EU som sprikende staur

Er det noe futt i EU etter dette, da?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De kunne ha gjort det så mye enklere for seg selv. De kunne rett og slett ha unnlatt å kalle den siste EU-traktaten for en grunnlov. Da ville de viktigste elementene i den allerede vært inkorporert i EUs institusjonelle byggverk. Og ingen ville vel løftet et øyenbryn over at stemmeveiingen i ministerrådet ble annerledes, eller at presidentskapet sluttet å gå på omgang.

Eller – hvis de nå først ville ha en «grunnlov,» så kunne de jo bare latt være å gjøre folket til dommere i denne altfor viktige saken. Det var da ikke innbyggerne som avgjorde hvilken forfatning den spirende amerikanske nasjonen skulle ha i 1776. Eller hva slags fransk republikk som skulle etterfølge monarkiet i 1789. Eller for den saks skyld hva som skulle være den norske varianten i 1814.

Det var det folkets representanter som gjorde. Og det kunne folkets representanter gjort for unionen også; enten de indirekt valgte i ministerrådet, eller de direkte valgte i parlamentet.

Men nei, slik ville de ikke ha det, entusiastene. For her var anledningen til å vise at Europa slett ikke sliter med noe demokratisk underskudd. En grunnlov for folket, og av folket, ble credoet mange steder. En union som historisk bærer av fred, sikkerhet og stabilitet; hvem ville ikke godta en ny omdreining på den føderale skruen for å gjøre Europa sterkt i en global og unilateral verden?

President Jacques Chirac trodde nok han skulle klare å hale avstemmingen i land ut fra argumentet om et sterkt Frankrike i et sterkt Europa, som motpol til det forhatte USA. Og Nederland? Ja, men herregud, de har jo alltid vært pro-EU. Storbritannia ville selvfølgelig bli et problem når de kom så langt. Men skitt au; det var vel ikke så farlig at de fikk mindre å si, atlantister som de er, og fortsatt med sin egen valuta.

Det var, kort sagt, hubris i tusende potens. Og et ambisjonsnivå som ikke lenger forholdt seg til den virkelige verden. En maktarroganse som velgerne visste å sanksjonere. Det føderale byggverket kom ramlende ned over hodene på eurokratene i et tordnende, politisk inferno. Så hva nå da?

En «stjålet» union

La oss gå veien om tolkningskrangelen. For var det slik, som nei-siden hevder, at folk stemte rasjonelt over den faktisk foreliggende grunnloven, eller var det tvert imot slik at velgerne surret rundt i sine egne misforståtte agendaer og stemte irrasjonelt mot ting som overhodet ikke har noe med grunnloven å gjøre, slik ja-siden mener? EU-kommisjonens leder, José Manuel Barroso, er i hvert fall klar i sin dom. Resultatet i Frankrike er et «indre, fransk anliggende,» sa han etter avstemmingen. Og han har både rett, og tar feil.

Grunnloven, altså. Var det noe i den som fikk velgerne til å se rødt? Og hva var det, i så fall? I debatten forut for avstemmingen var det lite som tydet på at det var grunnloven som sådan som var problemet for majoriteten av velgerne. Så langt har altså Barroso rett.

Grunnloven, som ble presentert for temmelig nøyaktig to år siden, inneholder både detaljregler knyttet til styringen av EU og elementer som fører EU nærmere en politisk union. Et eksempel på det første er stemmeveiingsreglene og barberingen av kommisjonen. Et eksempel på det siste er opprettelsen av en utenriksminister og et fast presidentskap. Flere beslutninger basert på majoritetsvedtak var på samme måte en konsolidering av unionen, mens fortsatt veto i skatte- og utenrikspolitikken var en begrensning av den.

Men velgerne i Frankrike og Nederland stemte ikke over den slags «bagateller.» De stemte over hele EU; hvordan unionen fungerer i dag, og hvordan den er tenkt i fremtiden. Nei-seieren var altså ikke en konsekvens av «irrasjonelle» vurderinger og avveininger, men av helt rasjonelle innsigelser mot en «stjålet» union; en union velgerne aldri har fått si sin mening om.

Og dette vet man fordi det jo er foretatt flere meningsmålinger i tiden etterpå som viser hvordan velgerne tenkte.

