Europolitisk striptease

Europa må slåss alene for å opprettholde det rettighetsbaserte samfunnet vi tar for gitt. 

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

The End of Europe. Dictators, Demagogues, and the Coming Dark Age

James Kirchick

Yale University Press

USA

Europas kriser opp igjennom historien har tatt mange former. EU-samarbeidet, utviklet i etterkrigstiden, hyllet av anti-establishment-representanter som fredsforsker Johan Galtung og kronet med Nobels fredspris i 2012, forblir lett en huggestabbe for alle som berøres av unionens politikk. Det siste tiåret har krisene stått i kø og skapt grobunn for en EU-motstand som mest minner om avsky.

Mens Europas nasjoner tidligere kriget med hverandre med bomber og granater, kriges det nå våpenfritt og på tvers av landegrensene. Konfliktene dreier seg ikke lenger om landområder, religion eller ideologi, men om eurosamarbeidet, Schengen-avtalen, landbruk, fiskeri, datalagring – you name it.

Samtlige norske økonomer, anført av Aftenpostens nylig pensjonerte økonomiredaktør Ola Storeng, har for lengst varslet den europeiske fellesvalutaens snarlige død og begravelse. Med britenes EU-utmelding, et eksepsjonelt stort migrasjonspress og en serie spektakulært grufulle terrorhandlinger de siste årene, står kommentatorer i kø for å beskrive kontinentets neste store sammenbrudd. Forfatteren av The End of Europe. Dictators, Demagogues, and the Coming Dark Age James Kirchick kan med sitt boktittelvalg se ut til å ville bidra til dommedagsprofetiene. Lesere med en slik forventning vil imidlertid bli skuffet.

Forfatternes 007. Journalisten og aktivisten Kirchick er ingen hvemsomhelst. Han fikk sin utdannelse ved det amerikanske prestisjeuniversitetet Yale, og har etter hvert opparbeidet seg en imponerende journalistisk portefølje med sine regelmessige reportasjer i medier som Washington Post, New York Times og Huffington Post. Veien til disse respekterte presseinstitusjonene gikk innom det liberale magasinet New Republic og Radio Free Europe – samtidig som Kirchick kjempet iherdig for homofiles rettigheter hjemme i USA så vel som i Russland.

La det være sagt: The End of Europe er en nytelse å lese for alle som interesserer seg for historie og internasjonal politikk. Kirchick skriver lett og fengende, med fart og presisjon. Hans meninger flettes inn til overraskende tider og fra overraskende vinkler. Det første kapittelet om Russland minner nesten om en James Bond-film – riktignok uten kunstige effekter, derimot med grundige akademiske referanser til hvert eneste triks og krumspring forfatteren foretar seg. Kirchicks fortelling om Vladimir Putins rehabilitering av Josef Stalin er fascinerende detaljert og ytterst troverdig. Eventuell tvil om sammenhengen mellom invasjonene av Georgia og Ukraina og overtakelsen av Krim feies befriende kraftfullt til side.

De som hevder at EU har feilet, bør stille seg spørsmålene: I forhold til hva? Til trettiårskrigens Europa? Napoleons imperium? Eller Det tredje riket?

Snowden og jødene. Gjennom de syv siste kapitlene tar Kirchick for seg fire hovedtemaer: antisemittisme, spionasje, immigrasjon og nasjonalisme i henholdsvis Ungarn, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Hellas og Ukraina. I motsetning til i det veldokumenterte russlandskapittelet kan det her virke som forfatteren lar sine egne kjepphester ta overhånd; kritikk av Edward Snowden, og forsvar for Europas jøder. Hans fremleggelse av begge temaene er spennende og helt klart viktige. Men når han tillegger Snowdens spionasje – mildt sagt overraskende fra en ellers liberal forfatter – å være hovedårsaken til Europas forestående kollaps, sammen med diskriminering av jødene, overser han mange andre viktige problemstillinger.

Mest interessant er kapittelet om Viktor Orbáns forsøk på å renvaske ungarske myndigheters rolle under andre verdenskrig, da hundretusener av jøder ble sendt til utryddelsesleirene. At den samme mannen ledet et parti som mottok Rafto-prisen i 1989 for sitt menneskerettighetsarbeid, nevnes naturlig nok ikke, men er et tankekors og en påminnelse om hvordan makt kan korrumpere.

