Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Europas krise er filosofisk

A Philosophy for Europe
Forfatter: Roberto Esposito
Forlag: Polity Press (UK)
Europa lider under en uklar krise: Kreftene som skulle forene oss, er fraværende, mens de motsetningene som skulle drive frem noe nytt, er for vage. En filosofisk klargjøring av sykdommen må til for å forberede en sunn politisk kamp. 

Roberto Esposito har de siste tiårene markert seg som en av Italias fremste og mest tilgjengelige tenkere, og er først og fremst kjent for sine bøker om fellesskapet: Immunitas og Communitas. Tenkningen av samfunnet (communitas) henger sammen med en tenkning av immuniteten, fordi ethvert samfunn er som et felleskap beskyttet mot en fiendtlig utside. Det som hos Schopenhauer og Nietzsche var en spekulativ livsfilosofi, har gått veien via Foucaults sene arbeider og blitt til en «biopolitisk» tenkning. Striden står om livsbetingelsene både for de enkelte kropper og for samfunnslegemet som helhet.

Også hos Esposito er det en uttalt forbindelse til Foucaults «biopolitikk» – som berører helse, seksualitet og død – så vel som til den sene Heideggers tanker omkring teknologi og naturen. For Esposito blir også de to verdenskrigene – særlig den andre – avgjørende. Dette er ikke bare fordi dette var tiden der Heidegger hadde sine mørkeste år og lot sin dype tanker om tid og skjebne tangere nazistenes historiske visjoner. Det er også fordi det i verdenskrigene var at en maskinell forvaltning av menneskets liv og legemer viste seg på sitt mest monstrøse som sivilisasjonens sanne vrengebilde: Europas krise hadde lenge vært latent i kulturen og tenkningen, men manifesterte seg nå for fullt på et politisk og geografisk plan – og rev resten av verden med seg.

En filosofisk Europa-krise. Esposito minner oss om at «krise» er et begrep fra medisinen som betegner pasientens tilstand der denne svever mellom liv og død. Terrortrusler og migrasjonskrisen gir inntrykk av at problemene presser seg på utenfra, og at det – i biopolitiske termer – dreier seg om å immunisere seg mot ytterverden. Esposito har andre steder fremhevet at biopolitikk ikke bare handler om immunologisk selvforsvar og ren overlevelseskamp. Kriser kan også ses som uttrykk for en pågående fødsel – et vedvarende forsøk på å komme til liv og finne form. Ytre problemer er uttrykk for transformasjoner som filosofien kan foregripe.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Med et grøss ser vi alle felleskapets fortrolige overbevisninger rakne under et kaldt og mistroisk blikk – som egentlig er vårt eget.

Nietzsche ga lenge før verdenskrigene et navn til den europeiske krisen: nihilisme. Denne «uhyggeligste av alle gjester», er en hjemløs negativitet som banker på døren. Med et grøss ser vi alle felleskapets fortrolige overbevisninger rakne under et kaldt og mistroisk blikk – som egentlig er vårt eget. Mangelen på myndige sannheter og overbevisende verdier i kjernen av kulturen kan ikke dekkes over av vitenskapens mer eller mindre ukontroversielle «fakta», mener Esposito. Heller ikke kalkulerbare markedsverdier og felles økonomiske interesser løser nihilismens problem. Esposito søker nøkkelen til Europas vei videre gjennom en kritisk lesning av filosofitradisjonen.

Et familieportrett. Leseren kan ane uråd når Espositos ambisiøse jakt på et skjult mønster forgrener seg til et filosofisk familieportrett, et helt slektstre av tenkere over halvannet århundre, ordnet etter tyske, franske og italienske familiemedlemmer. Han påpeker skjulte forbindelser, forteller anekdoter om megetsigende møter og tegner konturene av bitre feider og steile fronter i det filosofiske landskapet. Likevel hjelper han leseren ved å stadig gi nye artikulasjoner av «Europas problem», som etter hvert forgrener seg i allehånde historiske hendelser og metafysiske knuter. Det er selvsagt fristende å lete etter både årsaken og kuren i roten av slektstreet: å søke en tapt opprinnelig enhet for å finne veien fremover. Nettopp her ligger den farligste fristelsen, mener Esposito.

