Europas buddhistiske diktatur

I den russiske republikken Kalmykia, syd og øst for Moskva, tett på det kaspiske hav, bor det eneste folkeslag som er igjen i Europa etter Djengis Khans folkevandringer.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[elista] Et søtt teppe av røyk fra hundrevis av røkelsespinner fyller tempelet fra de røde gulvteppene til det grønne kassettetaket dekket med tibetanske skrifttegn. Tre purpurkledte munker sitter med bøyd nakke under den enorme, gyldne Buddha-statuen. Under statuen står er portrett av Dalai Lama, dekket med blomster.

Munkenes barberte hoder vogger frem og tilbake mens de resiterer en toneløs bønn, og hendene dreies rytmisk på den lille bønnetrommen, som sender et regn av hypnose-lignende slag over folk som sitter samlet på de lave gulvbenkene.

Ikke alle i forsamlingen er like forhekset av seremonien. En liten jente med svarte fletter tar seg en lur inntil hun diskret blir pirket i siden av sin mor.

Det er lørdag morgen litt over åtte i et lite tibetansk tempel på de russiske steppene. Vi befinner oss i landet Kalmykia, en buddhistisk republikk i den russiske føderasjon, og den eneste buddhistiske republikken i hele Europa. Det for Vesten nesten ukjente landet ligger langt nord i Kakasus, på den europeiske siden av Uralfjellene og Volga, med grenser i syd mot Tsjetsjenia og kyst i øst mot det Kaspiske hav.

Det er bare 15 år siden Sovjetunionen falt og dette tempelet igjen kunne åpne, etter å ha vært stengt siden Stalins tid.

Den buddhistiske arven til kalmykkene ble forsøkt knust under den fellesovjetiske sosialistiske kulturen. Stalin var den av sovjetlederne som gikk aller lengst i forsøket på å underminere befolkningen da han deporterte samtlige kalmykker til Sibir, og jevnet templene deres med jorden. Kalmykkene led i leirene i Sibir i 14 år, og da de kom tilbake hadde de mistet sine munker, mye av sitt språk, mange av sine myter, fortellinger og andre tradisjonsbærere.

Nå har Buddha blitt gjenfødt i hovedstaden Elista. Buddhismens gjenoppstandelse i Kalmykia er merkbar bare på en liten rusletur i Elistas sentrum. Langs Lenin-boulevarden ligger – foruten den gamle statuen av Lenin selv – pagoder, buddha-altre, tibetanske lykkehjul, blå og gule flagg med lotus på og skulpturer av små, mongolske vismenn som teller en bønnekrans.

Kalmykia, kort sagt, oppleves for den tilreisende som et lite stykke Tibet eller Mongolia som har blitt igjen på de russiske steppene etter Djengis Khans herjinger. Her er mongolene blitt russifisert og ofrer vodka til sin Buddha. Hver gang en vodkaflaske åpnes, kaster kalmykkene den første slurken i taket.

Fra talløse plakater smiler Dalai Lama ned, eller han omfavner broderlig den russisk-ortodokse patriarken i Kaukasus. På overflaten er buddhismen så tilstedeværende at det virker nesten mistenkelig for en utenforstående. Og når man letter litt på sløret bekreftes mistanken. Buddhismen tjener flere formål enn bare det åndelige her i Kalmykia. Den skaper også turisme og legitimitet for styret.

I desember åpnet det som nå er Europas største buddhistiske tempel. Det er oppkalt etter kalmykkenes noe mystiske, hedenske nomadegud «Belyj starets» – «den hvite gamle mannen», og myndighetene håper turistene vil strømme til fra Vest-Europa, USA, Japan og Kina.

Dessuten spiller president Kirsan Iljumzjinov stadig på at det var han som ga buddhismen tilbake til folket.

Dyp fattigdom, høy Buddha

Noe særlig annet har ikke Kirsan å vise til etter 15 års vanstyre. For hverdagen for kalmykkere flest er langt fra nirvana, det buddhistiske paradis. Kalmykia er blant Russlands aller fattigste og underutviklede regioner, og politisk sett et av de mest undertrykte og ufrie. De seneste år har folk emigrert i titusenvis for å slippe vekk fra fattigdommen. Arbeidsløsheten er høy, og entusiasmen for fremtiden liten.

