den radikale kristne tradisjonen vil Antikrist ved tidens slutt overbevise mange jøder om at han er Messias. Men 144.000 jøder skal forkaste Antikrist, omvende seg til kristendommen og dø som martyrer. Antikrist skal deretter iscenesette fryktelige jødeforfølgelser som ender med et uhyggelig antall dødsofre. Bare et fåtall jøder skal unnslippe.
Støtten til opprettelsen av den jødiske staten er for de virkelig militante protestantene intet solidaritetsprosjekt, men en visjon om et folkemord – og dermed helt i modernitetens ånd.
Vokste fram i nord
Etter revolusjonen var USA et splittet land. Den sekulære og liberale overklassen forble på østkysten, mens protestantene forsøkte seg på et nytt messiansk prosjekt: de dro vestover. Og det var her, på de endeløse slettene, at de ble plukket opp av predikanter som startet den andre store vekkelsesbølgen mot slutten av 1700-tallet.
Den var mer radikal enn den første; skulle ikke bare frelse mennesker men også forme samfunnet og staten. Den førte mange amerikanere vekk fra den klassiske republikanismen og over i vulgærdemokratiet der alle individer må kjempe seg fram på egen hånd. Det er en tradisjon som har blitt værende. Og det er nettopp denne tradisjonen, som George W. Bush representerer, som europeere har så vanskelig for å forstå.
Den andre vekkelsesbølgen skapte med andre ord et karaktertrekk i den unge nasjonen som vi kjenner igjen den dag i dag. Men den var også mer anti-modernistisk idet den var et svar på en ganske smertefull modernisering. Som andre fundamentalistiske bevegelser tar de amerikanske protestantene avstand fra den rasjonaliteten som ligger i dagens moderne stater. De søker en religiøs identitet der gamle verdier hentet fra bibelen ligger til grunn for utviklingen av stat og samfunn.
Den amerikanske protestantiske fundamentalismen vokste ikke fram i sørstatene, slik man kanskje skulle tro. Den vokste fram i nordstatene. Det var her moderniseringen kom først. Og det var her den liberale tradisjonen stod sterkest. Behovet for en motkultur var derfor større i nord. I sør grodde fundamentalismen fram så seint som på 1960-tallet, da det var sørs tur til å modernisere.
Med økt innflytting fra nord ble de konservative sørstat-amerikanerne utover på 1960-tallet konfrontert med liberale og sekulære verdier. Og også her ble resultatet en angstbitersk, religiøs reaksjon. Men på slutten av 1700-tallet var ikke sørstatene engang med på den andre religiøse vekkelsen. Og man måtte fram til den tredje vekkelsen på midten av 1800-tallet før det religiøse opprøret nådde den velstående middelklassen.
Det er typisk for fundamentalistiske, eller bare religiøse, vekkelser at de ofte oppstår i kjølvannet av store katastrofer og plutselige endringer. Revolusjonen var den første initierende faktoren. Borgerkrigen var den andre. Og i rekken av årsakssammenhenger kan man godt se terrorangrepet den 11. september 2001 som en n’te initierende faktor for framveksten av religiøs radikalisme.
Men det er også typisk for fundamentalistiske bevegelser i vår tid at de lider nederlag. Og det gjorde religionen i USA i 1925. Saken som brakte religionen i diskreditt var striden rundt Darwin og utviklingslæren. Da fundamentalistene gikk til rettssak mot den unge læreren John Scopes fordi han hadde undervist i Darwins teorier, var det gjort. Det ble for sprøtt for den store majoriteten.
Fundamentalistene endret strategi. De begynte å bygge en motkultur i den hensikt å overta statsmakten.
Isolasjon og motoffensiv
To ting skjedde etter rettssaken mot Scopes. Det ene var at fundamentalistene trakk seg tilbake og begynte å bygge opp en motoffensiv mot den moderniteten som hadde påført dem så mange nederlag. Det andre var en påtakelig dreining mot det politiske høyre.
