Europeisk nybølge

En ny progressiv bølge skyller over Europa, og forsøker å vaske bort høyrepopulismen. Kan også Israel nyte godt av dette?

US President Donald Trump (C) arrives at the Israel Museum to speak in Jerusalem on May 23, 2017, accompanied by Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu. / AFP PHOTO / MANDEL NGAN
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

 

I min ungdom var det en spøk som lød: «Ingen andre er som deg – og det er bra!» Spøken passer på Donald Trump. Han er enestående. Dét er sannelig bra.

Men er han unik? Er han virkelig helt uten paralleller som globalt fenomen, eller i det minste i den vestlige verden? Som type – uten tvil. Det er nesten umulig å se for seg noe annet vestlig land velge en som ham til sin øverste leder. Men bortsett fra den spesielle personligheten hans – hva er det som er enestående med Trump?

Imperiets nostalgi. Før det amerikanske presidentvalget skjedde det noe i Storbritannia: Brexit-avstemningen. Det britiske folket, et av de mest fornuftige i verden, valgte på demokratisk vis å forlate Den europeiske unionen. Det var ingen fornuftig avgjørelse. For å si det rett ut: Den var idiotisk.

Den europeiske union er en av menneskehetens største oppfinnelser. Etter mange hundreår med indre kriger, inkludert to verdenskriger, og med utallige millioner drepte, seiret fornuften til slutt. Europa ble ett. Først økonomisk; så, langsomt, også mentalt og politisk.

England, og senere hele Storbritannia, var involvert i mange av disse krigene. Som en stor sjømakt og et verdensomspennende imperium, tjente det britene å delta. Landets tradisjonelle politikk var å skape konflikt, for så å støtte den svakere parten mot den sterkere.

Akk, den tiden er forbi. Imperiet (inkludert Palestina) er ikke noe mer enn et minne. Storbritannia er nå kun en mellomstor makt, på linje med Tyskland og Frankrike. De klarer seg ikke alene. Men de har altså bestemt seg for å forsøke nettopp dét.

I himmelens navn: Hvorfor? Ingen vet det sikkert. Trolig var det en flyktig stemning. Et anfall av harme. Et savn etter de gode, gamle dager, da Britannia ruled the waves og bygde sitt eget Jerusalem i grønne og skjønne England. (I virkelighetens Jerusalem er det ikke like grønt og skjønt.)

Mange synes å tro at dersom det hadde blitt en andre valgomgang, ville britene ha snudd. Men britene har ingen tro på slike andrerunder. I alle fall ble Brexit oppfattet som en skarp dreining til høyre. Og like etterpå valgte amerikanerne Trump.

Den europeiske union er en av menneskehetens største oppfinnelser. Å velge å forlate den var rett ut idiotisk.

Trump er høyrevridd. Dobbelt høyrevridd. Mellom ham og veggen til høyre for ham er det ingenting, unntatt – kanskje – hans vice. («Vice» i begge betydninger av ordet, det vil si hans karakterbrist så vel som hans vice president.) Sett i sammenheng virket det som de britiske og amerikanske valgene varslet en verdensomspennende bølge av høyreseire. I mange land viste høyrevridde og regulære fascister muskler, sikre på å lykkes. Marine Le Pen luktet seier, og hennes likesinnede i mange land, fra Nederland til Ungarn, håpet på det samme.

Historisk bølgesus. Historien har kjent slike politiske bølger før. Ett eksempel er bølgen som ble startet av Benito Mussolini etter første verdenskrig, som tok opp den gamle romerske bunten med kjepper, pinner og øks – fasces – og forvandlet den til et internasjonalt ord og en isme. Et annet er den kommunistiske bølgen etter andre verdenskrig, som tok over halve kloden, fra Berlin til Shanghai.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.