– Ingen kan leve et ordentlig liv her ute. Så snart folk får råd, flytter de så langt vekk de bare kan komme, sier 64 år gamle Fjodor. Han er pensjonist i landsbyen Lóla, en times kjøretur fra det prangende Elista sentrum.

Landskapet på de kalde og forblåste steppene i Kalmykia vitner om et samfunn i ruin: Fraflyttede hus, lastebilvrak som står og ruster i gress som har vokst seg for høyt.

Av det som var fritidsklubben står bare murveggen tilbake. Tak, dørene, vinduer og inventaret er vekk. Den gamle mannen med det furete ansiktet og den hese stemmen måtte i fjor ta farvel med sin sønn. Han dro til Moskva for å finne arbeid. Selv har ikke Fjodor hatt arbeid siden kollektivfarmen ble nedlagt på midten av 1990-tallet.

Det var denne fattigdommen i kommunismens kjølvann som brakte den unge Kirsan Iljumzjinov, «sjakkpresidenten», til makten. Han var i 1993 en driftig forretningsmann med gode kontakter overalt. Som valgløfte skulle han skaffe alle kalmykkene 100 dollar hvis de stemte på ham, og dessuten egen mobiltelefon til alle gjetere.

Steppegjeterne som vokter hesteflokkene venter fortsatt på sin mobil. Kirsan er derimot blitt landets rikeste mann. Han eier 56 luksusbiler og bruker sitt lands sparsommelige budsjett til sine egne hobbyer og spektakulære investeringer.

På folkemunne kalles han «Hans Kirsan Andersen» – fordi han forteller for mange eventyr, særlig dem om de mange gangene han har blitt kidnappet av marsboere og reist med UFO-er omkring i verdensrommet. Presidenten blir heldigvis alltid satt av romskipet i god tid til viktige møter i regjeringen.

Det største av sløseriene til presidenten er «sjakkbyen» han bygget. Han brukte en sum tilsvarende tre fjerdedeler av et årsbudsjett på en ny bydel som skulle brukes under sjakk-VM i 1998. Etter mesterskapet har bydelen vært folketom og død. Kirsan er også president i Verdens sjakkforbund, og han har personlig innført sjakk som obligatorisk fag i alle barneskoler.

Hans andre lidenskap er fotball, og for ti år siden tilbød han Diego Maradona fem millioner kroner for å spille én enkelt kamp for presidentens private fotballklubb, som ligger i russisk annendivisjon. Men Maradona var på narkoavvenning på Cuba, og måtte bryte kontrakten.

I høst tilbød han Putin fem millioner dollar for å få liket av Lenin flyttet fra sitt mausoleum på Den røde plass i Moskva til Elista.

Alt sammen er gode investeringer for Kalmykia, mener den kalmykiske industriministeren Valeriy Bovaev på sitt romslige kontor der to Kirsan-portretter, én buddha og én Dalai Lama kikker ned på møtebordet.

– Før kjente ingen til Kalmykia og nå er vi kjent over hele verden. Folk er takknemlige for dette og legger villig sin skjebne i Kirsans hender.

Og det kan nesten virke som om ministeren har rett. Det er langt mellom opposisjon og kritikere i sjakk-kongens land. I alle fall etter at hans mest sannsynlige utfordrer, Larisa Yudina, ble knivstukket til døde utenfor sin redaksjon for ti år siden. Hun var redaktør for den største opposisjonsavisen Kalmykia Today og var en av lederne i opposisjonspartiet Yabloka. En av Kirsans skolekamerater ble dømt for mordet, men alle de antatt skyldige fikk milde straffer.

I dag lever avisen et liv i eksil. Den trykkes utenfor Kalmykia og distribueres hemmelig på visse boder på noen få markeder, og er i år blitt nominert til den norske Fritt Ord-prisen. Alle andre aviser er sensurert av regjeringen.

