EUs krav til fattige land

Alle tjenestemarkeder over hele verden – foreløpig utenom helse og skole – må åpnes for full utenlandsk konkurranse. Det er EUs krav i forhandlingene om å utvide GATS-avtalen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

GATS er WTO-avtalen om handel med tjenester. Den ble til i 1994 og skal nå utvides kraftig. Alle WTO-land skulle innen 1. juli 2002 legge fram lister over hvilke tjenester de ønsker at andre land skal åpne for utenlandsk konkurranse – de såkalte kravlistene.

EU stiller samme hovedkrav til alle: Alle tjenestemarkeder – foreløpig utenom helse og skole – må åpnes for full utenlandsk konkurranse. Alle reguleringer som hindrer fri markedsadgang, må vekk.

Krav til 109 land

Det har aldri vært meningen at vi – eller vanlige EU-borgere – skulle vite noe om hva WTO-statene krever av hverandre. Men i fjor vinter kunne Polaris-instituttet i Canada legge ut på nettet 109 konfidensielle dokumenter som viser hva EU krever – av 109 andre WTO-land.

Det viser seg at krava i særlig grad retter seg mot fattige land. 94 av de 109 statene er land som FN definerer som u-land eller land med overgangsøkonomi. Det er 30 MUL-land, land som FN definerer som de aller fattigste, som er medlem av WTO. Alle 30 har fått slike krav fra EU. Bare ett av disse MUL-landa har stilt krav tilbake til EU.

Kravlistene er oppsiktsvekkende detaljerte. WTO-ambassadøren til Bangladesh har sagt det slik: «Det var en åpenbaring for meg at utviklede land har sett så nøye på lovene og reglene våre. Har vi en tilsvarende innsikt i lovene deres?»

I Thailand har detaljhandelen blitt gradvis liberalisert fra slutten av 1980-tallet, og flere større europeiske kjeder som Tesco, Carrefour og Royal Ahold har etablert seg i landet. Det kan være til fordel for mange forbrukere, men arbeidsplasser forsvinner når småbutikkene bukker under.

Regjeringen slo derfor kontra, og satte inn tiltak for å hindre at de europeiske kjedene skulle vokse for raskt. Det sto Thailand fritt til å gjøre fordi landet ikke har tatt på seg noen GATS-forpliktelse om å åpne detaljhandelen for utenlandsk konkurranse.

Men i juni 2002 la EU fram kravlista si overfor Thailand. Der er det med et krav om full åpning av detaljhandelen. Det førte til at thai-regjeringen trakk tilbake et lovforslag som bl.a. ville ha regulert prispolitikken til kjedene og lagt rammer for hvor stor annonseinnsatsen kunne være.

Begrunnelsen var avslørende for hva makt og avmakt betyr i den internasjonale handelspolitikken: «Enhver innføring av lover som ikke er universelt akseptert i det internasjonale samfunnet, vil påvirke vår framtidige forhandlingsposisjon i forhold til frihandelsavtaler.» Thai-regjeringen setter nå sin lit til at nye regler for byplanlegging skal kunne settes inn mot veksten til de europeiske kjedene.

Indisk handlefrihet

I mai 2001 vedtok den indiske regjeringen at utenlandske eiere kan ha en eierandel på 100 prosent i indiske hoteller. Men fortsatt holder India fast på den GATS-forpliktelsen landet på tok på seg i 1994 om at utlendinger kan eie inntil 51 prosent av et indisk hotell eller en indisk restaurant.

Denne begrensningen på 51 prosent vil EU ha slutt på – sjøl om den nye loven betyr at begrensningen ikke praktiseres. Men en lov kan endres når som helst. En GATS-forpliktelse kan i praksis aldri trekkes tilbake.

Derfor gir det India handlefrihet å holde på GATS-forpliktelsen slik den er – og derfor vil EU ha vekk begrensningen på 51 prosent.

Med de 109 kravlistene sine prøver EU å støvsuge kloden for alt som kan hindre at EUs storselskap har fri adgang til tjenestemarkedene. Her er noe av det EU vil ha vekk:

  • At det i Egypt bare er femstjernes hotell som kan tilby kasinotjenester.
  • At utenlandske selskap må sette opp datterselskap i Bolivia dersom den vil drive handel der på regulær basis.
  • At sentralbanken i Brasil kan begrense muligheten for utenlandske selskap til å føre profitt ut av landet.
  • At det i Kamerun må skapes minst én arbeidsplass for hver 10.000 dollar som et utenlandsk selskap investerer.
  • At utenlandske investorer i Chile må ha en stab der minst 85 prosent av de ansatte er chilenske statsborgere.
  • At utlendinger bare kan eie 49 prosent i cubanske selskap – at Indonesia også setter grensa til 49 prosent, mens Pakistan setter den til 51 prosent.
  • At Den dominikanske republikk bare godtar at profitt (hvert år) kan føres ut av landet opp til ei grense på 25 prosent av den investerte kapitalen.
  • At El Salvador har ei tilsvarende grense, men satt så høyt som 50 prosent!
  • At utenlandske investorer på Filippinene bare kan kjøpe fast eiendom hvis 60 prosent av kapitalen er lokal.
  • At på Solomon-øyene kan utlendinger og utenlandske selskap bare leie land, ikke eie.
  • At på Taiwan kan utenlandske selskap ikke eie vannressurser.

Alt dette vil EU at land i andre verdensdeler skal rydde unna, og mye, mye mer til. Hver av de 109 kravlistene er på et tredvetall sider, og hver liste er stappfull av slike krav om å rydde unna. Du finner dem på www.gatswatch.org.

Vekk med samfunnshensyn

Hvis krava etterkommes, vil de undergrave statenes evne til å regulere investeringer og tjenestemarkeder ut fra samfunnsmessige hensyn, f.eks. ved å kreve at en viss andel av de ansatte skal være lokalt rekruttert – eller ved å kreve at investeringene skal skje som et samarbeid med innenlandske eiere (joint ventures).

EU-krava retter seg i særlig grad mot stater der det fins effektiv tjenesteyting i regi av kooperativer eller av organisasjoner som driver på non-profit basis. Det kan se ut som om EU har vært særlig opptatt av å oppnå bindende forpliktelser fra stater der det har vært folkelig motstand mot liberaliseringspolitikken.

I GATS står ethvert land fritt til å bestemme hvilke forpliktelser landet vil ta på seg når det gjelder å åpne seg konkurranse fra utlandet. Men den friheten er ikke like reell for alle.

Kravlistene til EU har for eksempel en brodd som er skarp nok: Hvis vi skal slippe inn mer landbruksvarer, mer tekstiler og mer lærvarer, må dere åpne markedene for tjenester.

Mange u-land kan vurdere det slik at det er viktigere å få solgt mer mat og mer tekstiler til EU enn å skjerme en tjenesteytende næring som nesten ikke har kommet i gang.

Mange u-land er dessuten på desperat jakt etter utenlandsk valuta. De kjøper mer enn de klarer å selge til andre land. Kortsiktig gevinst kan telle mer enn det som er mest skjebnesvangert ved GATS: det at et land som har åpna en tjenesteytende næring for utenlandsk konkurranse, i praksis aldri kan omgjøre et slikt vedtak – så lenge landet er medlem av WTO.

---
DEL

Legg igjen et svar