Verden er dominert av uforutsigbarhet, spenninger og konflikter mellom USA, Kina og Russland. En av Norges fremste stemmer i forsvarsdebatten, oberstløytnant og forsker ved Forsvarets høgskole, Tormod Heier, peker på dilemmaene et mer selvhevdende EU står overfor:
«Dersom EU vil gå i front for å fremme en liberal verdensorden, vil det også dukke opp et vanskelig dilemma: Skal EU stå med rak rygg og fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper i møte med autoritære rivaler fra Kina og Russland? Eller skal EU heller fremme en pragmatisk multilateralisme, siden EU er bedre tjent med at stormaktene USA, Kina og Russland kommer til enighet? For om EU står last og brast med sin liberale verdiarv, vil verden antakelig bli mer polarisert. Dermed vil også det multilaterale systemet som EU er en del av, risikere å bli handlingslammet. Men på den annen side: Om denne pragmatismen får gjenklang i Brussel, vil også EUs grunnleggende verdier, som ytringsfrihet og respekt for rettsstaten, svekkes. Dermed kan det være at selve grunnmuren i det europeiske fellesskapet forvitrer. Ikke på grunn av press fra de autoritære rivalene i øst, men fordi unionen råtner på rot innenfra.»
«Det er ikke uten grunn at Ukraina betyr ‘grenseland’ på slavisk.»
Tormod Heier
Heier mener EU bør prioritere sin utenriks- og sikkerhetspolitikk: « En slik prioritering kan for eksempel starte ved at man går tilbake til røttene om hvorfor EU-forløperen – Det europeiske kull- og stålfellesskapet fra 1952 – så dagens lys. Fordi det var et poeng i seg selv å knytte tidligere fiender sammen: Vest-Tyskland, Italia, Frankrike og Be-Ne-Lux-landene. Denne logikken dreier seg om å skape fred i Europa. Og den er like relevant i dag som etter andre verdenskrig.»
Så hvorfor ikke bruke Ukraina som laboratorium for et mer inkluderende alleuropeisk fellesskap, spør Heier: «Et handelspolitisk brohode mellom Russland og EU og et demilitarisert fredsprosjekt der EU gir Ukraina en strategisk brobyggerrolle. For det er ikke uten grunn at Ukraina betyr ‘grenseland’ på slavisk – landet har i århundrer ligget under Habsburgerriket i vest og det russiske tsarimperiet i øst.» (utallelsen før innvasjonen. red.anm)
Det er her EU møter en av sine største trusler, ifølge Heier: «Et stadig mer autoritært og isolert Russland – en atommakt som frykter amerikanske styrker tett på egne grenser. Men som ikke desto mindre ønsker tettere økonomisk samarbeid med sin fetter i vest. Det er i dette grenselandet nøkkelen til europeisk stabilitet og integrasjon ligger. Om EU vil, kan de bygge på merittene fra tildelingen av Nobels fredspris i 2012: å bli pådriver for lavspenning mellom øst og vest, i et grenseland der det bare skal utveksles varer, tjenester, mennesker og kapital. Og hvor militære styrker og alliansemedlemskap reguleres strengere enn det som er vanlig lenger øst og vest på kontinentet.»
Europeisk strategisk autonomi
Konflikt- og folkerettsforsker Cecilie Hellestveit fra Folkerettsinstituttet (NAIL) og Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIL) er opptatt av geopolitisk tøvær, ustabilitet og en ny verdensorden:
«Europarådet og EU er begge innrettet for å stå imot farer som vi kjenner fra den europeiske historien. Mange av utfordringene til Europa kommer nå utenfra, og Europa må ruste seg med beslutningsmekanismer og verktøy som kan beskytte mot eksterne krefter. Europarådet befinner seg i en krevende situasjon fordi det favner svært bredt – som for eksempel Tyrkia, Russland og Kaukasus – og har mindre autoritet over medlemsland sammenlignet med EU.
