Europa trenger sikkerhet for Russland, og sikkerhet med Russland

Manfred Huterer

Huterer er diplomatisk utsending ved den tyske ambassaden i Warszawa, og tidligere enhetsleder for Russland, Ukraina, Hviterussland, Moldova og EaP i det tyske utenriksdepartementet. Oversatt til norsk av Thomas

Email: manfred@nytid.com
Publisert: 02.01.2019

I kjølvannet av russisk folkerettsstridig annektering av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina, har Russland og Vesten havnet i en tiltakende militarisert konfrontasjon. Da Moskva satte spørsmålstegn ved den europeiske sikkerhetsordningen, var det kulminasjonspunktet i et allerede kjølig forhold. Med president Putins tale på sikkerhetskonferansen i München i 2007, der han i en såret tone beskyldte Vesten for systematisk å motarbeide russiske stormaktsinteresser, og med den russisk-georgiske krigen i 2008, ble det klart at Russland definerer sine interesser i avgrensning mot Vesten. Russland vil ikke bli integrert, men krever heller – med henvisning til «det nære utland» – selv å integrere. Siden da har Russland-debattene kretset rundt spørsmålet om hvilken rolle Vesten spiller i denne konfrontasjonen, og hva Vesten kan gjøre for igjen å bedre forholdet til Russland.

Realpolitikk uten et verdibasert fundament holder ikke.

Europa trenger sikkerhet for Russland, og sikkerhet med Russland. I lys av dagens situasjon må europeisk Russland-politikk ha en dobbeltstrategi: «Så mye avskrekking som nødvendig, så mye samarbeid som mulig.» Målet må være at Russland igjen forplikter seg til en regelbasert sikkerhetsordning i Europa. For å skaffe seg tillit bør Vesten være rede til å føre en dialog om kooperativ sikkerhetspolitikk, samt vise vilje til konvensjonell og kjernefysisk nedrustning. Et avgjørende spørsmål er hvordan sikkerhet og stabilitet skal organiseres i området mellom EU og Russland. Militærøvelsen «Zapad 2017», som fant sted ved NATO-alliansens grense fra 14. til 20. september 2017, viste at de russiske stridskreftene i området rundt Østersjøen har økt markant i styrke. Som i den kalde krigens tid hadde øvelsen som mål å demonstrere militær makt overfor Vesten, som en antatt motstander.

Komplekst bakteppe 

En koherent Russland-strategi krever at vi får klarhet i noen av våre formodninger, som spørsmålet om hvordan denne  konfliktsituasjonen oppsto. Den er ikke et uunngåelig resultat av en defensiv russisk reaksjon på en vestlig strategi for å svekke og isolere, slik Moskva framstiller det, og enkelte vestlige nyrealister mener. (1) En annen historie her er at USA utnyttet sin dominans etter den kalde krigens slutt for å få gjennomslag for sine interesser, og at Moskva fryktet at Ukraina, etter omveltningene i landet i februar 2014, kunne vende seg i retning EU og NATO.

Den nåværende krisen er snarere resultatet av en kompleks årsaksstruktur, sentrert rundt uriktige antakelser (fra begge parter) om intensjonene til den andre siden. Særlig konflikten rundt tolkningen av grunnleggende prinsipper og normer, som forbudet mot bruk av væpnet makt, respekten for territorial suverenitet og integritet, fritt valg av allianser og overholdelse av grunnleggende rettsstatlige og menneskerettslige standarder. Med dette har dagens krise blitt særlig tilspisset, siden Moskva anser det postsovjetiske området (med unntak av de baltiske statene) som en politisk «spesialsone», hvor de kan gjøre krav på privilegerte interesser og rettigheter. Slik Kreml ser det, kan en skjerpet politisk utvikling i dette området få direkte konsekvenser for maktstrukturen i Russland, noe som har ført til en paranoialiknende frykt for «fargerevolusjoner». Dermed ville Kreml oppfatte et demokratisk, europeisk orientert, politisk stabilt og framgangsrikt Ukraina som en trussel. Dette indikerer at den russiske utenrikspolitikken i stor grad blir bestemt av indre faktorer (2) – og uroen for vestlig tiltrekningskraft.

