Europa splittes igjen

10. desember erklærer Kosovo seg selvstendig, mens Skottland og Baskerland er på vei. Belgias innbyggere tror landet oppløses. Europa-kartet må tegnes på nytt. EU samlet seg 19. oktober om ny «grunnlov» mens kontinentet splittes opp. I 1989 var det 30 land i Europa, i 2007 var det 48, og det blir flere.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[nasjonalstater] – Belgia er et laboratorium. Hvis ti millioner mennesker i dette økonomisk utviklede landet ikke klarer å bygge et kollektivt prosjekt som en nasjonalstat, vil det symbolisere at også det man prøver å bygge på europeisk og internasjonalt nivå, går bankrott.

Med disse ord oppsummer Joëlla Milquet, lederen av det fransktalende Humanistiske Demokratisenteret i Brüssel, det dilemma som Belgia, EU og Europa nå står overfor. Til britiske Daily Telegraph. Hun viser til hvordan de flamlendske kravene om selvstendighet har økt kraftig i Belgia de siste ukene:

Over fire måneder etter valget 10. juni har de fransktalende og de flamsktalende politikerne i Belgia ennå klart å enes om en koalisjonsregjering. Dette er den nest lengste politiske krisen i landets 177-årige historie. Og de flamlendske løsrivelseskravene øker – de mest patriotiske snakker om en sammenslutning med sine språklige naboer i et «Stor-Nederland».

66 prosent av belgierne tror nå at landet innen ti år er skilt i en fransktalende, katolsk og vallonsk del i sør samt i en rikere, flamsktalende og protestantisk Flandern i nord. Mens fransktalende, multikulturelle og internasjonale Brüssel – EUs og Natos hovedstad – kan bli liggende som et slags «kald krig-Berlin» midt inne i det nasjonalistiske Flandern.

Tegn tyder på at vi nå står overfor et veiskille i europeisk historie: Hvor går grensen mellom det nasjonale og det internasjonale? Hvor er balansepunktet mellom den økte sammenslutningen av Den europeiske union (EU), på den overnasjonale siden, og de voksende seperasjonskreftene på den hypernasjonalistiske siden?

Kort sagt: Hvor skal grensene gå for nasjonalstatene i dagens Europa? Akkurat grensespørsmålene blir stadig vanskeligere å besvare: Fra Skottland i nord, via Belgias Flandern-del til Baskerland i sørvest. Fra Katalonia i Spania via Lombardia i Nord-Italia til Kosovo på Balkan. Fra Transnestria i Moldova og rumenske grupper i Romania til Sør-Ossetia og Abkhasia i Georgia, samt til Kurdistan i sør-øst-Tyrkia.

I alle disse landene er dagens nasjonalstatlige grenser under press og sterk utfordring: I juni 2006 skilte Montenegro seg fra Serbia og ble FNs 192. land. Liknende krav om selvstendighet og nye nasjonalstater øker over hele kontinentet. Europa besto av 30 land i 1989, nå er det 48. I 2010 kan det være over 50.

EUs nye traktat

Selvstendighetskravene kan synes som et paradoks: EU blir mer omfavnende – unionen har på kort tid vokst fra 15 til 27 land – og synes med den kommende reformtraktaten å finne fram til et minste felles samlende multiplum. Men spørsmålet er i hvilken grad den overnasjonale suksessen i Europa er med på å skape grobunnen for den småstatsnasjonalismen som nå sprer seg som ildebrann over kontinentet.

19. oktober kom det et EU-historisk gjennombrudd i Lisboa, Portugals hovedstad. På det uformelle møtet ble det klart at lederne er enig om ordlyden i EUs nye Reformtraktat. EU-lederne skal nå undertegne denne den 13. desember, før de ulike landene skal ratifisere traktaten. Denne traktaten ble forhandlet fram i EU-hovedstaden Brüssel, symbolsk nok i et land som nå står overfor sin største krise siden opprettelsen i 1830. Det forrige grunnlovsforslaget i EU ble i 2005 stemt ned både i Frankrike og Nederland. Nå er håpet er at den mildere Reformtraktaten skal kunne bli iverksatt fra 1. januar 2009.

Men samtidig med at det 27-land sterke EU samles formelt, pågår det både innenfor og utenfor EUs grenser en oppsplitting som setter hele ideen bak samlingsprosjektet i fare. Symbolsk sett er faren for en oppsplitting av Belgia, EUs hjerte, det verste. Utviklingen følges med argusøyne i Kosovo, Baskerland og Transnestria, den vesle utbryterrepublikken øst i Moldova som siden 1992 i praksis har vært selvstendig med støtte fra Russland. Transnestria håper nå at Flandeern erklærer seg uavhengig, slik at republikken kan få økt internasjonal støtte til det samme. Transnestrias hovedstadsavis Tiraspol News intervjuet i oktober den bosniske historikeren Nebosja Malic:

– Politisk begynner Belgia å ligne Bosnia i 1991, før det ble en brutal borgerkrig. Ironien er at Belgia er hovedkvarteret både for EU og Nato. Kjerneområdet for den «euro-atlantiske integrasjonen», som har lansert seg selv som selve helbredelsen for de post-kommunistiske landene, kan knapt holde seg selv integrert lenger, uttalte Malic med en viss skadefryd.

