Europas nye land

Krim-halvøyas løsrivelse fra Ukraina kan bli starten for en lang rekke nye land i Europa. Venezia har stemt ja til å bryte ut av Italia, 150 år etter at landet samlet alle bystatene. Katalonia, Baskerland, Grønland og Skottland kan stå for tur: Men på Hebridene vil mange heller bli del av Norge enn av et fritt Skottland. Professor Øystein Sørensen etterlyser økt bevissthet om Europas økende mikronasjonalisme.

Torbjørn Tumyr Nilsen
Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Landlaging. Den 18. september skal Skottland ha folkeavstemning om løsrivelse fra United Kingdom. For første gang på 207 år, siden foreningen med England i 1707, kan Skottland med 5 millioner innbyggere bli sitt eget land igjen.

På de siste meningsmålingene i er det nærmest dødt løp, «ja»-siden har økt til 40 prosent. Og både De Grønne og sosialistpartiet sier ja til skotsk uavhengighet fra London. Skottene er ikke alene: Ny Tids oversikt viser at et dusin land står klar til å bli egne stater – fra det selverklært selvstendige Transnistria i Moldova i sør, et område som også kan tilfalle Russland, til Færøyene og Grønland i nord. Og ved Middelhavet har vi Katalonia, Sardinia og Korsika – der sterke krefter ønsker å løsrive seg fra.

Sist fredag sa 89 prosent i Venezia-regionen, av de som stemte, «ja» til uavhengighet fra Roma. Argumentet i Venezia er at man er lei av at pengene sendes videre til en italiensk sentralmakt, uten at man får noe igjen.

For det er ikke bare Krim-halvøya som er på vandring i grenseland. Er vi i ferd med å se en ny oppsplitting av Europa? Er bystatene på vei inn igjen i skyggen av finanskrise og en økende mistro til både Brussel, EU og nasjonale hovedsteder? Og hva skal man tenke om en slik utvikling?

– Utviklingen nå om dagen bekrefter og forsterker et inntrykk som var tydelig allerede på 1990-tallet: Nasjonalismen i Europa er fortsatt sterk og virksom. Den kommer til uttrykk på ulike måter, men i prinsippet er det snakk om samme fenomen som var så sterkt tilstede på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.

Det sier professor i historie ved Universitet i Oslo, Øystein Sørensen, til Ny Tid. Han er blant annet spesialist på europeisk og norsk nasjonalisme.

– I politisk forstand er det tale om et ønske eller krav om selvstyre, helst en egen stat, for det man definerer som sin nasjon – og et ønske om å forsvare dette selvstyret mot mulige og faktiske trusler. Ett av flere problemer som melder seg, er når ulike nasjonalismeprosjekter kolliderer – når de krangler om hvem som har rett til territorier, for eksempel, sier Sørensen.

– Hvilke type nasjonalisme er det her snakk om? Vil du kalle det vanlig nasjonalisme, regionalisme, anti-nasjonalisme som er anti-Madrid, Roma, London – eller en slags hyper-nasjonalisme, en oppsplitting i stadig mindre områder? Eller er det en anti-mangfoldsnasjonalisme, som hvis man skulle ønske et baskerland for baskere?


Dette er et utdrag fra Ny Tid 28.03.2014. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her.



---
DEL