Europa og universitetene

Er Europa løsningen for universitetene, eller er universitetene løsningen for Europa?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi har ventet det akademiske kvarteret, og sitter på kontoret til direktøren for filosofisk og sosiologisk institutt på Europas nest eldste universitet: Sorbonne.

Endelig kommer Alain Renaut.

– Det er to årsaker til at det var på tide revurdere universitetets organisasjonsmåte og innhold, sier han. Renaut er professor i politisk og moralsk filosofi og forfatter av boken Que faire des universités? («Hva bør gjøres med universitetene?») som ble utgitt i 2002.

I tillegg til å ha publisert et tjuetalls bøker, noen av dem i samarbeid med den forrige utdanningsministeren, filosofen Luc Ferry, er Alain Renaut flittig brukt av regjeringen i å arbeidet med å reformere den høyere utdanningen i Frankrike.

Han fortsetter.

– For det første at man ble oppfordret til å reflektere over universitetenes funksjoner, mål og innhold da de skulle samkjøres i Europa. For det andre at dette var en spesielt interessant og velkommen mulighet for Frankrike, fordi de franske universitetene i grunnen ikke har endret seg siden 1983, samtidig som det i løpet av disse tjue årene har foregått en mangedoblingen av antall studenter.

Lite rom for originalitet

Franske universiteter har et godt rykte. I tillegg til å være blant Europas eldste utdanningssystemer, skal de også være blant verdens beste. Men ifølge Renaut klarer man ikke å holde tritt med utviklingen. Til tross for høyt nivå på undervisningen, går ikke alt knirkefritt for seg. IT-revolusjonen har såvidt begynt å gjøre sitt inntog, studentene er altfor mange i forhold til lokalene de har til disposisjon, og ikke engang det ærverdige biblioteket kan med rette kalles oppdatert.

Rekrutteringen av universitetslærere i Frankrike skjer i all hovedsak gjennom krevende opptaksprøver. Disse prøvene garanterer at de kommende professorer holder et visst nivå, men gjør samtidig lærerstanden mer uniform. Med andre ord; det er ikke mye rom for originalitet og evolusjon.

Bologna-prosessen

I tillegg til å gjøre europeiske studenter og forskere mer mobile og dermed åpne det franske systemet for påvirkning utenfra, skal den såkalte Bologna-prosessen, et prosjekt med siktemål om å samle det europeiske akademi i større grad enn i dag, utnyttes til fulle for også å modernisere universitetet. Alain Renaut er en av pådriverne.

– Men hvorfor er en felles universitetsreform i Europa nødvendig?

– Jeg tror at man i forbindelse med konstruksjonen av Europa som et stort økonomisk territorium innså at euroen alene vanskelig kunne utgjøre det eneste felles elementet for flere hundre millioner mennesker. Europa trenger ikke bare økonomisk fri flyt, men også kulturell og vitenskapelig ferdsel. Religionenes transnasjonale særpreg underlå opprettelsen av universitetene på 1200-tallet – den skapte et omløp av studenter de europeiske landene i mellom. Dette var med på dannelsen av universitetene, men forsvant da universitetene ble til administrative institusjoner underliggende nasjonalstatene. Med gjenoppbyggingen av det europeiske økonomiske området, og eventuelt, hvis vi får det til, det politiske området, har ideen om en europaisering av høyere utdanning igjen fått viktighet og mening, sier Renaut.

Det europeiske prosjektet

Slik kan Bologna-prosessen forståes som en politisk taktikk mot gjennomførelsen av det europeiske storprosjektet. Noen kritikere har fryktet at dette vil gjøre forskningen og undervisningen mer ensidig.

– Er du enig?

– Det er såpass store forskjeller mellom de eksisterende systemene, og jeg er såpass overbevist om den akademiske verdenens dypt konservative natur, at jeg tror vi kan stole på at det enkelt system beste egenskaper vil bevares.

