Europa til besvær

Skaper Europas historie, med Karsten Alnæs som guide, flere problemer enn den løser?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Hva er Europa?» Spørsmålet er startskuddet for Karsten Alnæs i det som skal bli firebindsverket «Historien om Europa». Det er et aktuelt spørsmål. Journalisten, læreren og forfatteren Alnæs styrke er først og fremst formidlingen. Det ambisiøse førstebindet er velskrevet og fengslende fortalt – men det er neppe et verk som gjør det enklere for oss å takle dagens utfordringer.

Rett…

Første bind av «Historien om Europa» tar for seg perioden mellom 1300 og 1600-tallet. Altså fra sen middelalder til renessansen, litt avhengig av hvor i Europa man befinner seg. Alnæs har kalt boka «Oppvåkning». Hva er det Europa våkner opp fra og opp til?

Tidlig gjør Karsten Alnæs noen valg som får konsekvenser for hvordan vi leser hele boka. Ja, hele verket, for den saks skyld. Det Europa våkner opp til, skal vi tro Alnæs, er de kristnes konflikt med muslimer. Han understreker riktignok at det var eliten som brukte islam som fiendebilde for å samle kreftene i det morgentrøtte Europa, men likevel er det dette bildet vi sitter igjen med: Islam var – og er – en trussel mot Europas identitet.

Historisk er dette delvis riktig. Ikke minst i Spania, som Alnæs kjenner godt, hvor muslimer og jøder ble fordrevet fra landet i årene etter 1492.

…og galt

Men på en annen måte er det feil. Hadde Alnæs begynt «Historien om Europa» noen år tidligere ville han vært nødt til å forholde seg til nær 700 år med fredelig og fruktbar sameksistens mellom jøder, kristne og muslimer i det maurerokkuperte Spania, en kulturell smeltedigel der Konstantinopel senere ble sentrum. Som kjent ligger også Konstantinopel – eller Istanbul, som den tyrkiske byen heter i dag – også i Europa.

Alnæs har også delvis rett i at Konstantinopels fall i 1453 av noen ble oppfattet som en «barbarisk invasjon». Men det hører med til historien at de fleste «vestlige» intellektuelle foretrakk å bli styrt av tolerante muslimer framfor krakilske katolikker, blant annet fordi man i øst hadde dyrket den greske og romerske ånden som ennå ikke var «oppdaget» og «gjenfødt» i Vest-Europa.

Det er betegnende at Alnæs først og fremst understreker sitt poeng ved å henvise til Voltaire, Rousseau og Holberg. Åndshøvdingene levde og virket alle sammen etter epoken i første bind. Og det er mye som tyder på at dette islam-kristendom-fiendebilde nettopp er et produkt av opplysningstiden – og spesielt romantikken senere – mer enn av ånden fra renessansen.

Folkets historie?

Samt – dersom det virkelig var slik, at det var eliten som forfektet et islam-fiendebilde, hvorfor konsentrerer ikke Alnæs seg heller om hva folk flest tenkte om saken? «Historien om Europa» er ment å skulle være en «mentalitetshistorie», det vil si at historiefortellingen ikke skal domineres av konger og generaler og høvdinger, men snarere av hvordan folk flest tenkte.

Dersom Karsten Alnæs hadde gjort nettopp det, ville sannheten vært den motsatte av hva vi kan lese i «Historien om Europa»: Perioden mellom 1300- og 1600-tallet var ikke dominert av konflikt mellom kristne og muslimer. Europas identitet var enten fraværende eller skapt av noe annet. (Dersom man betrakter Hellas som sivilisasjonens vugge, slik Karsten Alnæs gjør i «Historien om Europa», kan man for eksempel lese Thomas Harrison-antologien «Greeks and Barbarians» fra 2002 og finne ut at den greske eliten, spesielt tragediedikterne, betraktet perserne som barbariske 2000 år tidligere. Og perserne var ikke muslimer.)

Folk flest hadde ingen klar forestilling om «Europa» som en kulturell størrelse på 1300-tallet. En del av eliten hadde det. Først og fremst de som hadde egeninteresse av å fremstille Europa som noe annet enn hva-som-helst.

Aktuelt stoff

Så hvorfor har Karsten Alnæs valgt å fokusere på islam som fiendebilde? Trolig fordi det er aktuelt. Det er konflikt og drama. Alnæs skriver i innledningen, mens han står foran Gaudís katedral Sagrada Familia i Barcelona anno 2000-tallet:

«Men er ikke den europeiske sivilisasjon i krise? Tviler den ikke på seg selv og sine verdier? Familien er i oppløsning. Volden tiltar. Ensomhet og fortvilelse tar overhånd. Rastløsheten og rotløsheten er blitt hverdag for de fleste. Sagrada Familia er selv et uttrykk for heksegryten, og for kommersialismen. Her selges alt: korsfestelse og jomfrufødsel, miniatyrkirker og helgenbilder, sigarettennere med bilde av Jesus på. Og gateselgerne som vrimler i gatene rundt katedralen, reiser et spørsmål stadig flere stiller seg: Truer en invasjon fra uten-verdenen med å kvele verdensdelen? Ligger ikke fremtiden utenfor Europa».

Det er mulig stadig flere stiller seg det spørsmålet, men trenger vi nye historieverk som bekrefter at det er riktig å stille det? Bruker Karsten Alnæs noe plass på å si at dagens – eller gårsdagens – fremmedfrykt er uberettiget? Sier ikke Alnæs tvert i mot at Europas identitet er basert på fremmedfrykt?