Etter å ha blitt stilt flere spørsmål, med mulighet til å sette flere kryss, framkommer følgende resultat i Frankrike:

46 prosent av velgerne sier de stemte nei fordi grunnloven ville føre til økt arbeidsledighet i Frankrike. Det er her motstanden mot frie markedskrefter og den «anglo-saksiske modellen» kommer inn. Ja-siden har i ettertid pekt på at det ikke er noen ting i grunnloven som skulle tilsi at Europa nødvendigvis må gå i den retning. Men Barroso har sjøl stilt opp et liberalistisk lag i Brussel, og flere offensiver det siste året – ikke minst Bolkestein-direktivet som ville gjort det mulig for øst-europeiske firmaer å selge billige tjenester i Vest-Europa – har gjort det klinkende klart hvor EU er på vei akkurat nå.

40 prosent stemte nei fordi de rett og slett er «fed up» med den aktuelle situasjonen; et litt diffust punkt som går på misnøye med resesjon og høy arbeidsledighet i Europa.

35 prosent stemte nei fordi de mener dette vil gjøre det mulig å framforhandle en ny grunnlov, noe som antakelig er umulig. 34 prosent stemte imot fordi de mente grunnloven var for «liberal» – les markedsliberalistisk. Og ytterligere 34 prosent stemte nei fordi «grunnloven er vanskelig å forstå.»

Det gir et resultat som viser at velgerne var mer opptatt av økonomi og arbeidsløshet enn av den konkrete grunnloven. Men stemmegivingen blir ikke «irrasjonell» av den grunn. Derimot blir den et voldsomt oppgjør med det faktum at Øst-Europa har endret rammene totalt for det indre markedet. Og det er her proteksjonismen kommer inn; forståelig, men destruktiv sett fra øst-europeernes side; ønskelig for anti-globalistene, men hatefull og skremmende for immigrantene.

En stor dose anti-innvandring lå også til grunn for nei’et; konkretisert ved motstanden mot tyrkisk medlemskap. Når krybben er tom, bites hestene. Både i Nederland og Frankrike frykter man tap av arbeidsplasser som følge av innvandring og outsourcing, og tap av identitet som følge av muslimske angrep på «liberale» verdier – slik mange oppfatter det – samt innlemmelse av den tyrkiske, muslimske staten.

Litt grumsete, også

Man kan godt innrømme at deler av det franske og nederlandske nei’et hadde sine røtter i en del grumsete holdninger. Og det evige paradokset ligger jo der, nemlig at det nasjonalistiske og sjåvinistiske høyre ofte finner sammen med det anti-globalistiske og proteksjonistiske venstre i spørsmålet om EU. Men det er flere paradokser og utviklingstrekk som er minst like interessante, og som berører andre konfliktdimensjoner. For eksempel er det ikke bare et spørsmål om hvorfor et flertall stemte nei, men også hvem som gjorde det.

Og dette burde være et varsku for alle som ønsker en sterkere union.

I Frankrike har man helt siden 29. mai vært opptatt av å dissekere nei’et. Hvorfor ble det nei nå når det ble ja til Maastricht i 1992? Eller enda mer konkret: Hvorfor ble det nei nå, når høyt utdannede mennesker stemte ja i 1992 og antall høyt utdannede har gått betydelig opp siden den gang?

Fordi personer med høy utdanning ikke lenger stemmer ja. De stemmer nei. Det gjelder for hele middelklassen, både den i privat sektor og den i offentlig sektor. Det er bare to grupper som er sikre ja-mennesker i dag, og det er de med topputdannelse og toppjobber, samt pensjonistene. Hele middelklassen har mer eller mindre gått over til nei. Og alle de unge er overveiende negative.

Tenk det, at de som skal dra denne unionen videre om få år ikke lenger har noe positivt forhold til EU – i hvert fall ikke i Frankrike. Det bør være en skjellsettende lærdom i Brussel. Og så hele middelklassen, da …

Det er rimelig innlysende hva som er årsaken. EU har enten skylda for de dårlige, økonomiske tidene, eller så har de skylda for ikke å klare å gjøre noe med det. Og resepten franskmennene gir for å bedre den bedrøvelige situasjonen er en annen enn den Brussel forfekter. I Frankrike vil man ha mer stat og mer suverenitet til å takle egne problemer. I Brussel vil man ha mer marked og mer overnasjonalitet.

