Europeisk nybølge

En ny progressiv bølge skyller over Europa, og forsøker å vaske bort høyrepopulismen. Kan også Israel nyte godt av dette?

US President Donald Trump (C) arrives at the Israel Museum to speak in Jerusalem on May 23, 2017, accompanied by Israeli Prime Minister Benjamin Netanyahu. / AFP PHOTO / MANDEL NGAN
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

 

I min ungdom var det en spøk som lød: «Ingen andre er som deg – og det er bra!» Spøken passer på Donald Trump. Han er enestående. Dét er sannelig bra.

Men er han unik? Er han virkelig helt uten paralleller som globalt fenomen, eller i det minste i den vestlige verden? Som type – uten tvil. Det er nesten umulig å se for seg noe annet vestlig land velge en som ham til sin øverste leder. Men bortsett fra den spesielle personligheten hans – hva er det som er enestående med Trump?

Imperiets nostalgi. Før det amerikanske presidentvalget skjedde det noe i Storbritannia: Brexit-avstemningen. Det britiske folket, et av de mest fornuftige i verden, valgte på demokratisk vis å forlate Den europeiske unionen. Det var ingen fornuftig avgjørelse. For å si det rett ut: Den var idiotisk.

Den europeiske union er en av menneskehetens største oppfinnelser. Etter mange hundreår med indre kriger, inkludert to verdenskriger, og med utallige millioner drepte, seiret fornuften til slutt. Europa ble ett. Først økonomisk; så, langsomt, også mentalt og politisk.

England, og senere hele Storbritannia, var involvert i mange av disse krigene. Som en stor sjømakt og et verdensomspennende imperium, tjente det britene å delta. Landets tradisjonelle politikk var å skape konflikt, for så å støtte den svakere parten mot den sterkere.

Akk, den tiden er forbi. Imperiet (inkludert Palestina) er ikke noe mer enn et minne. Storbritannia er nå kun en mellomstor makt, på linje med Tyskland og Frankrike. De klarer seg ikke alene. Men de har altså bestemt seg for å forsøke nettopp dét.

I himmelens navn: Hvorfor? Ingen vet det sikkert. Trolig var det en flyktig stemning. Et anfall av harme. Et savn etter de gode, gamle dager, da Britannia ruled the waves og bygde sitt eget Jerusalem i grønne og skjønne England. (I virkelighetens Jerusalem er det ikke like grønt og skjønt.)

Mange synes å tro at dersom det hadde blitt en andre valgomgang, ville britene ha snudd. Men britene har ingen tro på slike andrerunder. I alle fall ble Brexit oppfattet som en skarp dreining til høyre. Og like etterpå valgte amerikanerne Trump.

Den europeiske union er en av menneskehetens største oppfinnelser. Å velge å forlate den var rett ut idiotisk.

Trump er høyrevridd. Dobbelt høyrevridd. Mellom ham og veggen til høyre for ham er det ingenting, unntatt – kanskje – hans vice. («Vice» i begge betydninger av ordet, det vil si hans karakterbrist så vel som hans vice president.) Sett i sammenheng virket det som de britiske og amerikanske valgene varslet en verdensomspennende bølge av høyreseire. I mange land viste høyrevridde og regulære fascister muskler, sikre på å lykkes. Marine Le Pen luktet seier, og hennes likesinnede i mange land, fra Nederland til Ungarn, håpet på det samme.

Historisk bølgesus. Historien har kjent slike politiske bølger før. Ett eksempel er bølgen som ble startet av Benito Mussolini etter første verdenskrig, som tok opp den gamle romerske bunten med kjepper, pinner og øks – fasces – og forvandlet den til et internasjonalt ord og en isme. Et annet er den kommunistiske bølgen etter andre verdenskrig, som tok over halve kloden, fra Berlin til Shanghai.

Nå var det den store høyrebølgen som truet med å oversvømme verden. Men så skjedde det noe ganske annerledes. Ingenting virket så stabilt som det politiske systemet i Frankrike – med sine gamle, etablerte partier, ledet av en forsamling aldrende, erfarne partipamper. Og der, ut av det blå, dukker det opp en praktisk talt ukjent ikke-politiker som med en armbevegelse feier alle brikkene av sjakkbrettet. Sosialister, fascister og alle imellom sopt ned på gulvet.

Den nye mannen er Emmanuel Macron (Emmanuel/Immanuel er et godt hebraisk navn som betyr «Gud med oss»). 39-åringen er svært ung til president å være; han er pen og svært uerfaren, bortsett fra en kort tørn som næringsminister. Han har også et hjerte som banker for EU.