For EU er utfordringen at geopolitisk rivalisering og hybride virkemidler berører kjernen av unionens opprinnelige samarbeidsområder – økonomiske, finansielle og industrielle strukturer. Eksterne statlige aktører, som Kina, Russland og USA, blander seg i økende grad inn gjennom statlig støttede eierstrukturer, påvirkningsoperasjoner eller ekstraterritoriell jurisdiksjon. Disse utfordrer EUs autonomi og legitimitet som politisk og økonomisk størrelse. Dersom EU ikke makter å beskytte kjerneaktivitetene sine – økonomisk aktivitet – vil unionenss legitimitet neppe stå seg. EU trenger større grad av politisk integrasjon for å forvalte utfordringene som kommer utenfra, og da er det både naturlig og nødvendig å ta en større maktpolitisk lederrolle.
I forlengelsen må EU også prioritere stabilisering av naboland mot sør for å redusere væpnede konflikter som kan smitte over på europeiske befolkningsgrupper, øke kontrollen med migrasjonspresset samt redusere eksterne aktørers bruk av menneskeskjebner som politisk pressmiddel.»
Når det gjelder autonomi, påpeker Hellestveit overfor NY TID at «behovet øker raskt for mer sentraliserte beslutningsmekanismer for å ivareta europeisk strategisk autonomi på områder hvor eksterne trusler er tydelige. Det vil fordre mer samordnet sikkerhets- og forsvarspolitikk, en felles sanksjonspolitikk og felles verktøy som finansielle instrumenter for å beskytte europeiske rettssubjekter (stater, bedrifter og personer) mot sanksjonsregimer, påvirkning eller ekstraterritoriell jurisdiksjon fra eksterne aktører i den hensikt å påvirke, vri eller diktere EUs politikk».
Slike endringer vil ifølge Hellestveit fordre felles situasjonsforståelse og en egen forestilling om eksterne trusler: «Dette risikerer å øke motsetningene mellom EU og andre tradisjonelle allierte på enkelte områder. EUs institusjoner bør fokusere primært på ikke-territorielle trusler, som digitale og finansielle trusler, økonomisk infrastruktur, matvaresikkerhet, helseberedskap, migrasjon med mer, istedenfor de tradisjonelle sikkerhetspolitiske områdene, der det viktigste er å sikre territoriell integritet.»
Et samlet Europa
Aftenposten-kommentator og forfatter Frank Rossavik peker på distansen mellom drøm og virkelighet: «Jeg er føderalist, så ja til å gjøre kort prosess med det demokratiske underskuddet og å opprette en Europa-hær. Et EU som er velfungerende og sterkt nok til å stå alene, uten å støtte seg til USA. Da kunne EU også ha tatt mer av en global rolle, noe verden ville hatt glede av. Men realismen er fortsatt svak. Og store spenninger mellom liberale demokratier i vest og autoritære stater i øst er én begrensning. Storbritannias uttreden gjør en felles hær enda mer utopisk enn før.»
«Jeg er føderalist, så ja til å opprette en europahær.» Frank Rossavik
Klassekampen-skribent, forfatter og postdoktorstipendiat ved BI, Ola Innset, ser ikke poenget med militær opprustning: «Kall meg gjerne naiv, men jeg har til gode å bli overbevist om at militær opprusting er veien å gå for å forsvare og spre goder som ytringsfrihet og rettsstat. Når USA svekkes, tror jeg ikke løsningen er at EU tar over rollen som verdenspoliti. Misforstå meg rett, det er mye med den såkalte Vesten jeg liker veldig godt, men vi har litt å gå på her hjemme også. USAs katastrofale herjinger i Midtøsten de siste tiårene viser med all mulig tydelighet at man ikke kan bygge demokrati med våpen i hånd. Det var vel ikke egentlig det som noen gang var poenget med ‘krigen mot terror’ uansett.»
«Jeg har til gode å bli overbevist om at militær opprusting er veien å gå.»
Ola Morris Innset
For politisk rådgiver#Alexander Zlatanos Ibsen# er sikkerhetspolitikken et viktig samarbeidsområde for EU: «Jeg er muligens farget av den spente situasjonen øst i Europas akkurat nå, men jeg vil like fullt trekke frem sikkerhetspolitikken som det området det er viktig for EU å samarbeide tettere på. Historisk sprang EU ut av et samarbeid omkring produksjonen av kull og stål, med gradvis utvidelse og integrasjon frem til et felles valutaområde. Opprinnelig var intensjonen å få kontroll over rustningsindustrien, noe som må sees på som et fredsprosjekt – kronet med Nobelprisen i 2012.
