Europas splintrede sjel

Hvor går grensene for øst-utvidelse?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Blir EU et nytt Kakanien, spør Jahn Otto Johansen i sluttordene av boken Hjem til Europa?. Han henter navnet og bildet «Kakanien» fra Robert Musils enorme roman Mannen uten egenskaper. Der er «Kakanien» rammen om fortellingen. Det er sammensatt av begrepene «kaiserlich» og «königlich» – keiserlig og kongelig – og står for et mangfoldets Europa i miniatyr. Men det er fylt av spenninger, som i en scene der en av bokens sentrale personer, grev Leinsdorf, møter Tsjekkere og Sudettyskere i byen Brno. «De holder på å rive øynene ut på hverandre. Tsjekkerne skriker: «Ned med tyskerne!» På den andre siden av gaten står tyskerne og roper: «Ned med tsjekkerne!»»

Oppe i alt dette forsøker grev Leinsdorf å skape enhet og samling – uten å lykkes. For samlingsforsøket bygget på en illusjon. Professor Elsbeth Wessel, som har skrevet forord til den norske utgaven beskriver det slik: «Kakanien var… visjonen om en stor økumeni som endte med en grandios ruin.» Jahn Otto Johansen fortsetter med å spørre: «Vil et utvidet EU-Europa med et demokratisk underskudd, et stadig større sentralbyråkrati og motsetninger mellom store og små folk ende som Kakanien?»

Med andre ord: Finnes det i det hele tatt noen enhet – noe egentlig europeisk – som kan danne basis for en samlende identitet? Er det europeiske prosjektet, som ideologene i Brüssel og kontinentale intellektuelle som Jürgen Habermas snakker varmt om, egentlig umulig å heve over et høyst pragmatisk politisk og økonomisk nivå? Er svaret på spørsmålet om hva som kjennetegner Europas sjel egentlig «intenting»? Eller «alt»? Og er det bare mulig å samle Europa på grunnlag av dette tomrommet? I så fall: Hva slags fellesskap er nå det?

En ny vri

Europa, både de vestlige delene av Kontinental-Europa og i særlig grad de nye EU-områdene i Sentral- og Øst-Europa, er delt på kryss og tvers av historiske skillelinjer som går århundrer tilbake og som fortsatt troner langt frem i manges bevissthet.

Hver gang enkeltstater har gjort forsøk på å samle dette mangslungne landskapet av ulike folkegrupper, har det endt med fiasko: Napoleon feilet, det østerisk-ungarske dobbeltmonarkiet falt i 1918, nazistenes tusenårsrike ble knust i 1945 og Østblokken kollapset i 1989. Kanskje er det en del av Europas skjebne at slike forsøk alltid ender i katastrofen. I så fall er det et annet trekk ved den samme skjebnen at mangelen på samling gir opphav til stadig nye voldelige konflikter. Det er tross alt under fem år siden krigshandlingene på Balkan opphørte. Kampene mellom albanere og majoritetsbefolkningen i Makedonia utgjorde siste fase i et svært blodig tiår i området. Spenningene er fortsatt store i Kosovo. Kanskje vil de sivilisatoriske og kulturelle riftene som er tegnet inn på europakartet bestå og fortsette å gå opphav til krig og elendighet også i overskuelig fremtid.

Men EU-bestrebelsene, med grunnloven, øst-utvidelsen og ønsket om stadig tettere integrasjon, innebærer noe nytt og tidligere uprøvd. Det er et grandiost nasjonsbyggingsprosjekt. Det har vi riktignok sett før, men dette er også et prosjekt som møter friksjon fra allerede eksisterende og dypt rotfestede nasjonale og etniske identiteter. Det er et forsøk på å bygge en nasjon på nasjoner.

Videre er det et samlingsforsøk hvor frivillig tilslutning og ikke stormaktenes militære ekspansjon preger utviklingen. Det er et samlingsforsøk som søker legitimitet i folkeavstemninger i hvert enkelt land.

Dessuten er det bygget på et annet, mer mangfoldig, tolerant og menneskerettighetsfestet verdigrunnlag enn de tidligere forsøkene. EU har hatt en viss suksess ved å binde erkefiender i Vest-Europa, som Frankrike, England og Tyskland, sammen. Vil de klare noe lignende igjen?

Det er – historisk sett – en ny type struktur som er i ferd med å utvide sitt geografiske omfang.

Forskjeller

Jahn Otto Johannsen setter seg ikke fore å svare på disse spørsmålene i Hjem til Europa?, men han gir en del viktige forutsetninger for å kunne forstå rekkevidden av dem. Hans fremste anliggende er å vise frem mangfoldet i og forskjellene mellom de nye sentral- og øst-europeiske landene som nylig ble med i EU og Nato.

