Europa må akseptere sine muslimer

«Kultur» har blitt en viktig maske som brukes for å skjule en rasistisk agenda hjemme og en ekspansjonistisk politikk ute.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[islam] I kulturens navn har George W. Bushs kriger blitt til en edel misjon for å bringe demokrati til det kulturelt fiendtlige Midtøsten. Blairs harde angrep på borgerrettigheter ble et nødvendig forsvar av «britiske verdier» mot kulturell og religiøs aggresjon.

Det er én dikotomi som har dominert vestlig politisk diskurs siden opplysningstiden, og som har blitt drevet fram av Europas økonomiske og militære ekspansjon. Dikotomien mellom «oss» og «dem» – med «vi» som europeere eller vestlige, som er gjennomsyret av rasjonaliteten og fremskrittets lys, og «dem», som fortsatt hviler i et mørke av overtro og kulturell stagnasjon.

Denne kolonialistiske diskursen fra høyresiden er atter en gang på frammarsj i Europa. Det er årsaken til at Chirac-regjeringen i den franske skolens historiepensum skamløst kunne omdefinere de dystre tiårene med fransk kolonisering i Afrika til et «sivilisasjonsoppdrag».

11. september 2001 kunne ha drevet europeiske regjeringer til å skape mer åpne relasjoner til de etniske og religiøse minoritetene som ikke bare er institusjonelt marginaliserte, men også sosialt sett en del av underklassen. Det var en hendelse som også kunne fått dem til å revurdere sin linje når det gjelder illegitim militær ekspansjon. I stedet har 11. september blitt en unnskyldning til å tviholde på en høyreorientert, aggressiv agenda hjemme, og en arrogant intervensjonisme ute.

Roten til alt ondt

I dette klimaet har multikulturalisme blitt fremstilt som noe som hjemsøker Europa og er roten til alle Europas onder. Som en skribent sa: «Tiden er over for sofisme … landet vårt må revurdere sine verdier».

Minoritetene er med andre ord årsaken til alle sosiale, politiske og økonomiske problemer i Europa. Kuren er å kvele dem med streng lovgivning og ubarmhjertige praksiser – overvåkning, vilkårlige ransakinger av mennesker med minoritetsbakgrunn, mulighet til å holde mistenkte lenger i varetekt, og at politiet får ordre om å skyte for å drepe.

De og troen deres har blitt et sikkerhetsproblem som må håndteres av etteretningsmyndighetene alene. Uansett hvor mye Europas muslimer forsøker å bevise sin lojalitet til nasjonalstaten, blir de i de nasjonale strategenes øyne en trussel mot rikets sikkerhet.

Kritikerne av multikulturalisme burde tenke på følgende: Enten vi liker det eller ikke, er Europa et multikulturelt kontinent. Det er ikke mulig å skru tiden tilbake og bruke en snever forståelse av at nasjonal identitet skal være basert på likhet.

Land som Frankrike, som fortsatt strever med å snu denne trenden i «religionsnøytralitetens» navn og i tråd med «republikkens verdier», er i dypere krise enn noen andre europeiske land.

Det virker som om kritikerne av multikulturalisme har snublet over vidundermedisinen som kan kurere problemene våre – i det franske prinsippet om integrasjon, i virkeligheten en eufemisme for kulturell og sosial assimilasjon. Ser man på Paris’ forsteder, som er preget av gettoer, sosial nød, arbeidsledighet og kriminalitet, er det mer nærliggende å fordømme denne formen for integrasjon, enn å anbefale andre å etterlikne den. Opptøyene i Frankrikes forsteder nylig er beviset på dette.

Ikke representert

Det skal ikke nektes for at Europa har et mangfoldig knippe kulturer i sin midte. Kulturell diversitet er imidlertid ikke det samme som kulturell pluralisme.

Pluralisme betyr også at det er mange som er likeverdige i den offentlige sfæren. Tilstedeværelsen av mange grupper er ikke nok i seg selv. Det viktige er om staten behandler dem som likeverdige.