I 1930 fantes det allerede femti fundamentalistiske bibelskoler i USA. Under depresjonsårene ble det etablert 26 til. Wheaton College i Illinois var på denne tiden det college i hele USA som vokste raskest. Avis- og radioimperier så dagens lys. Da tv’et kom på 50-tallet ble Billy Graham, Rex Humbard og Oral Roberts unge og lysende televangelister. De skulle få følge av Jerry Falwell, Pat Robertson, Jimmy Swaggart og James Robison, for å nevne noen.
Det var en målbevisst bygging av makt på det lokale nivået. College og bibelskoler ble en “troens bastion” hvis formål var å utdanne militante protestanter som etter hvert skulle gå ut i samfunnet og forsvare bibelens autoritet. Det hadde et innhold av separatisme, og en form av segregering – også fordi enkelte av disse skolene nektet svarte adgang. Den protestantiske fundamentalismen var og forble et hvitt anglo-saksisk fenomen. Dette i motsetning til pinsebevegelsen som oppsto like mye i det svarte samfunnet som i det hvite. Men pinsebevegelsen ble aldri noen egentlig del av den religiøse fundamentalismen.
Utover på 1960- og 70-tallet ble det kristne høyre klar over at de hadde et voldsomt maktpotensiale. De hadde skåret av seg den liberale fløyen av kristendommen, men gått i allianse med konservative ikke-religiøse, eller ikke-fundamentalister, som så kristen-høyres vektlegging av moral og familie som mer i tråd med deres egne verdier.
Det var et formidabelt nettverk. 1300 evangeliske radio- og tv-stasjoner hadde over 130 millioner lyttere og seere. En av tre voksne amerikanere sa de hadde opplevd en religiøs omvendelse. Det førte til Pat Robertsons berømte utsagn i 1980:” Vi har nå nok stemmer til å styre dette landet.”
Det var en voldsom offensiv, og den hadde tre årsaker. Det første var utviklingen i sørstatene, som allerede nevnt. Det andre var den formidable veksten i den (forhatte) føderale staten, fulgt av en rekke forpliktende dommer i høyesterett: forbudet mot bønn i skolen og innføringen av fri abort, blant annet. Det tredje var at fundamentalistene bestemte seg for å skrote premillenarismen og jobbe for å frelse USA likevel.
Det var en motoffensiv som var reaksjonær og i enkelte av sine fasetter endog fascistisk og totalitær. Det var kamp mot likestilling, kamp mot fri abort, kamp mot homoseksuelles rettigheter, kamp mot feminismen i alle dens forgreininger; kort sagt kamp mot alle liberale verdier. For fundamentalistene var det én ting som gjaldt: enten så tok den liberale og sekulære staten knekken på dem, eller så måtte de ta knekken på den liberale staten. Fienden var og ble den sekulære humanismen.
Og så … Bush!
Den fremste aktøren i denne motoffensiven var Jerry Falwell og hans Moral Majority, dannet i 1979. Formålet var å bygge en ny konservativ majoritet. For å få til det, fridde man til både jøder og katolikker. Det var et brudd med en lang tradisjon av separasjon, og et brudd med pavehatet.
Det kostet dem en del stemmer. Og den bredeste støtten kom fortsatt fra hvite protestanter, ikke minst fra baptistene. Men katolikkene og andre konservative kunne støtte Moral Majority i saker som omhandlet abort, homofile og skattelettelser for friskoler. Det var en krigserklæring mot det liberale østkyst-etablissementet.
Men Moral Majority klarte ikke oppgaven. Utfordringen var for svær. Hele bevegelsen gikk mer eller mindre under på grunn av sexskandaler, korrupsjon og riksrettssaken mot Bill Clinton etter Monica Lewinsky-affæren. Og Pat Robertson vant på ingen måte presidentvalget i 1988.
I 1987 gikk Jerry Falwell av som leder av Moral Majority. De som overtok, var ekstreme fanatikere som gikk mye, mye lenger enn Moral Majority hadde gjort. De snakket om Guds herrevelde, aksjonerte mot abortklinikker og sprengte Oklahoma City. Det var en radikalisering som nettopp skyldtes det spektakulære nederlaget.
Men som tidligere i historien viste det seg at fundamentalismen ikke var helt død. Det var duket for en ny æra under Bush junior – eller var det det?
