Europas nye land

Krim-halvøyas løsrivelse fra Ukraina kan bli starten for en lang rekke nye land i Europa. Venezia har stemt ja til å bryte ut av Italia, 150 år etter at landet samlet alle bystatene. Katalonia, Baskerland, Grønland og Skottland kan stå for tur: Men på Hebridene vil mange heller bli del av Norge enn av et fritt Skottland. Professor Øystein Sørensen etterlyser økt bevissthet om Europas økende mikronasjonalisme.

Avatar
Email: torbjorn@nytid.no
Publisert: 28.03.2014

Landlaging. Den 18. september skal Skottland ha folkeavstemning om løsrivelse fra United Kingdom. For første gang på 207 år, siden foreningen med England i 1707, kan Skottland med 5 millioner innbyggere bli sitt eget land igjen.

På de siste meningsmålingene i er det nærmest dødt løp, «ja»-siden har økt til 40 prosent. Og både De Grønne og sosialistpartiet sier ja til skotsk uavhengighet fra London. Skottene er ikke alene: Ny Tids oversikt viser at et dusin land står klar til å bli egne stater – fra det selverklært selvstendige Transnistria i Moldova i sør, et område som også kan tilfalle Russland, til Færøyene og Grønland i nord. Og ved Middelhavet har vi Katalonia, Sardinia og Korsika – der sterke krefter ønsker å løsrive seg fra.

Sist fredag sa 89 prosent i Venezia-regionen, av de som stemte, «ja» til uavhengighet fra Roma. Argumentet i Venezia er at man er lei av at pengene sendes videre til en italiensk sentralmakt, uten at man får noe igjen.

For det er ikke bare Krim-halvøya som er på vandring i grenseland. Er vi i ferd med å se en ny oppsplitting av Europa? Er bystatene på vei inn igjen i skyggen av finanskrise og en økende mistro til både Brussel, EU og nasjonale hovedsteder? Og hva skal man tenke om en slik utvikling?

– Utviklingen nå om dagen bekrefter og forsterker et inntrykk som var tydelig allerede på 1990-tallet: Nasjonalismen i Europa er fortsatt sterk og virksom. Den kommer til uttrykk på ulike måter, men i prinsippet er det snakk om samme fenomen som var så sterkt tilstede på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.

Det sier professor i historie ved Universitet i Oslo, Øystein Sørensen, til Ny Tid. Han er blant annet spesialist på europeisk og norsk nasjonalisme.

– I politisk forstand er det tale om et ønske eller krav om selvstyre, helst en egen stat, for det man definerer som sin nasjon – og et ønske om å forsvare dette selvstyret mot mulige og faktiske trusler. Ett av flere problemer som melder seg, er når ulike nasjonalismeprosjekter kolliderer – når de krangler om hvem som har rett til territorier, for eksempel, sier Sørensen.

– Hvilke type nasjonalisme er det her snakk om? Vil du kalle det vanlig nasjonalisme, regionalisme, anti-nasjonalisme som er anti-Madrid, Roma, London – eller en slags hyper-nasjonalisme, en oppsplitting i stadig mindre områder? Eller er det en anti-mangfoldsnasjonalisme, som hvis man skulle ønske et baskerland for baskere?


Dette er et utdrag fra Ny Tid 28.03.2014. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid -klikk her.



Kommentarer