Etter erfaringene fra masseprotestene i Moskva i 2011/13 («Snørevolusjonen», red.anm.), da makten nesten glapp for det sittende regimet, anser Putin det å knytte bånd til Vesten av økonomisk og sivilsamfunnsmessig art som en direkte trussel. Regimet frykter NATO i mindre grad enn sin egen befolkning, i så måte er regimets overlevelse og dets fiendtlige holdning til Vesten to sider av samme sak.(3)

Krisen opprettholdes

Russlands uro for at en sammenfletting med Vesten vil true deres egen makt, er hovedårsaken til at Russlands politiske ledelse aldri har grepet tak i det tyske og europeiske tilbudet om et «moderniseringspartnerskap», selv om tidligere president Dimitrij Medvedev opprinnelig mente alvor med målet om å modernisere Russland. Kravet fra Moskva om å prege den sikkerhetspolitiske ordenen i Europa på like fot med Vesten ble aldri underbygget med egen politisk og økonomisk attraktivitet. At denne transformasjonen i Russland har gått i stå, og at dette har resultert i en usikkerhet hos den russiske makteliten, bidrar til å opprettholde krisen mellom Russland og Vesten. Den blir også forsterket ved at Putin-regimet fortsatt følger den tradisjonelle raison d’état, der bare en sterk maktstat kan garantere sikkerheten utad og innad.
I Russland fører dette til en styrking av det autoritære statsbyråkratiet, og også til en situasjon som den russiske historikeren Vasilij Kljuchevskij på 1800-tallet beskrev med følgende ord: «Staten gjorde seg god og fet, men folket ble fattig.» Dermed har regimet et alvorlig legitimitets-underskudd og en latent ustabilitet i systemet. I motsetning til Kina har Russland ikke utnyttet fordelene ved globaliseringen.

Geopolitisk nullsumspill

Vesten har ikke tatt konfliktdynamikken i Russlands innenrikspolitiske faktorer tilstrekkelig med i beregningen og har undervurdert de tydelige faresignalene, som for eksempel den russiske generalstabsjefen Valerij Gerasimovs tale i januar 2013, hvor han antydet at Moskva i framtiden vil kunne komme til å innstille seg på nye, hybride former for krigføring. (4) Talen ble mye omtalt i russiske medier, men i Vesten gikk den nærmest ubemerket hen. Eller andre signaler, som den russiske handelsblokaden av Ukraina på sommeren samme år, og militærøvelsen «Zapad» i november 2013. Stikk i strid med disse indikasjonene på at russisk politikk ikke ville se noen betenkeligheter ved revisjonistiske reflekser, ble Moskvas økte eskaleringsberedskap i det geopolitiske spillet om innflytelse i området mellom EU og Russland undervurdert.

Til tross for dette tiltakende uvennlige klimaet svarte den daværende EU-kommisjonen – i dragkampen om Ukrainas undertegning av Deep and Comprehensive Free Trade Area (DCFTA) – på Moskvas geopolitiske nullsumspill (å forhindre Kievs undertegning av DCFTA for enhver pris) med et eget nullsumspill (DCFTA utelukker selv en delvis deltakelse i en tollunion med Russland). Den politiske dimensjonen av handelspolitikken ble utilstrekkelig innkalkulert. En strategisk kommunikasjon med Ukraina og Moskva – blant annet også med tanke på muligheten for en DCFTA med opprettholdelse av tettere økonomiske bånd mellom Ukraina og Russland eller forbundet med Den eurasiske økonomiske union (EØU) – fant fra EU-kommisjonens side egentlig ikke sted. Man kunne få inntrykk av at både EU-kommisjonen og Russland var mer interessert i å vinne dragkampen enn i å forhindre den. Som resultat var det to tog som tørnet sammen før toppmøtet i Vilnius i 2013, og Ukraina ble stilt overfor et valg: EU (DCFTA) eller Russland (tollunion). (5)

Moskva har bommet på sitt egentlige mål.