Det er god grunn til å plukke opp denne tråden igjen, noe ingen har vært tydeligere på enn Emmanuel Macron, president i Frankrike, som nå bekler formannskapet i unionen. Den famøse ideen om en stående ‘europeisk hær’ ble lansert av ham, og tanken om ‘strategisk autonomi’ for Europas del er tankegods med bakgrunn i fransk geopolitikk.»
Men ifølge Zlatanos Ibsen er det ingen enkel oppgave å styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet: «Enkelte medlemsland frykter at et sterkere militært samarbeid vil gå på bekostning av NATO eller skremme bort de nylig brexiterte britene. Andre viser til langvarig handlingslammelse overfor krigen i kjølvannet av Jugoslavias oppsplitting som bevis på at Europa vil forbli forsvarspolitisk fragmentert. Det er like fullt avgjørende at disse initiativene ikke stanser opp. Mye av USAs sikkerhetspolitiske båndbredde vil være kapasitetssprengt av konflikter i andre verdensdeler. Et selvhevdende Russland er nødt til å oppleve et samlet Europa for å stanse sin fremferd.»
Økonomisk sett har EU gjennom en egen rettsakt innført prosedyrer og mekanismer for screening av utenlandske investeringer i medlemslandenes bedrifter og infrastruktur: «EU-kommisjonen har tatt flere initiativer for å bekjempe falske nyheter og desinformasjon i kjølvannet av pandemien. Arbeidet er i støpeskjeen, men vil være avgjørende for Europas mulighet til å stå imot påvirkningskampanjer. Til sist er det på sin plass å nevne at EU etter all sannsynlighet vil respondere på en neste flyktningbølge mer samlet enn hva vi så i 2015.»
Alle disse områdene har konsekvenser for felles europeisk sikkerhet i møte med et nytt og sammensatt trusselbilde: «Forsterket samarbeid på disse områdene vil derfor styrke hele unionen. Også utenforland som Norge vil tjene på dette om vi følger en politikk som fortsatt legger oss tett på EU. Det er et langsomt og sammensatt arbeid, men Europas suksess fremover vil bli målt på at det blir gjennomført.»
Nye maktsentra
Og Svein Richard Brandtzæg, tidligere konsernsjef i Norsk Hydro, ønsker et samlet Europa i en preget av nye maktsentra: «Hvis vi ser svart på tingens tilstand, er USA, Russland og Kina nå i verste fall i ferd med å etablere et nytt jernteppe. Men Europa kan også spille sine kort her. Trusselen for USA er at Europa retter seg østover og reduserer bindingen mot USA. USA kan da i verste fall risikere å ende opp som en øy langt borte fra der tingene utvikles. Et annet scenario er at vi får en bipolar verden med USA og Asia som tyngdepunkt. Vi ser at det geopolitiske spillet er i gang der brikkenes posisjoner ikke endelig er fastlagt. Europa må passe på ikke å falle mellom to stoler. Dette krever et mer samlet Europa.»
Men ifølge Brandtzæg møter Europa utfordringer – eksternt og internt – som truer denne utviklingen: «Utfordringer som underminerer europeiske verdier og angriper Europas plass i verden. Den eksterne trusselen kommer fra svekkelsen av det regelbaserte internasjonale systemet vi har tatt for gitt i mange tiår. Siden andre verdenskrig har Europa og USA vært samlet og skapt institusjoner som har borget for sikkerhet og stabilitet. Dette samarbeidet sørget for en slutt på den kalde krigen og utviklingen av global handel. Visjonen har vært at globaliseringen med fri og rettferdig handel støtter opp om gjensidig økonomisk utvikling og politisk frihet. Den interne trusselen i Europa kommer fra en oppløsende populisme og økende nasjonalisme som fyres opp av at den europeiske økonomiske utviklingen ikke møter forventningene til alle europeere. Det stilles nå stadig flere spørsmålstegn ved globaliseringens og europeiseringens meritter. Det kreves at godene ved dette må deles mer rettferdig. Ujevn sosial fordeling og større inntektsgap, digital revolusjon, klima- og miljøkrise er noen av elementene.»