Dette er en gruppe land mediene i forbindelse med østutvidelsen hadde en tendens til å omtale som en enhetlig blokk. Det er de, ifølge Johansen, ikke: «Jeg er enig med professor Rich Rose ved London School of Economics … når han … gjentar at det er like tøvete å sette alle postkommunistiske stater i samme bås som det ville være å skjære USA, Canada, Brasil og Chile over én kam fordi de befinner seg på den samme halvkulen.»

I både utviklingsnivå, industrialiseringsgrad, utdanningsnivå og så videre er det store forskjeller. Tsjekkia er kommet langt. Slovakia mye kortere. De har alle sine særegne nasjonale mytologier, og hver sin politisk historie. Romania gikk – relativt sett – gunstig ut av den andre verdenskrigen, grunnet en strategisk u-sving på riktig tidspunkt. Bulgaria stod sammen med tyskerne til det siste. Polen opplevde grusom okkupasjon av både Tyskland og Sovjet, og at hele landet ble «flyttet» vestover. Noen av statene var tettere, andre noe løsere, diktert av Moskva. Bulgaria ble overlatt til de lokale kommunistene, i Ungarn ble innbyggerne hardt rammet av den røde armés og KGBs terror. Etter Sovjetunionens fall har de gamle kommunistene i varierende grad fått nye maktposisjoner i politikk og økonomi. I Tsjekkia stod den humanistiske dissidenten Václac Havel frem, I Polen Lech Walesa, i Romania sliter man fortsatt med vanstyre. Både her og i Slovakia og i Ungarn fikk populistisk og sjåvinistisk nasjonalisme fotfeste.

Og, ikke minst: Alle disse landene har sine respektive problemer med relativt store minoritetsgrupper: Sudettyskere i Tsjekkia, ungarere i Romania, for bare å nevne et par.

I tillegg kommer jødenes forferdelige lidelser under den andre verdenskrigen. De ulike landene forholdt seg ganske forskjellig til denne folkegruppen. Dette er en kompleks historie. Overraskende nok var ikke alle landene som stod på Nazi-Tysklands side, som Bulgaria, av de verste. De sparte riktignok ikke jødene i de områdene de okkuperte, for eksempel i Makedonia, men jøder på bulgarsk territorium led minimale tap, blant annet grunnet folkelig motstand. I Polen bisto lokalbefolkningen tyskerne i deres bestrebelser. Antisemittismen levde videre etter krigen, og gjør det også i dag. Nå har imidlertid sigøynernes situasjon kommet i søkelyset i hele området. De møtte og møter en tildels ublid skjebne i de nye medlemslandene og i søkerlandene. Slike minoritetsgruppers situasjon er en av de store utfordringene Europa er stilt overfor i den nære fremtid.

Det «nye» Europa?

Etter at Donald Rumsfeld laget et skille mellom det nye og det gamle Europa, gikk sinnene i kok i visse kretser. De nye medlemslandene var ikke «Det nye Europa», de var det gamle Europa som endelig kom hjem. Grunnlaget for Rumsfelds beskrivelse var knyttet til Irak-krigen, men heller ikke på dette punktet er situasjonen lik i de nye medlemslandene. Jiri Pehe, en ekspert på Tsjekkisk politikk, som nå er sjef for New York Universitys avdeling i Praha, sa det slik: «I virkeligheten eksisterer det store forskjeller mellom de nye EU-medlemmene. Selv i Irak-spørsmålet var det liten enighet. Mens noen land, som Polen, ga sterk støtte til de amerkianske krigsanstrengelsene, forsøkte andre å balansere sin støtte til USA med «forståelse» for tyske og franske synspunkter. Andre igjen, som Slovenia, sto helt på det «gamle» Europas side.»

Det er vanlig å tenke seg at tyngdepunktet i Europa ble flyttet østover med utvidelsen. Og det er i en forstand riktig – men det er også upresist. Polen er et folkerikt land og vil få stor innflytelse i unionen. Også de andre landene vil få egne kommissærer og sin tilmålte innflytelse i Brussel. Men samtidig peker de nye medlemslandenes uttalelser om at de er kommet hjem til Europa, mot noe annet. I femti år var de underlagt kjempen i øst – Sovjet – nå har de knyttet seg til Vest-Europa som dermed har utvidet sitt nedslagsfelt østover. Kanskje er det mest korrekte å si at tyngdepunktet i EU har flyttet seg østover, mens tyngdepunktet i Europa har flyttet seg vestover.

Som boken tittel indikerer, setter Johansen spørsmålstegn ved påstanden om at de nye landene har «kommet hjem». Han forsøker med det å si noe om den prinsipielle europadebatten: Hvor går verdensdelens øst-grense? «Det er her debatten har spisset seg til i spørsmålet: Hva er Europa,» skriver han.

