Europa og elitenes forræderi

Veien framover går ikke tilbake til nasjonalstatene, men gjennom et demokratisk Europa der politikken tar tilbake makten over økonomien

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kritikken av europaunionen som sådan, altså av ideen om et tett europeisk politisk samarbeid, er stort sett begrenset til det britiske konservative partiet og det ytterste høyre på kontinentet. Men det vil ikke si at europeisk venstreside uten videre godtar den formen dette samarbeidet etter hvert har fått. Den relativt sterke opposisjonen mot forslaget til EU-grunnlov i det franske sosialistpartiet, er et tydelig uttrykk for dette. Uttrykkene vil nok ikke bli svakere etter hvert som de forskjellige unionslandene skal gi sin tilslutning – eller avvisning – til grunnlovsforslaget.

Europeisk venstreside er i utgangspunktet svært unionsvennlig. Drømmen om et samarbeid som kan gjøre slutt på krig og konflikter går tilbake til Victor Hugos dager, og er fortsatt en viktig motivasjonsfaktor i den politiske debatten. Desto bitrere blir kritikken og oppgjøret når mange føler at idealene sviktes, når de demokratiske idealene som skulle ligge til grunn for samarbeidet overstyres og de politiske viktige beslutningene tas i lukkete rom.

Dette er utgangspunktet for Raoul Marc Jennears siste bok, Europe, la trahison des elites – «Europa, elitenes forræderi». Jennar er doktor i statsvitenskap, og har de siste seks årene arbeidet med WTO-spørsmål i den belgiske avdelingen av bistandsorganisasjonen Oxfam. Erfaringen fra dette arbeidet, og tidligere erfaring fra land i den tredje verden, er bakgrunnen for at EUs rolle i WTO gis bred plass i boka.

En skuffet europeer

Men tilbake til utgangspunktet: EU og ideen om et samarbeidende, demokratisk Europa. For det finnes en samlende demokratisk ide, mener Jennar, og den «er uten tvil [ideen om] solidaritet i frihet. Ideen om at menneskene ikke bare har individuelle rettigheter (meningsfrihet, tale- og trykkefrihet, foreningsfrihet, religionsfrihet og så videre), men også kollektive rettigheter (rett til helse, utdanning, kultur, arbeid, bolig, sosial sikkerhet, for å nevne noen) er skapt i Europa». Dette er arven fra 1789, fra filosofene og revolusjonene på 1800-tallet, og arbeiderbevegelsens reformer på 1900-tallet. Det er denne ideen som nå blir forrådd: «Slik framstår historien om byggingen av Europa som en formidabel mystifikasjon,» skriver Jennar. EU fører en tilslørende språkbruk. Bak taler og dokumenter om fred, demokrati og sameksistens skjuler det seg en helt annen realitet, som Jennar setter inn i en historisk sammenheng: «Disse banklederne, industrilederne og aristokratene som man finner igjen i nøkkelpostene i det europeiske byggverket, har på denne måten funnet et middel til – fra oven, kan man si – å vinne tilbake litt etter litt det de var blitt tvunget til å gi fra seg. Alt sammen mens de har skjult seg bak den europeiske idé og Monnet-metoden».

Bak argumentet finner vi det demokratiske underskuddet, som dels består i at selve unionen mangler en klar folkevalgt forankring, dels i at mektige pressgrupper er tett sammenvevd særlig med EUs styrende organ, kommisjonen.

Funksjonærenes Europa

Særlig i den første delen av boka går Jennar grundig gjennom kommisjonens arbeidsmetoder. Det ville være galt å si at det er et vakkert bilde han tegner. Kommisjonen er unionens styrende organ, men har samtidig utstrakt makt innen det lovgivende og dømmende område. Dette har gjort det mulig for den å fungere som selve motoren i den europeiske integrasjonen. Målet har langt på vei helliget midlene. Man har oppnådd en sterk integrasjon, men overkjørt grunnleggende demokratiske prinsipper. I tillegg er det naturligvis svært bekymringsfullt – igjen ut fra et demokratisk synspunkt – at kommisjonen ikke består av politikere, men av funksjonærer. Selv om grunnlovsforslaget og høstens eksaminasjon av de nye kommissærene peker i retning av mer folkevalgt kontroll, er det fortsatt svært langt igjen til at EUs beslutningssystemer oppfyller parlamentariske krav som har vært selvsagte i en rekke land i over 100 år. Jennar mener at vi står overfor det Pierre Bourdieu (for øvrig en sentral inspirator for forfatteren og boka) kalte en «konservativ restaurasjon» med henvisning til Ludvig den 18.s gjeninnføring av monarkiet i 1814. Han mener begrepet «demokratisk underskudd» er et tilslørende begrep. Situasjonen er langt alvorligere: «At det at vi gir opp folkesuverenitetsprinsippet, som ble vunnet med så store ofre i 1789, blir sett på som et helt ordinært underskudd, er et tydelig tegn på den demokratiske tilbakegangen som kjennetegner den nyliberale ideologien».

