Evangelieskriving for den nye venstresiden

Men er svarene på høyden med de gode spørsmålene?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De første ordene i Hardt og Negris nye bok Multitude er: «The world is at war again». Det siste er: «love», altså kjærlighet. Og veien mellom disse punktene, fra krig til kjærlighet, er brolagt med gode intensjoner. Dette er med andre ord evangelieskriving for den nye venstresiden. Frelseren er «the multitude» (la oss si multituden på norsk), en ny samfunnsomveltende bevegelse som springer ut av og er immanent i det postfordistiske samfunn. Apostlene er Hardt og Negri, som ikke legger skjul på at boken skal virke oppbyggelig for det mangslungne nettverket av motstandskrefter. Visjonen er en verden der et gjennomgripende demokrati, «the rule of everyone by everyone» erstatter imperiets biomakt – dets makt over liv og død.

Postmoderne revolusjon

Multitude, som er oppfølgeren til Empire fra 2000, er akkurat så utopisk håpefull som evangeliebetegnelsen skulle tilsi. Men det betyr ikke at boken er verdiløs – slettes ikke – noe som skyldes forfatternes vilje til å ta inn over seg samfunnsomveltningene som har skjedd de siste 40 årene. Dette er et ærlig forsøk på å reformulere det radikale prosjektet etter krisa i moderniteten, i sosialdemokratiet og etter murens fall.

Heller en å skue bakover med nostalgiske tårer i øyekroken, slik mange på venstresiden har for vane å gjøre, tar Hardt og Negri utgangspunkt i den sen- eller postmoderne verden i sin søken etter motkrefter og mulighetsrom som kan kullkaste imperiets biomakt. De har et ønske om å kombinere arbeiderisme og poststrukturalisme. Det er vågalt, men de kommer et stykke.

«The postmodern revolution of the multitude looks forward, beyond imperial sovereignty,» skriver de. Målet er å skape grunnlaget for et nytt demokratisk prosjekt – eller en vei til endelig oppfyllelse av det gamle demokratiske prosjektets lovnader. Og i en global tid må det gjelde på globalt nivå.

Da blir analysene av begrepsparet suverenitet og demokrati avgjørende. Dessverre skriver Hardt og Negri seg ut over sidelinjen i praktisk-politisk øyemed når de blånekter for at liberale demokratier er demokratiske i egentlig forstand. Nøkkelideen er representasjon, som både forbinder de styrende og de styrte og skiller dem fra hverandre. For, i bunn og grunn gjelder det følgende for hele denne ideen, skriver forfatterne: «in the final analysis only the one can rule.» Altså: systemer bygget på representasjon kollapser som demokratier.

En ny «vitenskap om demokrati», er så visst nødvendig skal et politisk system der alle bestemmer over alle bli en mulighet uten noen form for representasjon – ikke minst dersom det skal gjelde globalt. En slik «ny vitenskap» ber de om, men de gjør ingen forsøk på å skape den. I grunnen er dette symptomatisk for boka. Den har et preg av noe uforløst.

Da er det en fattig trøst at forfatterne også bruker side etter side på å avvise kommuniststatenes demokratiske ambisjoner som gjennomkorrupte. Var det noen som tvilte på det?

Biopolitisk produksjon

Multitude skal imidlertid først og fremst være en filosofisk bok med vekt på begrepsutvikling. Og det sentrale begrepet er naturlig nok multituden. Her er motkreftene og mulighetsrommene forfatterne leter etter. Mer presist er de å finne i multitudens «biopolitiske produksjon».

«The multitude is a diffuse set of singularities that produces a common life; it is a kind of social flesh that organizes itself into a new social body,» skriver de. Altså både en diffus sammenslutning bestående av forskjelligartede individuelle grupper eller enkeltmennesker, en produksjon av et felles liv og nye organisasjonsformer.

Det forskjelligartede skiller multituden fra andre begreper i samme sjanger, slik som arbeiderklassen, folket osv. I motsetning til disse, som er ekskluderende, skal multituden bygge på det vi har felles, det som muliggjør kommunikasjon og samhandling, uten å avkreve likhet. Der imperiet utgjør globaliseringens mørke og dominerende side, er multituden globaliseringens iboende endringsagent – biomakt står mot biopolitisk produksjon innenfor systemet.

Det immaterielle arbeidet har videre tatt over for industriproduksjonen, om ikke kvantitativt, så i alle fall kvalitativt. Og i denne produksjonen, som forfatterne kaller «biopolitisk», skapes ikke bare varer og tjenester, men også informasjon, relasjoner, nye samarbeidsformer, og til syvende og sist både subjektivitet og en organisasjonsform som gjør multituden til en nærmest spontant handlende og «monstrøs» endringsagent.

Problemene med dette er mange. Hardt og Negri bruker for eksempel mye energi på å avfeie de som tviler på muligheten av en sammensmelting av svært ulike grupper i et politisk prosjekt. De tenker i foreldete kategorier, hevder forfatterne. I «difference-similarity» heller enn «singularity-commonality».

Men istedenfor å begrunne perspektivendringen som muliggjør en slik samling av singulariteter, forsøker de å overbevise seg selv og oss om alle at det er slik ved å hevde at det er det. Mange ganger. Det kulturelle, det politiske og det økonomiske har smeltet sammen i vår tid, skriver de, men samtidig må de forutsette at multituden oppstår gjennom et fellesskap i produksjonssfæren, noe som innebærer å hoppe bukk over identitetsfaktoren i prosessen.

Denne strategien gjentar de også når det gjelder synet på demokrati og suverenitet. Den som ikke klarer å tenke seg multitudens overskridelse av det tilsynelatende absolutte valget mellom anarki og suveren makt, mangler fantasi. Og ikke har de skjønt noe av multitudens organisasjonsmåte og den biopolitiske produksjonen heller.

Slik gjør forfatterne seg immune mot kritikk, samtidig som de dyrker den vitalistiske og frittsvevende multituden. Dette er sekulær frigjøringsteologi, og da kommer det vel an på troen hvordan man tar det.

Gode spørsmål – gale svar?

Men Multitude røsker også i tilvante forestillinger, og åpner opp feltet for begrepsmessig nyvinning på venstresiden. Det skal de ha stor ære for. Spørsmålene de stiller er relevante og treffende, og bør snarest mulig plukkes opp av en venstreside som har levd i begrepsmessig forvirring etter at de gamle kategoriene brøt sammen på 80-tallet – fra Margareth Tatcher kom til makten i Storbritannia og innvarslet høyrebølgen, til muren falt og slo ned den siste spikeren i kommunismens kiste. Løsningene er det imidlertid verre med. I boken som skulle gi det etterlengtede svaret på hva slags «annen verden» som er mulig, gjenstår dessverre en hel del uløste problemer.

---
DEL

Legg igjen et svar