Renaut er enig i at samkjøringen av de europeiske universitetene ikke kan skilles fra helheten i det europeiske prosjektet. Av de tre store europeiske samarbeidsfeltene, er det kun det økonomiske som til en viss grad kan sies å være gjennomført, symbolisert ved euroen. Man trodde lenge at det politiske feltet var i ferd med å realiseres, men etter vanskelighetene rundt den europeiske konstitusjonen og gnisningene omkring vetoretten i fundamentale spørsmål, mener Renaut at det politiske Europa har tatt et steg tilbake.

Selv om han gjerne skulle ha sett at dette ikke skjedde, tror han at det gir det kulturelle Europa en desto viktigere rolle å spille.

– Hvis vi ønsker at det europeiske prosjektet skal gå fremover, må vi forsterke den europeiske kulturelle enheten. I så måte har Europas universiteter en stor rolle å spille, sier han.

Felles kultur

Selv har Renaut fremlagt et skriftlig forslag om å innføre en modul i europeisk kultur, som studenter i samtlige land og fagretninger skal gjennom.

– Hvis vi klarer, på intelligent vis, å definere hva «europeisk kultur» er, kunne en slik modul bli en forsterkning av den intellektuelle og kulturelle solidariteten de europeiske landene i mellom.

– 40 land deltar nå i Bologna-prosessen. Bare 25 av disse er også medlem av EU. Hvordan ser du på situasjonen til landene som står utenfor, for eksempel Norge?

– Jeg tror at disse landenes deltakelse i universitets-Europa vil bringe dem nærmere det europeiske fellesskapet, og er nokså overbevist om at de snart vil slutte seg til oss – dersom de ønsker det. De vil oppdage at det er mange fordeler med å delta på dette store prosjektet, uten at man dermed mister sin identitet.

Skolepenger?

– I januar i år åpnet den britiske regjeringen for at universitetene skulle kunne kreve økte skolepenger fra sine studenter. Kan noe lignende bli overveid i Frankrike, tror du?

– Nei, for Frankrikes del er det fullstendig utelukket. I den franske tradisjonen er universitetet en offentlig tjeneste. Man kan være for eller mot, men i den franske mening av begrepet er betydningen at dette er noe man gir gratis, eller nesten gratis, til befolkningen. Dette skaper vanskeligheter for oss; de franske universitetenes fattigdom er jo delvis forbundet med at det at de er en offentlig tjeneste.»

Det får konkrete og praktiske konsekvenser i det franske universitetslivet. Renaut er for eksempel den eneste professoren ved sitt fakultetet med eget kontor.

– Men uansett tror jeg ikke det kan bli overveid å forandre på det systemet i en fransk sammenheng, fortsetter han.

– Med mindre man vil ha hundretusener av franske studenter ut i gatedemonstrajoner i løpet av noen få timer, da.

Ifølge Renaut vil en utdanningsminister som så mye som har tenkt på å øke semesteravgiftene, bli møtt med betydelige protester. Franskmenn er som kjent glade i demonstrasjoner, noe som også har gjort seg gjeldende ved overgangen til det nye felles europeiske systemet, og som delvis har forsinket prosessen. De fleste er enige om at endringer må til, men man er svært uenige om hva som konkret bør gjøres, og når.

Et spørsmål mange stiller seg, er hvordan de europeiske universitetene vil klare seg i konkurranse med de private amerikanske universitetene.

– For noen måneder siden var jeg i Lisboa, og mine portugisiske kolleger fortalte at amerikanske universiteter er i ferd men å åpne filialer i Europa – med skolepenger som ganske riktig kan sammenlignes med tilstanden i USA. Dette er et komplisert spørsmål, men jeg tror det kommer til å skje her også – som andre steder. Vi er blitt meddelt at University of Chicago vil åpne en filial i Paris. I første omgang er det for amerikanske studenter, men jeg tviler ikke på at franske studenter vil få anledning om å søke om ikke lenge. Hos denne filialen regner man med at skolepengene vil bli på 15 000 euro per år per student. 15 000 euro! Vel… Jeg tror at forskjellen er såpass stor i forhold til de europeiske universitetene at det for øyeblikket ikke er noen risiko. De sikter seg inn på en helt annen del av befolkningen, som forøvrig har helt andre formål med universitetet enn det franske og europeiske studenter har. Og vi har jo allerede et liknende system i Frankrike, gjennom enkelte høyskoler – det gjelder for eksempel de store handelshøyskolene, som har svært høye studieavgifter. De tilsvarer helt andre formål – man kommer inn på grunnlag av opptaksprøver – og de har en konkret yrkesretting. Noe som ikke er formålet når man søker seg inn på et universitet. Der gir vi en utdannelse til allmennkunnskap på et høyere nivå.