Hans eget Balkan står imidlertid overfor vel så store problemer. 10. desember eller rett etterpå er det ventet at Kosovo vil erklære seg selvstendig fra Serbia, som den siste av fem utbrytere fra det tidligere Jugoslavia. Dermed vil ringen være sluttet etter at oppsmuldringen startet med Slovenia i 1991 og etter at Nato gikk til bombeaksjon mot Beograd i 1999 for å forsvare kosovoalbanerne mot Slobodan Milosevics regime.

22. oktober møttes troikaen USA, EU og Russland til nok en forhandlingsrunde om Kosovo i Wien. Men deres forhandlingsmandat løper ut 10. desember, og det ser ikke ut til å finnes noen omforent løsning lenger som kan holde Kosovo som del av Serbia.

Baskeravstemning

– Kosovos uavhengighet er allerede etablert, erklærte Kosovos statsminister Agim Ceku.

Han oppfordrer Serbia til å akseptere FN-forhandler Marttti Ahtisaaris forslag om en «internasjonal overvåket» uavhengighet for provinsen. Men i realiteten ser selv serbiske ledere at Kosovo er på vei til å erklære sin selvstendighet, og at det vil skje rett etter dødlinjen 10. desember. Til radiostasjonen B92 sa Serbias tidligere utenriksminister Vuk Draskovic forrige uke:

– Pristina vil nok unilateralt erklære Kosovos uavhengighet 11. eller 12. desember, eller muligens på grunn av julefeiringen vente til januar.

Dermed åpner det seg en rekke nye muligheter for andre selvstendighetskrevende folk i Europa. Russland er sterkt imot Kosovos uavhengighet, men vil på den andre siden dermed lettere kunne kjempe for at Transnestria blir FN-anerkjent land.

Og i Baskerland i Nord-Spania følges Kosovo-utviklingen med argusøyne. 28. september erklærte baskernes statsminister Juan Jose Ibarretxe at de to millioner baskerne vil avholde folkeavstemning om uavhengighet 25. oktober 2008. Han mener selvstendighet vil være den beste løsning for å få slutt på terroren fra den basiske ETA-gruppen, som siden 1968 har drept 800 mennesker i sin kamp mot sentralmakten i Madrid. Spanias våpenhvile med ETA er nå slutt. Neste års avstemning vil skje på datoen for da det økte selvstyret inntrådte i 1979, etter at baskerne ble sterkt undertrykt under diktatoren Fransicisco Franco fra 1939 til 1975.

Spanske parlamentarikere reagerer imidlertid sterkt på løsrivelseskravene og kaller dem «galskap». Baskerland kan synes lite, men Andorra i samme region har med sine 70.000 innbyggere vært egen stat siden 1200-tallet.

Også regionen Katalonia, hvor Barcelona er hovedstad, krever økt selvstyre. Men da USA skulle møte Katalonia til vennskapskamp i fotball 14. oktober, ble kampen avlyst etter press fra spanske myndigheter. Og da bokmessen i Frankfurt nå i midten av oktober hadde katalansk litteratur som sitt hovedtema, vakte det sterke reaksjoner fra spansktalende forfattere og politikere. Økte selvstendighetskrav er som å antenne en kruttønne i dagens Europa.

Europa-trenden

I Skottland synes stemningen knapt til å snu. I mai i år vant the skotske nasjonalistpartiet (SNP) valget over Labour. Skottlands førsteminister Alex Salmond har hele tiden lovet sine velgere en folkeavstemning om uavhengighet fra Storbritannia, noe som ligger an til å komme i 2010. De siste utspillene fra Gordon Brown har bare styrket kampen.

– Vi vil vinne avstemningen, sa Salmond seierssikkert 8. oktober. – La Skottland stå på sine to ben og England på sine to, og begge land vil få et mye lykkeligere forhold.

Skottland gikk inn i unionen med England i 1707. Nå vil de ut igjen, blant annet ved å skaffe seg kontroll over oljeressursene. Salmond viser stadig til Norge, som i 1905 ble løsrevet fra Sverige, og ønsker å bygge opp et pensjonsfond basert på oljepenger etter norsk modell.

Men den nasjonalistiske farsott som nå sprer seg over stor-Europa har samtidig sine farlige sider. Både i Slovakia og Romania frykter de nå at den ungarske minoriteten vil bli inspirert til å kreve løsrivelse. I Hellas frykter de for at deres makedonerne kan gjøre det samme, samt at de tyrkiske nord-kypriotene kan la seg inspirere, skriver International Herald Tribune.

Georgia kan komme i ny konflikt med abkhasere og sør-ossetere. Og i Tyrkia har det de siste ukene vært kamper med den kurdiske separatistbevegelsen i sør. Målet er et Kurdistan.

Ett folk, en nasjon, ett flagg, ett land. Kravet er det samme over hele Europa.

---
DEL