Euroen er ikke for alle

Euroen er innført av politikere som ikke kan økonomi. Nå skal den reddes av økonomer som ikke kan politikk.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 19.08.2015

Da forhandlingene mellom Hellas og Troikaen sto på som verst, var det mange som fryktet en såkalt Grexit – at grekerne skulle gå ut av eurosamarbeidet. Politikere, næringslivet og befolkningen fryktet konsekvensene ved å gå tilbake til en egen valuta. Spørsmålet ikke fullt så mange stilte seg, var hva som vil bli konsekvensene av å bli værende i et valutasamarbeid som har vist seg ikke-fungerende.
Euro-samarbeidet består av 19 land med vidt forskjellige økonomiske forhold. Å praktisere en felles rentepolitikk og valutakurs overfor resten av verden i såpass økonomisk forskjellige land, er absurd. Hellas har gjennom de siste årene blitt skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå.
Se for deg at EU bestemte seg for å bygge et sentralvarmeanlegg som skulle gå gjennom alle husholdninger i Europa. Hovedbryteren hvor man stilte inn temperaturen, ville blitt plassert i Brussel eller Berlin. Konsekvensen ville naturligvis vært at man fikk en temperatur som verken var tilpasset de nordlige eller sørlige landene. Eurosamarbeidet fungerer på samme måte. Euroens verdi i forhold til andre valutaer beregnes ut i fra et gjennomsnitt av den økonomiske tilstanden i de ulike eurolandene.

Hellas har gjennom de siste årene blitt skrekkeksempelet på hvor galt det kan gå.

Tapt konkurranseevne. Å trykke og bestemme over egen valuta har historisk vært en av kjennetegnene til en stat. Da euroen ble opprettet, samordnet man valuta- og pengepolitikken, mens budsjett- og finanspolitikken var overlatt til nasjonalstatene. Eurolandene har riktignok godtatt at de ikke skal ha et budsjettunderskudd på over tre prosent, men dét kan ikke kalles felles finanspolitikk. Mange har spekulert i om at tilhengere av økt integrasjon lagde euroen uten felles finanspolitikk fordi det var umulig å få gjennomslag for dette kravet. De gamblet derimot på at en felles finanspolitikk vil tvinge seg gjennom av økonomisk nødvendighet.
I forkant av den økonomiske krisen hadde Hellas gjennom flere år et underskudd på handelsbalansen, noe man kompenserte for gjennom å ta opp lån. Utgangspunktet for dette underskuddet var for små inntekter, ikke for store utgifter. I motsetning til Tyskland hadde ikke Hellas et særlig konkurransedyktig eksportmarked da landet ble med i eurosonen. Euroens verdi overfor omverdenen har, som en konsekvens av de nordeuropeiske økonomiene, vært langt høyere enn hva en eventuell drakme-verdi ville vært. Dette har i neste omgang ført til at det greske eksportmarkedet har mistet ytterligere konkurranseevne.
Troikaen har rett når de sier at Hellas må gjøre omfattende endringer i den økonomiske politikken – men de tvinger gjennom helt feil type endringer. Hellas trenger økte inntekter heller enn reduserte utgifter. I stedet for å fortsette å melke en tom ku, burde man jobbe for å stimulere næringslivet og øke eksportinntektene. Her står euroen som en hindring, da den høye kursen kveler eksportmarkedet i landet.

Umulig. Euroen har med andre ord en del av skylden for at Hellas havnet i uføret. Det er likevel først etter krisens utbrudd at Hellas virkelig har fått kjenne konsekvensene av det mislykkede valutasamarbeidet. Mens Island i sin tid sto fritt til å devaluere egen valuta for å få lettet på gjeldsbyrden, har Hellas blitt tvunget til å gjennomgå smertefulle politiske reformer internt i landet. At Island ikke var med i eurosamarbeidet gjorde det mulig å bruke pengepolitikken til å løse krisen og skape vekst.
Eurosamarbeidet har dessuten umuliggjort en av de mest grunnleggende økonomiske mekanismene man har – nemlig konkurs. Hellas burde for lengst hatt mulighet til nettopp dette. Når Hellas ikke får bruke de grunnleggende finanspolitiske og pengepolitiske virkemidlene, er det nærmest umulig å bedre situasjonen med verdigheten i behold.


Kjølberg Moen er leder i Ungdom mot EU.

Kommentarer