Grensen

Skulle man være mer spissformulert, kunne man avlede et viktig underspørsmål: Kan Tyrkia bli medlem av EU slik kommisjonen nå har åpnet for? Tyrkerne stanget mot Wien og ble stanset for annen gang i 1683. Da hadde de rukket å befeste seg i Sørøst-Europa. Bulgarerne beskriver det som «tyrkeråket». I byen Batak mot grensen til Hellas, i 1876, ble 5000 mennesker massakrert av de såkalte bashibazouk-bandene, en gjeng slaviske muslimer som allierte seg med okkupantene. I Makedonia er fiendebildene fortsatt levende: Historier om at tyrkerne voldtok unge jenter for deretter å drepe dem, er ikke uvanlige. Sannsynligvis er det også en kjerne av sannhet i dem.

Men enda viktigere er det kulturelle skillet som markeres av kristenhetens møte med den islamske verden langs grensene mot Tyrkia, ifølge Johansen. Det utgjør det sørøstlige avsnittet av den grensen han forsøker å trekke for det europeiske. Langs denne grensen har okkupanter fra begge sider veltet inn over hverandres territorier i bølger. Det ottomanske rikets ambisjoner i Europa er nevnt. Europeiske korsfarere gjorde sitt den andre veien.

Det nordøstlige og østlige avsnittet av grenselinjen må vi tilbake til Romerrikets deling for å få taket på. Jahn Otto Johansen mener skillet mellom den ortodokse og den katolske/protestantiske kultursfære markerer en øst-grense for det europeiske. Ungarn, Polen, Tsjekkia og Slovakia er romersk-katolske. Hviterussland, Ukraina og Russland er Ortodokse. Johansen skriver: «Dersom ikke tatarene hadde stengt russerne ute fra renessansens innflytelse, ville antagelig de ortodokse ha sørget for å gjøre det selv. Resultatet ville ha blitt det samme: Hele det Europa som lå øst og sør for de avgjørende kulturgrensene, ville uansett ha gått glipp av renessansen, opplysningstiden, ideene fra den franske og amerikanske revolusjon, den industrielle revolusjon og utviklingen mot et sivilt samfunn, et borgelig demokrati.»

Unntakene blant de ny Nato og EU-medlemmene er Bulgaria og Romania, som begge er ortodokse. Passer de dermed fortsatt inn? Johansen mener de kan gjøre det: «Det er … ikke bare religion og gamle kulturmønstre som forklarer forskjell i økonomisk og sosial utvikling.»

Hellas er jo ortodokst, for eksempel. Men Hellas lå under den vestlige interessesfæren i hele etterkrigstiden.

En del østeuropeiske intellektuelle, som Milan Kundera, mener kommunismen berøvet Sentral-Europa for utviklingen. Johansen tolker Kundera hit:» … dersom ikke jernteppet hadde forsvunnet i 1989, de kommunistiske regimene hadde gått i oppløsning og det sovjetiske hegemoniet var blitt avskaffet, ville de sentral- og østeuropeiske landene ha blitt liggende i en økonomisk, sosial og kulturell bakevje.»

Daniel Chirot peker ut et interessant perspektiv i denne sammenhengen. Johansen siterer ham fra essayet «Back to Reality»: «Kommunismen kombinerte det verste ved den vestlige modernitets fremmedgjøring med det før-moderne samfunns konservative måte å operere på.»

Johansen svarer ikke på spørsmålet om Bulgaria og Romanias muligheter. Det skal heller ikke vi gjøre. Det vi skal merke oss er påstanden om at jernteppet på mange måter kan vise seg enklere å overskride enn andre forskjeller. Spørsmålet er: Kan EU favne over enda mer og strekke seg over skillelinjer som er enda dypere – kulturelt og historisk sett?

Er det mulig?

Det er opp til fremtiden, men klarer EU virkelig å favne over slike historiske konfliktlinjer og skape en felles tilhørighetsfølelse som stikker dypere en festtaler i elitenes middagsselskaper, er det bare den historieløse som ikke ser en fredsgevinst ved prosjektet – selvsagt uavhengig av hva vedkommende måtte mene om andre sider ved det, og om han er tilhenger eller motstander av norsk EU-medlemsskap. På den annen side: Om det er mulig å nå dit, vites ikke.

Kanskje er det farlig bare å stille spørsmålet om Europas sjel. Stefan Jonsson i den svenske avisen Dagens Nyheter, mener det. Johansen siterer ham: «För det första: ju större ansträngningarne är att finna en idé som enar alle imperiets folk, desto säkrare kan man vara att enheten är slutningen förlorad. För det andra: med varje försök att ena folket ovanifrån ökar söndringen underifrån.»

Og var det ikke akkurat det Robert Musils pekte på i Mannen uten egenskaper?

---
DEL

Legg igjen et svar