Euroen er ikke for alle

Euroen er innført av politikere som ikke kan økonomi. Nå skal den reddes av økonomer som ikke kan politikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da forhandlingene mellom Hellas og Troikaen sto på som verst, var det mange som fryktet en såkalt Grexit – at grekerne skulle gå ut av eurosamarbeidet. Politikere, næringslivet og befolkningen fryktet konsekvensene ved å gå tilbake til en egen valuta. Spørsmålet ikke fullt så mange stilte seg, var hva som vil bli konsekvensene av å bli værende i et valutasamarbeid som har vist seg ikke-fungerende.
Euro-samarbeidet består av 19 land med vidt forskjellige økonomiske forhold. Å praktisere en felles rentepolitikk og valutakurs overfor resten av verden i såpass økonomisk forskjellige land, er absurd. Hellas har gjennom de siste årene blitt skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå.
Se for deg at EU bestemte seg for å bygge et sentralvarmeanlegg som skulle gå gjennom alle husholdninger i Europa. Hovedbryteren hvor man stilte inn temperaturen, ville blitt plassert i Brussel eller Berlin. Konsekvensen ville naturligvis vært at man fikk en temperatur som verken var tilpasset de nordlige eller sørlige landene. Eurosamarbeidet fungerer på samme måte. Euroens verdi i forhold til andre valutaer beregnes ut i fra et gjennomsnitt av den økonomiske tilstanden i de ulike eurolandene.

Hellas har gjennom de siste årene blitt skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå.

Tapt konkurranseevne. Å trykke og bestemme over egen valuta har historisk vært en av kjennetegnene til en stat. Da euroen ble opprettet, samordnet man valuta- og pengepolitikken, mens budsjett- og finanspolitikken var overlatt til nasjonalstatene. Eurolandene har riktignok godtatt at de ikke skal ha et budsjettunderskudd på over tre prosent, men dét kan ikke kalles felles finanspolitikk. Mange har spekulert i om at tilhengere av økt integrasjon lagde euroen uten felles finanspolitikk fordi det var umulig å få gjennomslag for dette kravet. De gamblet derimot på at en felles finanspolitikk vil tvinge seg gjennom av økonomisk nødvendighet.
I forkant av den økonomiske krisen hadde Hellas gjennom flere år et underskudd på handelsbalansen, noe man kompenserte for gjennom å ta opp lån. Utgangspunktet for dette underskuddet var for små inntekter, ikke for store utgifter. I motsetning til Tyskland hadde ikke Hellas et særlig konkurransedyktig eksportmarked da landet ble med i eurosonen. Euroens verdi overfor omverdenen har, som en konsekvens av de nordeuropeiske økonomiene, vært langt høyere enn hva en eventuell drakme-verdi ville vært. Dette har i neste omgang ført til at det greske eksportmarkedet har mistet ytterligere konkurranseevne.
Troikaen har rett når de sier at Hellas må gjøre omfattende endringer i den økonomiske politikken – men de tvinger gjennom helt feil type endringer. Hellas trenger økte inntekter heller enn reduserte utgifter. I stedet for å fortsette å melke en tom ku, burde man jobbe for å stimulere næringslivet og øke eksportinntektene. Her står euroen som en hindring, da den høye kursen kveler eksportmarkedet i landet.

Umulig. Euroen har med andre ord en del av skylden for at Hellas havnet i uføret. Det er likevel først etter krisens utbrudd at Hellas virkelig har fått kjenne konsekvensene av det mislykkede valutasamarbeidet. Mens Island i sin tid sto fritt til å devaluere egen valuta for å få lettet på gjeldsbyrden, har Hellas blitt tvunget til å gjennomgå smertefulle politiske reformer internt i landet. At Island ikke var med i eurosamarbeidet gjorde det mulig å bruke pengepolitikken til å løse krisen og skape vekst.
Eurosamarbeidet har dessuten umuliggjort en av de mest grunnleggende økonomiske mekanismene man har – nemlig konkurs. Hellas burde for lengst hatt mulighet til nettopp dette. Når Hellas ikke får bruke de grunnleggende finanspolitiske og pengepolitiske virkemidlene, er det nærmest umulig å bedre situasjonen med verdigheten i behold.


Kjølberg Moen er leder i Ungdom mot EU.

---
DEL