«Demokratiet er en kontinuerlig kamp,» skriver Jennar videre. Tragedien er at denne kampen i dag for en stor del føres gjennom resignasjon, enten vi da tenker på den håpløst lave oppslutningen i valget til EU-parlamentet (og at valgkampen ble ført omtrent utelukkende med nasjonale temaer i sentrum), eller at de sosialdemokratiske partiene, da de satt i regjering i alle de store EU-landene, foretok seg svært lite for å demokratisere unionen. «Det fins alternativer» heter det siste kapitlet i boka. Det store spørsmålet er hvordan det kan mobiliseres folkelig støtte til å gjennomføre dem.

Finanselitens Europa

Ifølge Jennar er Kommisjonen med sitt hemmelighold, sin trehodete makt og sitt manglende ansvar overfor folkevalgte organer nærmest skreddersydd for å sette ut i livet de beslutningene som toppene i næringslivet ønsker. Det skader heller ikke disse interessene at en rekke kommisjonærer allerede har tette bånd til næringslivstoppene: Pascal Lamy var rådgiver for Rand Corporation, en tenketank knyttet til amerikansk militærindustri, og deltok i møter i den lukkete næringslivsklubben Bilderberg mens han var kommissær, Mario Monti var dessuten medlem av styret i Bilderberggruppen fa 1983 til 1993. Kommissærer som Franz Fischler, Erikki Liikanen, Gunther Verheugen og Antonio Vittorino har arbeidet med samme gruppe. Nylig avgåtte kommisjonspresident Romano Prodi deltok i Trilateral-klubben sammen med Chris Patten og Pedro Solbes Mira. Det kom nok derfor fra hjertet da Lamy 23. Mai 2000 uttalte til Trans Atlantic Business Dialogue (TABD): «De fortrolige båndene og utvekslingene av informasjoner mellom forretningsmiljøene og Kommisjonen kan aldri bli mange nok.» Han var like tydelig da han som nyvalgt kommissær 29.oktober 1999 fortale samme forsamling: «Den nye Kommisjonen vil støtte (forslagene fra TABD) på samme måten som den forrige. Dette vil være svært enkelt for oss, så lenge dere viser oss hvilke prioriteringer dere har.» Det kan være verd å minne om at Lamy var utpekt av sosialistregjeringen til Lionel Jospin, og at daværende EU-kommisjon var sterkt preget av sosialdemokrater.

«Ett eller annet må erstatte regjeringene, og jeg tror privat makt er det rette alternativet,» uttalte David Rockefeller (stifter av Bilderberg i 1952 og av Trilateral-klubben i 1973) til Newsweek international 1. februar 1999. I følge Jennar er EU-kommisjonen i god gang med å utforme dette alternativet i praksis.

Konstitusjonens Europa

En viktig bakgrunn for Raoul Marc Jennars bok, er forslaget til EU-grunnlov og prosessen rundt denne. Kort sagt er han svært skuffet over forslaget. Det er uklart og innviklet, og gir i liten grad folk utenom de innerste sirkler økt muligheten til å følge med i beslutningsprosessen. Utarbeidingen av en grunnlov kunne gitt EU muligheten til å ta et stort skritt i demokratisk retning, men skrittet er blitt svært kort: «Folkene delegerer makt til de folkevalgte, som delegerer den til regjeringene, som delegerer den til Ministerrådet, som igjen delegerer en stor del av makten til Kommisjonen som ikke må stå til ansvar overfor noen.» Og Kommisjonen beholder det alt vesentlige av sin makt, blant annet eneretten til å foreslå lover.

Et annet trekk som fastholdes i grunnlovsforslaget er at EU i all hovedsak er en økonomisk sammenslutning på nyliberalistisk grunn. Vi får på denne måten et Europa i to hastigheter: Ett som «går framover i økonomisk og finansiell integrasjon, og resten som henger igjen i maktesløshet innen de sosiale, skattemessige og politiske områdene». På denne måten gis (nyliberale) økonomiske mål forrang foran sosiale hensyn, miljø og så videre. Det er derfor symptomatisk at de «fire friheter» opphøyes til «fundamentale friheter», mens retten til pensjon, minstelønn, arbeidsledighetstrygd og en rekke offentlige tjenester ikke nevnes i grunnlovsforslaget. Retten til sosialhjelp og helsetjenester blir ikke garantert, bare «anerkjent og respektert». Utviklingen sementeres også fordi flertallsavgjørelser innføres i markedsspørsmål, mens sosiale spørsmål underlegges krav om enstemmighet i ministerrådet.

Raoul Marc Jennar vil ikke gi opp håpet om at det eksisterer en alternativ utviklingsvei for Europa. Veien framover går ikke tilbake til nasjonalstatene, men gjennom et demokratisk Europa der politikken tar tilbake makten over økonomien, og der solidariteten (med kontinentets egne fattige og milliardene av fattige i andre verdensdeler) veier tyngre enn elitenes særinteresser.

---
DEL

Legg igjen et svar