Europas selvskading 

Det skumrer i Vesten. Men morgenrødmen bringer lys, ifølge Bernd Ulrich.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Guten morgen, Abendland

Bernd Ulrich

Verlag Kiepenheuer & Witsch

Tyskland

Bernd Ulrich analyserer vår tids traumer, uten å forfalle til henge-myr­aktige undergangsprofetier. Den som derimot ikke innser at vi i Vesten står overfor et gigantisk paradigmeskifte som vil avkreve oss alle både nytenkning og innsats, risikerer å havne i sumpen. Skiftet utfordrer oss politisk, sosialt, kulturelt og individuelt. Plukker vi opp hansken, kan vi – barn av Vestens verdisystem – bidra til å skape en ny epoke slik vi ønsker den. Dette er stort – og det er nødvendig.

Nye regler. Bernd Ulrich, født 1960 i Essen, Ruhrområdet – Tysklands «rust belt» – er for tiden sjefredaktør og leder for den politiskeavdelingen i den velrenommerte ukesavisen Die Zeit. Fra denne plattformen og som prisbelønt skribent har han hatt sjeldne anledninger til å følge politiske begivenheter og ledere på nært hold. Det er all grunn til å lytte når Ulrich snakker. Hans lett ironiske selvbilde – «en privilegert, hvit og heteroseksuell eldre mann» – sier noe om hans ståsted: Tidligere tiders politiske selvfølgeligheter gjelder ikke mer. De siste årenes mange politiske jordskjelv må åpne øynene til folk i opplyste og velsituerte kretser for de tsunamiliknende opprørene som finner sted. Ansikt til ansikt med Brexit, Trump-Amerika, IS-terror, globale flyktningstrømmer og en gjenfødt nasjonalisme verden over er det tid for en ny politisk posisjonering, en som når utover formentlig egeninteresse og kortsiktighet.

La USA fare! Undertonen i boken er et «bye-bye» til USA – landet der bensinmotoren og skytevåpenet er de fremste fetisjistiske frihetssymbolene. USA var inntil nylig en bærevegg i Vestens hus, men denne veggen råtner rett fora: øynene våre. I USA har de rike trolig mer makt enn i noen annen demokratisk stat, samtidig som tålegrensen for ulikhet og ydmykelse nærmer seg et nullpunkt. Dette gjelder også innen de vestlige land generelt, og mellom Vesten og resten av verden. Amerikanerne har på et uheldigst mulig tidspunkt valgt en totalt uskikket leder, som gjennom sitt meningsløse mantra Make America Great Again plasserer landet med ryggen mot veggen. Uten sterke historiske drivkrefter kunne den talentløse vitsfiguren Donald Trump aldri ha sørget for demokratenes nederlag og blitt president i verdens mektigste land; motparten hadde mer penger, større ekspertise, bredere erfaring og en demokratisk president på sin side. De hadde Hollywood, Silicon Valley, seriøse medier og eliteuniversitetene til å kaste glans over seg. Så taper de – mot Trump.

Verdensmakt Europa. Demokratene tapte på grunn av et helt batteri av uholdbare holdninger, mest iøynefallende deres skamløse nærhet til penger – en total sammensmeltning av politisk og økonomisk makt. Her surfer demokrater og republikanere på samme bølge. Trump-regjeringens basiskonsept består i å bedre situasjonen for de fattige – men ikke ved å belaste de rike i USA, snarere på bekostning av de fattige i Kina, Mexico og Europa. Det USA som kom Europa til unnsetning under og etter annen verdenskrig, er blitt ugjenkjennelig. Systemkrisen USA har havnet i er selvforskyldt, men vi på den andre siden av Atlanteren må like fullt håndtere skadene.

Vi europeere må ikke bare løsne våre transatlantiske bånd, vi må aktivt gripe tømmene og styre i en helt annen retning. Og nei, dette betyr ikke at hvert land på sin nasjonale tuft skal lynoppruste sitt forsvar eller toe sine hender og vise til NATO. Vi – ja, selv vi nordmenn – må heller ruste opp vår tro på oss selv og vår verdensdel; på europeiske verdier, kultur og innflytelse. I tider med akutte utfordringer må vi slutte å bruke Europa som syndebukk, som projeksjonsflate for egen misnøye. Russland er på offensiven, flyktningene presser på, økonomien stagnerer, fellesskapet skrumper. Selv i Brussel, der så mye kunnskap om Europa er konsentrert, surmules det. For mye integrasjon her, for lite der. Problemer forstørres og kalles konstitusjons-, identitets- og eksistenskriser. En nasjonalstat med tilsvarende selvskadingsimpulser skal man lete lenge etter.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here