Negativ identitet

Europas oppvåkning forutsetter altså islam som fiendebilde: Etter 1453 fikk navnet Europa stadig oftere en klang av slagord, et honnørnavn som ble brukt om den kristne og utviklede delen av verden, i motsetning til det barbariske og hedenske Asia.

Det er et like skremmende perspektiv da som nå, og det sier like lite om Islam som det sier mye om et Europa i krise. Det er ikke en positiv identitet, det en negativ identitet. Vi vet ikke hva vi er, men vi vet hva vi ikke er. Slik sett kan man karakterisere Alnæs’ «Historien om Europa» på samme måte som Georg Johannessen karakteriserte Rune Slagstads gjengivelse av norgeshistorien i De nasjonale strateger: «Myten forteller beroligende eventyr til redde barn i alle aldre».

Europa i kontekst

Det finnes flere relevante bokutgivelser som viser en annen måte å lese den europeiske historie på enn den Karsten Alnæs har valgt. To av dem skriver han selv at han har brukt som kilde, uten at det preger tekstene altfor mye. Det handler altså ikke nødvendigvis om innholdet, men om vinklingen – hva som er bisetninger og hva som er hovedfortellinger, hvorfor man har valgt det ene framfor det andre.

Det første eksemplet er forfatteren Norman Davies og suksessboka «Europe. A history». Han skriver blant annet: «De siste 200 årene har europeisk historie hovedsakelig vært ensbetydende med «Vestens sivilisasjon». Inntrykket har vært at alt «vestlig» er sivilisert og alt sivilisert er vestlig. På den annen side: Alt som er svakt østlig eller «orientalsk» ble betraktet som gammeldags og underlegent og derfor kunne man overse det».

Overser

Karsten Alnæs betrakter på ingen måte østlig og orientalsk kultur som underlegen. Det er bare det at han ikke skriver noe særlig om det. Selv om Karsten Alnæs har lest en autoritativ bok hvor det står eksplisitt at en av de største syndene historikere har begått, er å dele opp Europa i en østlig og en vestlig del. Dette var altså ikke noe folk hadde bestemt. Det gjorde moderne filosofer, historikere og delvis politikere. Og det handler ikke om Europas forhold til islam. Det handler om Vest- og Nord-Europas forhold til landene i Øst- og Sør-Øst-Europa, som delvis er islamske og katolske, men mest ortodokse. Likevel skriver Karsten Alnæs et splitter nytt verk om Europa som overlegent er dominert av England, Frankrike, Tyskland, Spania, Nederland og Skandinavia. Det er som sagt ikke det at Karsten Alnæs fremlegger det slik at islam og Øst-Europa er Vest-Europas kultur underlegen. Det virker bare som om de ikke har noen kultur.

Eksempel nummer to er Finn Fuglestads «Fra svartedauden til wienkongressen» (1999). Den tar også for seg primært Vest-Europas vekst fra 1300-tallet til 1800-tallet, men til forskjell fra Alnæs minner Fuglestad hele tiden om hvor ideene kommer fra, hvem de står i gjeld til og hvordan de utartet seg i andre deler av verden. Boka har færre sider, tar for seg lengre tidsrom, men greier konstant å minne om hvor Europa til enhver tid er i forhold til resten av verden. Karsten Alnæs «Historien om Europa» bruker stort sett andre vesteuropeiske land som sammenligningsgrunnlag. Kontinentet fremstår som hermetisk lukket for verden utenfor.

Kulturell utveksling

Det tredje eksemplet er boka «The Renaissance Bazaar», som utkom i høst, skrevet av den britiske historikeren Jerry Brotton. Brotton har også som utgangspunkt «Europas identitet», men på en litt annen måte enn Alnæs.

Brotton mener europeere ble bevisst sin egen identitet underveis i en jevn strøm av kulturell, politisk og økonomisk utveksling mellom Afrika og Asia. Det er altså det motsatte av hva Alnæs skriver, nemlig at Europas identitet ble formet av eliten og på avstand, så å si, med fremmedfrykt som utgangspunkt. Brottons ide er at europeeres identitet – handelsfolk, kunstnere, diplomater, sjømenn – ble formet i et positivt miljø. Og det virker langt mer rimelig, for hvorfor skal grekere og romere, for eksempel – hvis naturlige miljø er Middelhavet – føle noe større slektskap med nordeuropeere enn med land i Midtøsten?

Samtidsriktig

«På mange måter var denne Nord-europeiske utviklingen svært kritisk til den kunstneriske, filosofiske og politiske kulturen i Italia som senere ble kjent under navnet «Renessansen»», skriver Brotton om perioden mellom 1200-tallet og 1600-tallet. Boka er full av eksempler på hvordan denne kulturvekslingen fant sted. Ikke så mye mellom nord og sør, altså, men mellom øst og vest. Lest opp mot «Historien om Europa», er det liten tvil om hvilket verk som er på parti med fremtiden.

Skal vi overføre disse to europeiske bildene til i dag, vil det si at vi har to valg: Europa kan utvikle sin identitet som en del av noe større, slik den alltid har gjort. Eller Europa kan få sin identitet skapt i motsetning til andre, slik den også alltid har gjort, om vi skal tro Alnæs. Historisk er ikke nødvendigvis det ene mer riktig enn det andre, men historieskrivning handler heller ikke om det. Historie handler om å være samtidtidsriktig.

---
DEL

Legg igjen et svar