Her kan man helle malurt i begeret. For det er selvfølgelig et dilemma for franskmennene at økonomier med fritt marked går så mye bedre enn deres egen. De ser ikke minst til Storbritannia, der arbeidsløsheten er på det halve av hva den er i Tyskland og Frankrike, og der brutto nasjonalprodukt ikke bare har tatt igjen det franske, men endog gått forbi!

Det er en sannhet for Europa også at de som takler nye moderniseringsrunder best, er de som overlever. De andre går under. For tre-fire hundre år siden var det europeerne som danket ut ottomanerne. I dag er det fremadstormende økonomier i andre deler av verden som danker ut Europa.

Jfr. Striden om kinesiske tekstiler.

Man trenger ikke like utviklingen, eller de nye rammene. Men «det gamle» Europa er i resesjon over hele fjøla: Italia, Tyskland, Frankrike, Hellas. Det vil altså si Vest-Europa, med sine «gammeldagse» økonomier, slik kritikerne kaller det. Flertallet av franskmennene vil ha mer av det gamle, og mindre av det nye. Men debatten står knallhard, og om noen år heter kanskje presidenten Nicolas Sarkozy. Og han vil både ha globaliseringen, moderniseringen og det frie markedet – pluss et mindre anstrengt forhold til USA. Kampen kommer til å bli knallhard. Fagforeningene i Frankrike vet hva de vil, selv om de ikke har vært så tilstedeværende under forpostfektningene til avstemmingen.

Knaker i sammenføyningene

Men franskmennene har et poeng også. Stabilitetspakten – også etter at den er gjort mer fleksibel – er et hinder for nasjonal, økonomisk utvikling. I EU ligger renta fast. Og vekslingskursen på valutaen ligger fast. Det gir en tvangstrøye for økonomiene, siden stabilitetspakten legger begrensninger også på det siste virkemiddelet i den økonomiske politikken, nemlig budsjettunderskuddet. Dette underskuddet kan ikke være på mer enn tre prosent av bnp. Man kan med andre ord ikke sjokkstarte økonomien ved å pøse offentlige penger ut i den.

Nå har både Tyskland og Frankrike, og Portugal og Hellas, brutt disse forutsetningene, noe som ikke minst har gjort nederlenderne forbannet. Alt henger som kjent sammen med alt… Men i bunn og grunn er stabilitetspakten ikke et egnet virkemiddel for så ulike økonomier som de EU består av. Hva skal være renta når noen land er i resesjon, mens andre land går så det spruter?

Økonomisk knaker EU i sammenføyningene. Noen tror euroen vil bukke under. Krakkeleringen går på kryss og tvers i Europa. Og en ny, viktig konfliktlinje har dukket opp; den mellom øst og vest.

I øst vil man ha en pro-amerikansk utenrikspolitikk. Det vil man i hvert fall ikke i Frankrike. I øst vil man ha markedsliberalisme. Det vil man i hvert fall ikke i Frankrike. Tyskland ligger som et mulig framtidig mellomledd, men er foreløpig mer på den franske linja, om ikke annet så i praksis. Storbritannia har hektet seg på Øst-Europa, eller rettere, de har hektet seg på Storbritannia.

I EU er voksesmertene etter hvert betydelige. Skal unionen overleve i noen som helst form, må den gamle fleksibiliteten gjeninnføres. EU må ta minst to skritt tilbake for i det hele tatt å kunne bevege seg framover. Det vil de nok gjøre. Men de underliggende spenningene gir ikke lyse framtidsutsikter for unionen. Og i oktober begynner samtalene for å få Tyrkia med …

I neste uke skal topplederne i EU samles for å finne ut hva de nå skal gjøre videre. Men grunnloven som sådan er død, etter at britene nå har forlatt dette sporet. Det vil være et møte hvor alle prøver å tone ned krisen. Men det vil også være et møte hvor ingen kriser løses, for eksempel striden knyttet til unionens framtidige budsjett…

---
DEL

Legg igjen et svar