Yrkesretting?

– Men i det nye systemet vil jo bachelorgraden bli mer yrkesrettet?

– Nei.

– Ikke?

På Europarådets hjemmesider står det uttrykkelig at den første graden skal være «nyttig for arbeidsmarkedet». Men Renaut er ikke enig.

– Nei. Oppriktig talt, nei. I de få rammetekstene vi har, og i modellene vi holder på å utforme, er den første graden, de tre første årene, tvert imot forstått som mindre spesialiserende. Selve ideen er i grunnen en slags overgang fra den videregående utdannelsen til den egentlige høyere utdannelsen, som først begynner på masternivå. Og der vil det være en solid spesialisering: enten en vitenskapelig spesialisering, eller en yrkesrettet spesialisering.

Renaut forklarer at man de siste årene har hatt to modeller stilt opp mot hverandre, hvor den ene vil yrkesrette tidligst mulig, mens den andre vil utsette spesialiseringen. Det er den siste modellen som nå er i ferd med å få overtaket i det nye europeiske systemet..

Garantert plass

Alle franskmenn med generell studiekompetanse er ifølge loven garantert plass på universitetet om de ønsker det. I 1938 talte de franske universitetene 60 000 studenter, i 1968 300 000 studenter, og i 1995 var de 1 485 000. Er det kanskje på tide å innføre en viss utvelgelsesprosess?

– Nei, jeg tror noe slikt er helt utenkelig i Frankrike. For det første: Å gå tilbake på prinsippet om det åpne universitetet vil føre til hundretusener av studenter i gatedemonstrasjoner, akkurat som i spørsmålet om skolepengene. Det ville være selvmord for en hvilken som helst slags universitetsreform. For det andre, uavhengig av dette, er det faktum at halvparten av alle årskull nå tar høyere utdannelse, noe som bør forsvares. Forlengelsen av skolealderen er alltid noe positivt, og tilsvarer en forbedring av det kulturelle og intellektuelle nivået i befolkningen. Jeg mener det ville være absurd å gå tilbake på det.

– Men tror du ikke at universitetet taper noe av sitt nivå på det?

– Nei. Det jeg derimot tror, er at vi bør benytte oss av den sjansen reformen innebærer til å skille ordentlig mellom bachelor- og masternivå. Jeg ser ingen ulemper ved å la den første graden forbli åpen, og til og med åpne den mer enn i dag. Like fullt tror jeg at inngangen til den andre graden, mastergraden, og passasjen mellom første og andre år i mastergraden, må være utvelgelsesmomenter i forhold til studentenes nivå og kvalitet.

Fremtiden?

På spørsmål om hvordan han ser for seg universitetet om en femten års tid, ler Renaut.

– Fremtiden er alltid vanskelig å spå. Og dessuten er 2020 altfor nært. Jeg tror ikke de store endringene vil ha inntrådt. Restruktureringen vi nå er vitne til, vil være godt etablert, og studentene vil være mer mobile innenfor Europa. Derfor vil nødvendigheten av å heve det språklige nivået også være etablert, og engelsk vil være det virkelige lingua franca i de europeiske landene. Det er jo ikke verst bare det! Samtidig tror jeg at i 2020 vil de fleste europeiske universiteter også ha klart for seg hva de ønsker å forsvare fra sine egne tradisjoner. Jeg tror universitetene vil bli steder hvor man kan avklare bindeleddene mellom den europeiske og den nasjonale identiteten, slik at vi kan strukturere oss på en varig måte i de kommende årtier.

---
DEL

Legg igjen et svar