Samarbeidet mellom EU og NATO
Seniorforsker Pernille Rieker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, er opptatt av å opprettholde transatlantisk balanse og samarbeid: «Når det gjelder Europas eksterne sikkerhetspolitiske og militære trusler, er det liten tvil om at NATO og samarbeidet med USA er, og fortsatt vil være, helt sentralt. Men Europa har et problem dersom kontinentet anses som svakt og uten tilstrekkelig kapasitet og forsvarsevne av truende parter, uten USA. Dette var til å leve med så lenge USA hadde samme sikkerhetspolitiske interesser som Europa. Men det er ikke lenger like åpenbart. USA har tatt på seg rollen som trofast alliert i den pågående konflikten med Russland, og det viser et tett transatlantisk samarbeid. Spørsmålet er hvordan Europa skal møte utviklingen på lengre sikt? Hvordan ville USA forholdt seg til denne konflikten dersom Trump fortsatt hadde vært president?»
Europa må ifølge Rieker derfor styrke sin egen evne til å forsvare seg: «Ikke for å undergrave det transatlantiske, men for å være en troverdig partner, og for selv bedre å kunne bidra til å løse utfordringer. Det er viktig av åpenbare sikkerhetspolitiske grunner, men det er også viktig for at unionen skal lykkes med sine mange ambisiøse prosjekter på andre områder. Det er samtidig urealistisk at EU skal utvikle seg til å bli en militært helt uavhengig aktør.»
Viktige kapasitetsbyggende tiltak er likevel blitt innført: «Det er viktig at man fortsetter å støtte opp under, og bygger videre på, de prosessene som allerede er i gang internt i EU – som PESCO (EUs permanente strukturelle samarbeid) og EDF (EUs forsvarsfond). Men dette er ikke tilstrekkelig – og vil heller ikke styrke kapasiteten til å handle på kort sikt. Derfor er det viktig at man også åpner opp for en større grad av fleksibilitet og koordinering av den til enhver tid samlede europeisk forsvarskapasiteten – enten den er institusjonelt koblet til NATO, til EU eller til ulike former for regionale samarbeidsformer.»
Det vil ifølge Rieker innebære at man i fremtiden må forvente at enkeltland eller konstellasjoner av land går sammen om å løse en krise på kort varsel: «Den franske intervensjonen i Mali i 2013 kan forstås på denne måten. Og det franske initiativet om å opprette European Intervention Initiative (EI2) er en måte å berede grunnen for ad-hoc-konstellasjoner i en mulig krisesituasjon. Også andre eksisterende regionale samarbeidsformer – nordiske og øvrige europeiske – bør lett kunne videreutvikles i en tilsvarende retning. Prosessen rundt utviklingen av et strategisk kompass er spesielt viktig i denne sammenhengen. Og det er ikke tilfeldig at dette arbeidet skal konkluderes under fransk formannskap.»
Men for å lykkes med å styrke europeisk forsvarsevne kommer man ikke utenom en styrking av samarbeidet mellom EU og NATO, ifølge Rieker: «Dette er noe de fleste støtter i teorien. Men samtidig finnes det fremdeles overraskende mye skepsis – ikke minst i Norge. Mange frykter fortsatt duplisering og svekkelse i de transatlantiske relasjonene. Samtidig må vi ta inn over oss realitetene i at transatlantiske relasjoner er i endring, og at man må tenke nytt rundt europeisk sikkerhetspolitikk og forsvaret av vår samfunnsmodell.»
Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Trine Lise Sundnes# påpeker overfor NY TID: «Selv om EUs nærmeste og naturlige forsvarspolitiske partner er NATO, er det ingen grunn til at ikke EU kan gjøre mer på egen kjøl.
Behovet for å bidra til mer stabilitet i eget nabolag og på tvers av regioner, og fremveksten av hybrid- og cyber-angrep går i retning av slike behov. Selv om sterke transatlantiske forbindelser og sikkerhetsgarantien i NATO forblir en bærebjelke i europeisk sikkerhet, peker kommisjonspresidenten på EUs mulighet til å bidra gjennom en kombinasjon av militær og sivil tilstedeværelse, diplomati og utviklingspolitisk innsats. Von der Leyen peker på medlemslandenes forventninger – og vilje –til å styrke EUs evne til å ivareta indre og ytre sikkerhet.»