Temperaturskifte. Ganske så brått endrer Kirchicks bok karakter. Kapittelet om Frankrike dreier seg utelukkende om jødediskriminering og følgene av svekket jødisk tilstedeværelse i det franske samfunnet. Det kan virke ensporet, men er skrevet med beundringsverdig innsikt og respekt for jødenes rolle og posisjon i utviklingen av den europeiske sivilisasjon. Beskrivelser av antisemittistiske hendelser i Frankrike de siste tiårene etterlater liten tvil om hvorfor så mange jøder har emigrert til Israel i samme periode.

Islams økende innflytelse og EUs manglende evne til å takle immigrasjonsbølgen dominerer diskusjonen om Tyskland og Den europeiske unionen. Interessant og relevant, men ingen øyneåpner. Tankevekkende er derimot Kirchicks omfattende fremstilling av Edward Snowdens «ugjerninger» og hvordan varsleren ble utnyttet av russiskdominerte krefter.

Kirchicks forklaring på hvorfor britene stemte for å forlate EU er interessant, men bringer ikke mye nytt. At 70 prosent av all immigrasjon de siste 15 årene har kommet fra tidligere britiske kolonier utenfor EU, fortjener gjentakelse: Dette betyr at britiske myndigheter har stått helt fritt til å sette ned foten uten så mye som et pip fra Brussel. Kirchick argumenter godt for at britenes fravær under Minsk-forhandlingene om Ukraina/Russland i 2015 bidro til et nytt politisk europakart, hvor Londons posisjon er betraktelig svekket. Han mener EU-skeptikerne Boris Johnson og Nigel Farage, som hevder at unionen har feilet, bør stille seg spørsmålene: I forhold til hva? Til trettiårskrigens Europa? Napoleons imperium? Eller Det tredje riket?

I land for land kler forfatteren av de politiske lederne deres populistiske nasjonaldrakter og viser hvor nakne de blir stående igjen overfor grunnleggende europeiske verdier.

Lærebok. Å betale kineserne drøye 70 milliarder kroner for å bygge britenes nye kjernekraftverk, mener Kirchick er en game changer. Knefallet for Beijings krav om ikke å ta imot Dalai Lama og ignoreringen av at selv ikke britiske parlamentsmedlemmer fikk innvilget Hong Kong-visum under 2014-årets pro-demokratidemonstrasjoner, får vår egen regjerings taushet etter Liu Xiaobos død til å blekne. Kirchick trekker også frem opprettelsen av Beijing-styrte finansinstitusjoner som gradvis tar over for de Keynes-baserte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Et dypere dykk ned i denne materien, med samme brede kildehenvisning som i boken for øvrig, ville løftet The End of Europes siste del betraktelig – for er det noe Kirchick kan, er det å knytte historiske, økonomiske og samfunnsmessige hendelser sammen og å analysere de politiske konsekvensene på en modig måte. Dette gjør The End of Europe til en underholdende lærebok om vår tid, med mange meningsytringer å bryne seg på.

Oppvakte lesere vil merke seg Kirchicks hyppige bruk av meningsmålinger – hvis seriøsitet ikke alltid er like innlysende – som grunnlag for å trekke utslagsgivende konklusjoner. Konsekvent feilstaving av «Mitterrand» (med én r) er ikke bare irriterende, men vitner antakeligvis også om forfatterens manglende kjennskap til fransk politikk.

Forén eder! Ifølge James Kirchick har det forestående europeiske ragnaroket røtter både i den historisk befestede antisemittismen som ennå preger kontinentet, sammen med den giftige politiske atmosfæren som masseimmigrasjon og islamskepsis har ført med seg. I land for land kler han av de politiske lederne deres populistiske nasjonaldrakter og viser hvor nakne de blir stående igjen overfor grunnleggende europeiske verdier. Med USAs dalende lederrolle i Vesten er Kirchick redd Europa ikke vil makte å stå imot et machiavellisk Russland på den ene siden og nasjonalismens politiske renessanse på den andre. Oppfordringen fra amerikaneren til europeerne er å skjeen i egen hånd for å holde levende det rettighetsbaserte samfunnet vi enn så lenge er velsignet med – så den europeiske drømmen kan fortsette.

---
DEL