En koherent Russland-strategi som ikke beror på ønsketenkning, men realiteter, må i tillegg stille spørsmål om hvem vi egentlig har med å gjøre. Talsmenn for å videreføre Ostpolitiks prinsipper fra 60- og 70-årene har en tendens til å likestille Russland med Sovjetunionen. Dette er feil på flere måter. Annerledes enn den sovjetiske utenrikspolitikken, som handlet om å bevare det bestående, sikter dagens ledelse under Putin mot en revisjon av status quo. Det utenrikspolitiske etablissementet i Russland anser året 1989/91 og 1990-årene som et slags «russisk Versailles», ikke først og fremst i territoriell betydning, men med tanke på Russlands innflytelse.

Fra Moskvas synspunkt har Russland rett til å være like «betydningsfullt» som USA, noe som krever USAs anerkjennelse av russisk styrke. Moskvas anstrengelser for å oppnå en de-facto-suverenitet over det «nære utland» er et uttrykk for denne statusbesettelsen. Russlands intervensjoner i Ukraina og Syria viser at Putins utenrikspolitikk ikke har noen klar ambisjon om å følge en plan om systematisk, konfronterende ekspansjon, men heller en opportunistisk kalkyle om raskt og resolutt å utnytte anledninger som byr seg på kort varsel, for slik å sørge for russisk innflytelse, tvinge den vestlige innflytelsen tilbake – og oppnå statusfordeler. Selv om Putin ikke viker tilbake for improvisasjon, er han ingen gambler. Han forsøker å holde risikoen ved militær intervensjon forutsigbar. Militære feilslag og høye tapstall ville hatt negativ innvirkning på legitimiteten til hans autoritære styre – her kunne den russisk-japanske krigen i 1904/05 og første verdenskrig, som munnet ut i oktoberrevolusjonen og tsarens fall, samt den sovjetiske invasjonen i Afghanistan 1979–1989, være nyttige for ham å ha i mente.

Til forskjell fra kinesiske ledere er Putin alltid mer taktiker enn strateg. Ved sin framferd på Krim og i Øst-Ukraina har det blitt tydelig at Moskva har bommet på sitt egentlige mål – å opprettholde sin innflytelse på makten i Kiev – og egentlig er fjernere fra dette målet enn noensinne.

Nedrustning

Hva kan, hva bør Vesten gjøre i den nåværende situasjonen? Ansvarlige politikere vil ikke være tilfreds med en kald fred som det antatt eneste alternativet til en enda skarpere konfrontasjon. Forestillingen om en fredelig sameksistens passer ikke inn i det 21. århundret, som er kjennetegnet av globalisering, gjensidig avhengighet og gjensidig sårbarhet. I alle fall er det for øyeblikket ikke rom for store visjoner og kjøpslåing.

Det er en skjebnens ironi at det fra USAs president Trump – som mange har ventet seg mye av; han kommer til å etterstrebe en balansering av interessene med Moskva – ikke har kommet noen betydelige impulser i denne retningen. Trumps Russland-politikk er fanget i den amerikanske innenrikspolitikken: Moskvas innblanding i den amerikanske valgkampen var kontraproduktiv. Dessuten har det blitt tydelig at det mellom USA og Russland er flere meningsforskjeller i grunnleggende spørsmål (for eksempel om Iran, Kina, Saudi-Arabia, energi, atomvåpen) enn overensstemmelser. Desto mer kreves det nå fra NATO og EU. Sistnevnte har her en mulighet til å spille en profilert rolle, særlig hvis Moskva før eller senere vedgår at den antivestlige orienteringen har ført landet inn i en blindgate, og at den demonstrative forbrødringen med Kina ikke har ført til det man håpet på.