Europas selvskading 

Det skumrer i Vesten. Men morgenrødmen bringer lys, ifølge Bernd Ulrich.

Ranveig Eckhoff

Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Guten morgen, Abendland

Bernd Ulrich

Verlag Kiepenheuer & Witsch

Tyskland

Bernd Ulrich analyserer vår tids traumer, uten å forfalle til henge-myr­aktige undergangsprofetier. Den som derimot ikke innser at vi i Vesten står overfor et gigantisk paradigmeskifte som vil avkreve oss alle både nytenkning og innsats, risikerer å havne i sumpen. Skiftet utfordrer oss politisk, sosialt, kulturelt og individuelt. Plukker vi opp hansken, kan vi – barn av Vestens verdisystem – bidra til å skape en ny epoke slik vi ønsker den. Dette er stort – og det er nødvendig.

Nye regler. Bernd Ulrich, født 1960 i Essen, Ruhrområdet – Tysklands «rust belt» – er for tiden sjefredaktør og leder for den politiskeavdelingen i den velrenommerte ukesavisen Die Zeit. Fra denne plattformen og som prisbelønt skribent har han hatt sjeldne anledninger til å følge politiske begivenheter og ledere på nært hold. Det er all grunn til å lytte når Ulrich snakker. Hans lett ironiske selvbilde – «en privilegert, hvit og heteroseksuell eldre mann» – sier noe om hans ståsted: Tidligere tiders politiske selvfølgeligheter gjelder ikke mer. De siste årenes mange politiske jordskjelv må åpne øynene til folk i opplyste og velsituerte kretser for de tsunamiliknende opprørene som finner sted. Ansikt til ansikt med Brexit, Trump-Amerika, IS-terror, globale flyktningstrømmer og en gjenfødt nasjonalisme verden over er det tid for en ny politisk posisjonering, en som når utover formentlig egeninteresse og kortsiktighet.

La USA fare! Undertonen i boken er et «bye-bye» til USA – landet der bensinmotoren og skytevåpenet er de fremste fetisjistiske frihetssymbolene. USA var inntil nylig en bærevegg i Vestens hus, men denne veggen råtner rett fora: øynene våre. I USA har de rike trolig mer makt enn i noen annen demokratisk stat, samtidig som tålegrensen for ulikhet og ydmykelse nærmer seg et nullpunkt. Dette gjelder også innen de vestlige land generelt, og mellom Vesten og resten av verden. Amerikanerne har på et uheldigst mulig tidspunkt valgt en totalt uskikket leder, som gjennom sitt meningsløse mantra Make America Great Again plasserer landet med ryggen mot veggen. Uten sterke historiske drivkrefter kunne den talentløse vitsfiguren Donald Trump aldri ha sørget for demokratenes nederlag og blitt president i verdens mektigste land; motparten hadde mer penger, større ekspertise, bredere erfaring og en demokratisk president på sin side. De hadde Hollywood, Silicon Valley, seriøse medier og eliteuniversitetene til å kaste glans over seg. Så taper de – mot Trump.

Verdensmakt Europa. Demokratene tapte på grunn av et helt batteri av uholdbare holdninger, mest iøynefallende deres skamløse nærhet til penger – en total sammensmeltning av politisk og økonomisk makt. Her surfer demokrater og republikanere på samme bølge. Trump-regjeringens basiskonsept består i å bedre situasjonen for de fattige – men ikke ved å belaste de rike i USA, snarere på bekostning av de fattige i Kina, Mexico og Europa. Det USA som kom Europa til unnsetning under og etter annen verdenskrig, er blitt ugjenkjennelig. Systemkrisen USA har havnet i er selvforskyldt, men vi på den andre siden av Atlanteren må like fullt håndtere skadene.

Vi europeere må ikke bare løsne våre transatlantiske bånd, vi må aktivt gripe tømmene og styre i en helt annen retning. Og nei, dette betyr ikke at hvert land på sin nasjonale tuft skal lynoppruste sitt forsvar eller toe sine hender og vise til NATO. Vi – ja, selv vi nordmenn – må heller ruste opp vår tro på oss selv og vår verdensdel; på europeiske verdier, kultur og innflytelse. I tider med akutte utfordringer må vi slutte å bruke Europa som syndebukk, som projeksjonsflate for egen misnøye. Russland er på offensiven, flyktningene presser på, økonomien stagnerer, fellesskapet skrumper. Selv i Brussel, der så mye kunnskap om Europa er konsentrert, surmules det. For mye integrasjon her, for lite der. Problemer forstørres og kalles konstitusjons-, identitets- og eksistenskriser. En nasjonalstat med tilsvarende selvskadingsimpulser skal man lete lenge etter.

Russland er på offensiven, flyktningene presser på, økonomien stagnerer, fellesskapet skrumper. Israel, Afghanistan, Tyrkia, Syria er våre naboer – ikke USAs. Og Afrika står på dørterskelen.

Tilbake står fakta. Europa viste seg som et sterkt kontinent i møte med euro-, Ukraina-flyktning- og terrorkrisene. Svakheter i systemet ble synlige, men avsløringene åpnet også for ny ærlighet, nye satsninger og innsikten om at ingenting lenger kan feies under teppet. Israel, Afghanistan, Tyrkia, Syria er våre naboer – ikke USAs. Og Afrika står på dørterskelen.

Vesten = du og jeg. For Bernd Ulrich handler det om de virkelige historiene; om realiteter, ikke om ideologier og ønskedrømmer. Mennesker fra fjerne verdenshjørner søker del av vår velstand. Kolonitiden er en saga blott for oss, men ikke for dem. Den kristne nestekjærligheten hadde det med å tape seg i takt med med økt avstand. Dermed degenererte den til regelverk og liturgi.

Men kjærlighet er ikke motsetningen til makt – den er forutsetningen. Det kristne Vesten feilet i store deler av verden, ikke minst i Midtøsten. Vi førte kriger med skjulte motiver, støttet diktatorer, nørte opp under Al Qaida. Vestlig luksuskonsum av illegale droger bidrar til kriminalitet og failed states andre steder. Olje og petrodollar manipulerer politikken, mens hvert eneste solcelletak på den annen side i dag er en game changer.

Humanitær realisme. En ekte interesse for menneskene, for dem «der nede», er hva som trengs. På dette stadiet av globaliseringen kan ikke Europa lenger nøye seg med lunken søndagsmoral og symposiumhumanisme. Vi står foran valget om enten åpent å bekjenne oss til den kynisme som alltid ligger på lur i vår livsstil, eller å tro på det bibelske brød som mettet de mange; på at kjærlighet ikke gjør blind, men seende; på at solidaritet gjør sterk. I årene 1988–2008 fløt 44 prosent av all global gevinst i hendene på de 5 prosent rikeste, ifølge Global Inequality (Branko Milanovic). Dette er ikke bærekraftig politikk i Aftenlandet. Heri ligger en kraft som har potensial til å sprenge demokratienes eksistens – sågar å øke faren for krig. Og dermed er vi tilbake til EUs grunnidé: fred.

Med all sin tilsynelatende temahopping – Ulrich vier blant annet et helt kapittel til Merkels Tyskland som førende europeisk nasjon – er hans hovedbudskap dette: Geopolitikk er blitt innenrikspolitikk. Og istedenfor å skremme oss, bør det inspirere oss.

---
DEL