Dette er helt åpenbart ikke tilfelle i Europa, hvor etniske minoriteter har dårlige boliger og flere helseproblemer; de sakker etter de andre i utdanningssystemet og er oftere arbeidsløse enn sine hvite likemenn.

I Frankrike og mange andre europeiske land er fortsatt ikke muslimene, kontinentets største religiøse minoritet, representert i noen av de politiske institusjonene. De tvinges til å eksistere fullstendig utenfor den offentlige sfære. Kultur og etnisitet ligger nå til grunn for den sosiale lagdannelsen. Religiøse og etniske minoriteter er Europas nye underklasse.

Større ansvar

Integrasjonen av den muslimske minoriteten har i det siste vært tema for en offentlig debatt som har vært svært spent og preget av forenklede argumenter. Det ville være vanskelig å finne ting å kritisere ved begrepet integrasjon – hvis det bare betydde større åpenhet fra den muslimske minoriteten i dens kulturelle miljø, eller behovet for å skaffe seg de nødvendige språkferdighetene til å muliggjøre slik kommunikasjon.

Åpenhet når det gjelder kultur og levesett er imidlertid en gjensidig, ikke en ensidig, affære. Det plasserer større ansvar hos majoritetskulturen, som har mer makt og bedre strukturelle vilkår. Den plikter å komme de kulturelle minoritetene rundt seg i møte.

I fjor viste en undersøkelse utført på oppdrag av Storbritannias Commission of Racial Equality at 83 prosent av hvite briter sier at de ikke har venner som er praktiserende muslimer, og at 94 prosent sier at de ikke har venner fra utenfor deres egne, etniske felleskap.

Det overveldende nærværet av usanne stereotyper om muslimer er enda et bevis på at majoriteten lever isolert fra minoritetsgrupper, og at de trenger å la seg integrere mer effektivt inn i dagens europeiske samfunn, som er etnisk og kulturelt mangfoldig. Å avvise multikulturalisme har blitt en måte å blåse liv i tradisjonen for kulturell essensialisme, med dens tro på at europeisk kultur er overlegen, med dens myter om den hvite manns byrde og hans siviliserende oppdrag. I denne konteksten har den enormt mangfoldige og komplekse islamske kulturen, som har gitt liv til noen av de mest kosmopolitiske og åpne samfunnene gjennom historien – i Bagdad, Damaskus, Córdoba og Istanbul – nå blitt redusert til et sett vulgære stereotyper.

På hodet

Det dreier seg om stereotype oppfatninger om kvinners underordning, arrangerte ekteskap, fanatisme og religiøs despotisme. Argumentene avslører ofte stor uvitenhet og en mengde fordommer.

Viktigst av alt er det at de overser det faktum at alle kulturer blir tolket på forskjellige måter, og at ingen kultur er homogen eller absolutt. Å redusere den islamske kulturen til disse fenomenene er som å se Abu Ghraib-fengselet, Guantanamo Bay og de brennende likene av «fiendtlige stridende» som eksempler på amerikansk kultur.

Noen liberalere liker særlig godt dette spørsmålet: Hvordan, spør de, er det mulig å være tolerant mot de intolerante? Angrepene på borgerrettighetene som har funnet sted i det siste, og tendensen til å kontrollere det offentlige rom og gripe inn i privatsfæren til innbyggerne i Europa og USA, viser at dette uansett misforståtte spørsmålet er snudd på hodet.

Det vi må spørre oss om, er: I hvilken grad er de som preker liberalisme i dag egentlig liberale? I hvilken grad er de som kaller seg tolerante egentlig tolerante? Kan vi fortsatt hevde at vi lever i et åpent samfunn?

Teksten er publisert på Al-Jazeeras hjemmesider.

Soumaya Ghannoushi forsker i idéhistorie ved School of Oriental & African Studies, University of London

Oversatt av Gro Stueland Skorpen

---
DEL

Legg igjen et svar