Lengselen etter en frelsende enhet og en dypere sannhet i Europas opphav – i den greske kulturen – fant sin mest sentimentale form i den tyske nyklassisismen og romantikken, der det greske ble forent med det lokale. I mellomkrigstiden ble søkingen etter røtter til en filosofisk besettelse. Samtidig hjemsøkes den politiske historien av forestillingen om Imperiet som forsøker å legemliggjøre det universelle. Etter Romerriket gjenoppstår imperiet i spanske, østerrikske, franske og engelske gevanter. Imperie-lengselen fikk sitt mest krampaktige uttrykk i Hitlers tredje rike. Her ble den klassiske arven redusert til et tomt politisk ornament, og den europeiske besettelsen med å finne frem til universelle sannheter ble til en totalitær forvisning av det som er annerledes.

Forening uten enhet. Forenklet sagt prøver Esposito å skille alle dem som tenker ut fra enhet og røtter, fra dem som søker nøkkelen i det som er annerledes, eller fra «utsiden». Nietzsche hadde ingen illusjoner om en opprinnelig enhet i fortiden, men så at den greske arven bar i seg eksplosive motsetninger. Esposito refererer til at nazi-tenkeren Carl Schmitt allerede i 1945 innså at Europa var dømt til å forholde seg til nye imperier i et globalt spill som overstyrer statenes suverenitet. Disse imperiene var etter verdenskrigen USA og Sovjetunionen, men selv i et tilsynelatende postimperialt Europa overstyres statene av nyliberalismens verdenshegemoni i form av overnasjonale økonomiske enheter. Samtidig undermineres statene av indre konflikter og et tilsynelatende uforenlig mangfold av stammeliknende identitetsgrupper.

Esposito konkluderer med at Europa ikke må søke sin identitet i fortiden, men i fremtiden. Det er ikke i enheten, men i mangfoldet og motsetningene Europa må søke veien videre. Dessuten finnes ikke svarene på innsiden av Europas grenser, men på utsiden – i den globale sammenhengen. Europa må omfavne sine egne motsetninger, minoriteter og indre spenninger hvis vi fortsatt skal ha noe å lære verden om demokrati og sivilisatorisk fremskritt.

Europa må omfavne sine egne motsetninger, minoriteter og indre spenninger hvis vi fortsatt skal ha noe å lære verden om demokrati og sivilisatorisk fremskritt.

To europeiske folk. Etter å ha malt ut et svimlende komplekst panorama, tillater Esposito seg en overraskende radikal forenkling på bokens siste sider. Tesen lyder omtrent slik: De europeiske landene har så vidt lyktes i å forenes gjennom handelstraktater og byråkratiske forordninger, men dette er en falsk forening som kun favner enkeltnasjonenes privilegerte og forspiste eliter. En reell samling får vi først når de indignerte, marginale og utsultede – Europas andre befolkning – forener seg og vinner politisk myndighet. Bare hvis disse frontene utkrystalliserer seg i en klar og skjerpet konflikt, kan den europeiske krisen slå over i en kur.

Esposito er inne på en innsikt som ligger i luften, men som vi likevel står i fare for å overse. I dag kaster nye fascistiske formasjoner oss tilbake til mellomkrigstidens landskap. I en demagogisk rigget kamp om utdaterte identitetsbegreper tørner ulike grupper av underprivilegerte mot hverandre, mens de økonomiske maktelitene forblir uberørte. Esposito etterlyser dermed – på vegne av den italienske filosofien – en ny form for opplyst klassekamp som også kan være relevant for resten av verden. Europa må fødes på nytt – eller forgå i historisk gjentakelsestvang, allergiske overreaksjoner og utdaterte identitetsprosjekter.

[/ihc-hide-content]


Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Se redaktørens blogg på twitter/X

Du vil kanskje også like