Et blaff, trøstet partifunksjonærene seg med. Det kommer ikke til å vare. Men så kom det franske parlamentsvalget, og bølgen ble til en tsunami. Et nesten uhørt resultat: Allerede i første valgomgang vant Macrons nye parti et forbløffende flertall, som sikkert vil bli enda større i den andre omgangen. Alle måtte tenke nytt. Macron var åpenbart det motsatte av den nye høyrebølgen. Ikke bare når det gjaldt europeisk enhet, men også så å si alt annet. Macron er sentrumsorientert, men heller mer mot venstre enn mot høyre. En beskjeden person, sammenliknet med Trump. En progressiv, sammenliknet med britiske May.

Åh, Theresa May! Hva var det som kom over henne? May kom til makten etter Brexit-avstemningen med et komfortabelt flertall, men ble rastløs. Det virker som hun ønsket å bevise at hun kunne få et enda større flertall helt på egen hånd. Slikt skjer med politikere. Så hun lyste ut nyvalg. Selv jeg, med min begrensede erfaring, kunne ha fortalt henne at dette var et feilgrep. Av en eller annen grunn liker ikke folk utidige valg. Det er som en gudenes forbannelse. Du lyser ut, du taper.

May mistet flertallet sitt. Det var ingen opplagt koalisjonspartner i sikte. Hun ble tvunget til å innsmigre seg hos de mest forhatte høyrevridde: De nordirske protestantene som gjør Trump progressiv i sammenlikning. Ingen rettigheter for homofile, ingen aborter, ingenting. Stakkars May.

Hvem er den store vinneren? Den minst sannsynlige av alle usannsynlige personer: Jeremy Corbyn (enda en med et godt hebraisk navn: Jeremy/Jeremias var en stor profet i Bibelen).

Kamp mot det etablerte. Corbyn er en så usannsynlig nestenvinner som mulig: ultravenstre, ultra-alt-mulig. Mange medlemmer av hans eget parti avskyr ham. Men han var nær ved å vinne valget. I alle fall gjorde han det umulig for Theresa May å regjere effektivt.

Corbyns prestasjon vekker til live minner om noe temmelig tilsvarende som skjedde i det amerikanske valget innenfor det demokratiske partiet. Den offisielle kandidaten Hillary Clinton vakte utbredt antipati i sitt eget parti – mens en nokså usannsynlig alternativ kandidat skapte en bølge av beundring og entusiasme: Bernie Sanders. Ikke den mest lovende kandidaten: 78 år gammel, senator i ti år. Likevel ble han feiret som en halvparten så gammel nykommer. Om han hadde blitt partiets kandidat, er det liten tvil om at han ville vært president i dag (selv om stakkars Hillary fikk flest stemmer fra folket).

I Frankrike ble sosialister, fascister og alle imellom med en armbevegelse sopt ned fra sjakkbrettet av en ukjent ikke-politiker.

Har da alle disse seirene og nestenseirene noe til felles? Utgjør de til sammen en «bølge»? Ved første øyekast, nei. Ikke vant venstresiden (Trump, Brexit), det gjorde heller ikke høyresiden (Macron, Corbyn, Sanders). Så, finnes det noen fellestrekk? Å ja, det gjør det. Nemlig opprøret mot det etablerte. Alle disse menneskene som vant, eller nesten vant, hadde dette felles: De knuste de etablerte partiene. Trump vant på tross av republikanerne, Sanders sloss mot det demokratiske etablissementet, Corbyn mot Labour-pampene, Macron mot alle. Brexit-avstemningen var, først og fremst, en reaksjon mot det britiske etablissementet. Dette er altså den nye bølgen: Ut med det etablerte, hva det enn er.

Og i Israel? Vi er ikke der ennå. Vi er alltid sene. Den siste nasjonale bevegelse i Europa. Den siste nye staten. Den siste kolonien i imperiet. Men vi når alltid frem til slutt.

Halvparten av Israel, det vil si omtrent hele venstresiden så vel som sentrum, er klinisk død. Arbeiderpartiet, som satt ved makten praktisk talt alene i 40 år, er en sørgelig ruin. Høyresiden er splittet i fire konkurrerende partier, og forsøker å innføre et nestenfascistisk program på alle livets områder. Jeg håper bare at noe vil skje før de lykkes fullstendig.

Vi trenger en leder med prinsipper som Corbyn og Sanders. En ung og idealistisk person som Macron. En som vil knuse alle partiene fra okkupasjonsæraen og starte på nytt. For å tilpasse Macrons slagord: Fremover, Israel!

---