– Opposisjonen i dag er så godt som vekk. Folk er redde for å si noe. Alle som ytrer noe kritisk risikerer å miste jobben. Og hva skal du leve av da? spør Olya, som er lærer i samfunnsfag på byens eneste privatskole. Nesten alle arbeidsplasser i Kalmykia er enten offentlige, eller på et vis avhengig av konsesjoner, tillatelser og gode relasjoner til det offentlige.

Olya snakker av erfaring. Hennes mann og hennes sønn var begge aktive opposisjonelle. Mannen mistet sin jobb, og sønnen har aldri fått noen, etter at han viste frem stemmeurner som var brutt opp til CNN. Det var et av de mange valg Kirsan har manipulert for å beholde makten.

En av få opposisjonspolitikere i Kalmykia er kommunistlederen Nurov Erdichevich i Nord-Kaukasus sitt regionale parlament. Han beveger pekefingeren i sirkler rundt tinningen for å tilkjennegi hva han mener om Kirsans mange fargerike UFO-fortellinger. Men han ler ikke.

– Folk tror han er sinnsyk, men jeg tror han gjør det kun for å tiltrekke seg oppmerksomhet, og muligens for å kunne erklære seg sinnsyk dersom korthuset hans faller en dag, sier Erdichevich.

Han kritiserer Kirsans regjering for å ignorere fattigdommen og neglisjere utviklingen av landbruket, hvor de fleste arbeider. Han klager over pensjonister som ikke får pensjoner, offentlig ansatte som ikke får lønn – annet enn i valgår – og syke som ikke får gratis legebehandling. Dessuten mener han arbeidsløsheten, som offisielt bare er på syv prosent, i realiteten er 55 prosent eller mer.

Den kalmykiske stat tjente inntil i fjor grovt på å være et indre-russisk skatteparadis for store russiske bedrifter, blant dem Yukos, som pro forma har plassert sine kontorer her i bytte mot svært lave skatter.

Opposisjonens store ankepunkt mot Kirsan er ikke bare feilslått politikk, men også store underslag av pengene som kommer inn til landet.

– Presidenten og hans menn er gjennomkorrupte. De tar penger fra budsjettene og plasserer i sine egne forretninger, hevder Erdichevich.

Blant annet har Kirsan sin egen vodkaproduksjon, og hans siste nye bransjesatsning er turisme. Samtidig bruker han statens midler på et tempel som skal få turister til Kalmykia.

Den demokratiske opposisjonen øyner lite håp om å få Kirsan fjernet med det første. Presidenten har fingert alle valg de siste ti årene, og fjernet demonstrasjoner mot ham med politihjelp fra naborepublikkene. Med sin grense med Tsjetsjenia kan han alltid rope «terror» og påstå at demonstranter er islamistiske terrorister, selv om opposisjonen i landet ikke en gang er muslimsk, men kristen og buddhistisk.

Opposisjonen hadde håpet Putin selv skulle kvitte dem med den korrupte presidenten. Vanlige regionsvalg holdes ikke lenger etter Putins «terrorreform». Nå er det Putin selv som utnevner regionale presidenter.

– Jeg trodde jeg ville bli sinnsyk dersom Putin faktisk gjenutnevnte Kirsan, sier journalist Valeri Ulyadvorv, i Kalmykias eneste opposisjonsavisen.

Men det gjorde Putin, og begrunnet det med «stabilitet i regionen». Så nå sitter sjakk-kongen ved makten til minst 2009.

Opposisjonens eneste håp nå er at Kirsan offisielt tiltales for å ha vært involvert i svindelen med olje-for-mat-programmet i Irak under Saddam Hussein. Kirsan var en uttalt god venn av Saddam, og sterke indisier tilsier at han var involvert i svindelen.

– Kanskje det er meg det er noe i veien med, men jeg nekter å gi opp kampen for et fritt Kalmykia, sier Ulyadvorv, som nå bare klarer utgi én avis i måneden, og må stole på at Buddha hjelper til med resten. n

---
DEL

Legg igjen et svar